Så hyggelig at du faktisk har muligheten til å styre din egen hverdag. Så fint at du ikke står i en situasjon der du ikke har annet valg enn å være hjemmeværende.
Så heldig du er som kan delta i rbeidslivet og være sosial når du selv ønsker.
Ikke alle har det!
Så fint at du kan utfylle dagene dine med det som opptar livet ditt og som er viktig for deg, MEN må du i samme slengen rakke ned på meg og mitt liv?
Jeg kan forstå at det høres veldig kjedelig ut å være 100 % frisk og rask, uten problemer med å komme seg rundt på egenhånd eller delta i arbeidslivet, men likevel måtte være hjemme uten noen form for planer eller aktiviteter, men skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet?
For de aller fleste så er det faktisk ikke slik det henger sammen.
De har nemlig ikke noe valg.
For noen så handler det ikke om lange, late dager på sofaen.
Det handler om å gjøre det beste ut av den hverdagen man har.
Om den består av å være mye hjemme, så har det nok mest sannsynlig sine grunner, tror du ikke?
Jeg skjønner jo at du som frisk hadde gått på veggene, men hvis for eksempel jeg skulle ført ditt tempo i hverdagen, så hadde det gjort meg mye sykere.
Veldig, veldig mye sykere!
Jeg er ikke hjemmeværende på gøy fordi jeg liker det rolige sofasliterlivet.
Jeg er hjemme fordi jeg er syk.
” Jeg skjønner virkelig ikke hvordan folk klarer det. Jeg hadde blitt gal av å gå hjemme slik!”
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt den setningen.
Skjønner ikke hvordan folk klarer å ha det slik?
Alvorlig?
Nei, du skulle bare visst!
Hvis valget hadde vært smertekramper, oppkast og ikke kunne tåle lyden av dem man er glad i, så hadde kanskje forståelsen vært litt annerledes?
Det å ikke kunne delta i den sosiale omverden, ikke delta i arbeidslivet, det å falle utenfor på alle områder… Det er jammen ikke enkelt skal jeg bare fortelle.
Det er stor påkjenning på mange måter. Ikke noe man velger.
Vet du hva noe av det vanskeligste er? At det er så mye meniger og lite forståelse rundt om.
Selv blant dem man i utgangspunktet ser på som nære og trygge.
Dem man kanskje trodde man skulle slippe å få høre det fra, men det er jammen ikke alltid man slipper unna der heller.
” Ja, kanskje ikke deg da, men det er mange snyltere som lever på våre skattepenger“
– Jo takk, da så. Det fikk meg til å føle meg mye bedre.
Jeg tror ikke alltid de mener det vondt, men jeg syns likevel at folk burde stoppe opp og tenke seg om to ganger før de strør rundt seg av bemerkninger som dette.
Det kan rett og slett gjøre mer skade enn man tror.
Jeg feks, jeg trenger ingen påminnelse fra andre på hvorfor jeg ikke er i jobb.
Tro meg, jeg kjenner det, føler det, og lever i det hver eneste dag.
Hele tiden.
Jeg gjør hva jeg kan for å få en så fin hverdag som mulig med de begrensningene jeg har og jeg er sikker på at du gjør det samme for deg og dine.
Det er bare det at dine løsninger og metoder muligens ikke ( ganske sikkert egentlig) ville fungert hjemme hos oss.
Det er rett og slett fordi vi har ulike hverdager med ulike utgangspunkt og utfordringer.
” Everyone is fighting a battle you know nothing about, so be kind, always!”
Denne er fin å ha i bakhodet uansett hvilke situasjoner man møter på.
Slutt å sammenligne din egen situasjon og virkelighet med alle andre sin. Som regel så er den ikke i nærheten av sannheten.
Husk også på at ting ikke alltid er som du tenker eller tror. Det ligger som oftest mye mer bak hva man kan se ved første øyekast.
tusentankeriord
Hei:-) så utrolig bra skrevet.helt tatt på kornet.når du ligger hjemme på sofaen,halvsvimler,bomullshode og lite energi,ja da ligger du på sofaen for moro skyld.not.hadde Vært “moro”hvis de menneskene hadde byttet plass for en dag.tonen hadde Vært anderledes da.det mest sårende jeg hørte,var fra min far.han er personlig kristen,så han lever på sin måte.grunnen til jeg var syk,var at jeg ikke var kristen nok.har ikke hatt ork til å tatt den diskusjonen, men han skal få høre det.hehe.som du sier,det er nesten de nærmeste du må forklare deg meg for.skal hvertfall aldri gi opp håpet om å bli frisk.ha en god dag videre:-)
Spot on, tusen takk. Så trasig at det skal være slik. Puh, denne burde de fleste av mine nærmeste lest (men vet ikke om jeg orker “kampen”..). Det overrasker meg veldig at de nærmeste skal oppføre seg på denne måten, det er ikke akkurat støttende eller konstruktivt.. hvorfor er det sånn, tro?
Hei, liker bloggen. Om du skulle trenge hjelp til design eller header, stikk innom oss her :)www.espolin.net
Hei og takk for kommentar. Det er utrolig vondt og slitsomt når man ikke blir møtt med forståelse og respekt angående sykdom og hverdag.
Det gjør det hele så mye vanskeligere å le
ve med.
Mye uvitenhet ute å går desverre.
Ønsker deg gode dager.
Nei, hvorfor er det slik? Det burde ikke vært det. Man har det vanskelig nok fra før om man ikke skal måtte forholde seg til uvitenhet og dumme kommentarer.
Heldigvis så har jeg gode folk rundt meg også. Det er gull verdt!
Håper du får den respekten og forståelsen du fortjener.
Men de har jo rett, da; det er til å bli gal av å ligge hjemme på sofaen hele dagen 😆
Ja, det er absolutt noe i uttrykket «å gå i en annens sko». Men empati er både et spørsmål om intelligens og modning, tenker jeg. Og vi ser, og prøver dessverre å forstå andre utfra egne referanser. Jeg opplever at ekte empat er en livslang kunst. Har selv erfaring med utmattelse, og har prøvd å lære å finne balanse mellom «aktivitet og hvile». Det har alikevel vært vanskelig å romme og «ta inn» realitetene i forhold til min datters ME- utfordringer. Men, det handler også om mye kaos (eller angst?), livets utfordringer og produseringen, før ME symptomene ble tydelige nok. Og nå når hun og jeg har fått litt distanse, og hun prøver å konsentrere seg om sin egen helse, er det lettere for meg å ha empati.