Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

De siste dagene har det vært en del i media om det å føle seg mistrodd og utilstrekkelig når man havner utenfor arbeidslivet.
Både TV2 Nyhetene, God morgen Norge og andre medier har kastet seg på debatten om hvorfor vi har så sterke meninger om ” den syke naboen”.

Mye av det som kommer frem og historer som blir fortalt er ting jeg kan kjenne meg så alt for godt igjen i.
Som en av de som ble intervjuet sa: Når man får høre det nok ganger, ja da begynner man faktisk å tro på det selv.

Dette er en utrolig viktig debatt å få frem. Dette påvirker livene til folk hver eneste dag.
Hvorfor er det egentlig slik at det er mer akseptert å være hjemme fra jobb med en forkjølelse enn det er om du har en kronisk sykdom som feks ME og faktisk ikke kommer deg ut av senga den dagen?
Hvorfor sender man SMS til kollagaen med influensa, med ønske om god bedring, mens man til en annen kollega med Fibromyalgi  bare himler med øynene når sykemeldingen kommer på bordet?

Disse såkaldte “usynlige” sykdommene, som for pasientene selv og ikke minst for familiene deres, slettes ikke er så usynlig, men veldig alvorlige og vanskelige sykdommer å leve med.

Jeg lever med ME hver dag.
En forferdelig sykdom som sparker bein på deg uansett hva du har tenkt til å gjøre.
Jeg har store smerter, har mye infeksjoner, en ekstrem utmattelse, hodepine, svimmelhet, kraftløshet,  kvalme, listen er lang. Dette er min hverdag. Hver dag.

Jeg er heldig,  fordi jeg ikke må ligge i et mørtk rom 24/7.
Likevel lever jeg et veldig begrenset liv innenfor husets fire vegger.
Jeg er utenfor innimellom, men det blir lengre og lengre tid mellom hver gang det skjer. Konsekvensen er så stor, straffen så hard.
Jeg tåler mindre og mindre som tiden går. Slik har det blitt.

Det verste med sykdommen er likevel at den har så liten aksept rundom i samfunnet. Venner, naboer, bekjente.
Man er så syk at man tror man skal stryke med innimellom.

Man trenger hjelp til å få i seg mat, dusje, de mest primære tingene i hverdagen.Ting folk ikke trenger å tenke over i det hele tatt. Ting jeg jeg hjalp andre med i min egen jobb tidligere, trenger jeg nå hjelp til selv. Hvordan tror du det føles?

Likevel er det noen som sitter utenfor og peker finger på deg og sier: DU er ikke så syk! Ta deg sammen. ME er ikke en ordentlig sykdom. Du er en naver. Snylter på staten! MINE skattepenger!

Det gjør så vondt og det er så ubehagelig!

Man later noen ganger at man  klarer å riste det av seg, selv om man kjenner det litt likevel,  men så kommer  stikkene fra de personene du kanskje trodde kjente deg litt bedre. Som du trodde du kjente litt bedre.

Det bare raser sammen! Man klarer ikke mer.

Du står forran speilet, det er så vidt beina bærer deg.
Du stirrer på deg selv og hører de samme kommentarene om og om igjen.
“Ta deg sammen, Alle er vel litt trøtt innimellom, man blir jo trøtt av å sove så mye, naver” ” mine skattepenger ”

Til slutt stiller man seg spørsmålet: Burde jeg ta meg sammen? Kanskje jeg sover for mye. Er det hodet mitt det er noe galt med? De legene jeg har vært hos kan jo ta feil? De psykologene jeg har vært hos kan jo ta feil?

Du vet inderst inne at dette er helt galskap og at noen som virkelig hadde hatt kunnskap om hva dette egentlig dreide seg om ALDRI hadde kommet med slike uttalelser, men det går utover psyken og helsa og alltid måtte forsvare og forklare hele tiden.

Til slutt så har man nesten ikke mer å gi.

Jeg vil jo ikke at noen skal tro at jeg har   valgt å gå hjemme for moro skyld. For late, frie dager hjemme i sofaen.
Ingen kan vel tro at det er pga pengene? Isåfall så har de nok aldri motatt lønnsnipp fra NAV. Det er ikke til å bli feit av.

“Du skal være glad du bor i Norge, at du får noe i det hele tatt. Det er ikke alle som kan gå hjemme og motta lønn fra staten.”

For det første, jeg er takknemlig, jeg er takknemlig hver eneste dag. For at jeg åpner øynene, for hvert øyeblikk jeg får med ungene og for hver eneste ting jeg mestrer DEN dagen!

Jeg vet at vi er heldig her i Norge, men det betyr ikke at jeg skal gå rundt i takknemlighetsgjeld til resten av vennekretsen som er i jobb og betaler slatt, eller resten av samfunnet for den saks skyld.

Jeg følte veldig på det i starten, at jeg nærmest skyldte de en takk som var i jobb og som betalte skatt slik at jeg kunne motta lønn når jeg var hjemme.
Sånn er det i dag. De som mottar ytelser fra NAV skal gå rundt med et stort smil og takknemlighetsgjeld til alle de som jobber og står på for å holde samfunnets hjul i gang, slik at sånne  som oss, snyltere og nullere som meg selv som tydeligvis ikke er verdt en eneste krone, kan ligge på sofaen dagen lang og se  Glamour og Hotell Cæsar.

Jeg tror det er andre som burde kjent på litt takknemlighet her. Hvis man åpner øynene litt bare.

Jeg har vært syk i mange år. I alle disse årene har jeg blitt fortalt at dette kommer til å bli bedre med årene.
Du kommer til et tidspunkt der du driter i hva folk sier og rister det av deg, men NEI…. det blir ikke bedre. Det blir ikke finere, eller snillere av at jeg lukker ørene og snur ryggen til. Samfunnet blir ikke et varmere samfunn og mennesker blir ikke snillere med hverandre.
Slutt å uttal deg om ting du ikke vet noe om!
Still spørsmål, vær nysgjerrig, men ikke tro du eier sannheten.

Slutt å døm andre på bakgrunn av hva du ser et øyeblikk eller to og for guds skyld, la naboen få leve i fred!

Til dere andre.
Fortsett å spre kunnskap. Vi trenger det. Samfunnet trenger det!

-TusenTankerIOrd-

#nav #naver #trygd #ufør  #ME #fibromyalgi #myalgiskencefalopati #samfunnet #skattepenger #samfunnsproblem #holdninger #døm #respekt #kronisksyk