Ensomheten i en tom kalender!

Hva har du gjort i dag da? -Vi tar den samme runden rundt middagsbordet hver dag. Fin måte å få et innblikk i hverandres hverdag. En etter en forteller barna og vi voksne om hvordan dagen vår har vært. Hva vi har gjort, hvem vi har pratet med, hvilke fag vi har hatt osv..

Innimellom kjenner jeg en klump i magen når det nærmer seg min tur. Jeg har ikke lyst å tenke på hvor lite jeg har fått ut av dagen. Hva skal jeg fortelle? 
Andre dager, er det litt lettere og jeg kan nesten ikke vente med å fortelle de andre. Små ting i hverdagene betyr plutselig så mye. 

 
At jeg har skiftet klær, fått i meg frokost og kommet meg fra seng til sofa? På en god dag til og med fått hengt opp noen klær eller best av alt, fått meg en dusj? Kanskje hatt besøk av en venn. 

Enkelte ville nok sperret opp øynene når jeg glad og fornøyd delte mine gjøremål for dagen, kanskje fordi de ikke skjønner hvor viktig det er for noen, hvor viktig det er for meg. Hvor godt det er å kunne fortelle i “runden” vår, at jeg faktisk har gjort noe annet enn å ligge i senga eller på sofaen.

At man har fått gjøre ting man aller helst skulle mestret hver eneste dag og som kanskje ikke andre tenker over at de gjør, at man har fått pratet med andre enn de som bor under samme tak. ( ikke at de er et dårlig alternativ altså.. ) Nye sanseinntrykk!

Å føle at man er en del av noe og et snev av selvstendighet.

Mestring! “

 

 

 

 

Enda en uke er godt i gang og vi er  klar for å møte den berømte hverdagen igjen!

Ny uke og nye muligheter! Yeey!  Nye bekjentskaper, steder og utfordringer. Jobb, skole, hverdagslivet. En helt ny og fersk uke som bare venter på å få banke på døren.

Noen gruer seg kanskje litt ekstra fordi det ble litt sent lørdagskvelden, eller tidlig om du vil, og brukte hele søndagen på sofaen foran TV og take away…. føler seg ikke helt klar, men syns likevel det blir likevel kjekt å komme i gang og jobbe  mot nye mål og en en ny helg der fremme.

 

 

 

 

Jeg vet ikke helt hva jeg føler om den kommende uka.

 

Jeg vet at dette er min hverdag og jeg gjør det beste jeg kan for å ha det så bra så mulig i livet mitt, til tross for begrensningene. 

Jeg elsker å le og jeg har verdens fineste gjeng som  jeg tror tvinger frem smilet på og som får meg til å være glad på dager jeg aller helst kunne tenke meg å skrike høyt. Det er jeg så utrolig takknemlig for. 

Likevel dukker det opp en følelse inni meg noen ganger.
En følelse som får frem en klump i magen, litt tristhet og faktisk kanskje litt sinne også.
En følelse som kan beskrives som både ensomhet og hjelpeløshet. Et savn.

 

 

Jeg savner verden der ute. Jeg savner menneskene, lydene og luktene.
Det er ikke slik at jeg aldri får muligheten til å tråkke utenfor døren, men gjør jeg det, tråkker utenfor døren altså, har jeg som regel et nøye planlagt gjøremål som venter.

En legetime, en behandling, apotek…

Det er planlagt og lagt inn i dagsplanen.
Jeg hviler før og jeg vet jeg må ha tid til å hvile etterpå. NØYE planlagt altså.

 

 

Jeg savner spontaniteten.
Jeg savner å være sjef over egen kropp.

Jeg savner å kunne sprette ut av sofaen, hive meg i bilen og sitte 3 timer hos en venninne og bare prate om alt og ingenting. 
Om den nye kjolen eller den fine neglelakken.

Jeg savner venninnene mine!

 

Jeg savner å sitte på en cafe, drikke en kaffe og se på folk suse forbi meg.
Alle ulike og unike på sin egen måte.

 

Jeg savner helgefølelsen etter en lang uke på jobb. Trangen etter å ha frihelg. En hel helg med FRIHET, der man kan bestemme akkurat hva man vil bruke tiden på og hvor man vil bruke den.

 

 

Jeg liker helgen.

Når fredagen kommer kjenner jeg en liten lettelse i kroppen.
Jeg gleder meg til å være sammen med mine.

Jeg gleder meg til å ikke være alene hele dagen, jeg HATER å være alene.
Problemet er bare alt det  helgen fører med seg.

Alt det ekstra , de små tingene jeg egentlig elsker, men som kroppen min  reagerer negativt på. Mer lyd, mer bevegelse i rommet resulterer ofte i utmattelse og dårlig form. Urettferdig!!!

 

 

Alle sammen rundt frokostbordet i pysjen, “sammenfrokost” , helgas høydepunkt for store og små. Å sitte der sammen med de menneskene som betyr mest i hele verden… LYKKE!

Tenk å måtte hvile etter frokost da?

 

 

Jeg klarer nok aldri helt å venne meg til dette nye livet…
Selv ikke etter alle disse årene..

 

 

Nå ligger en helt ny uke foran meg.

 

Når jeg ser i kalenderen min kjenner jeg plutselig den klumpen igjen.
Tomme dager, ingen planer.
Hvite ruter. 

 

 

Ensomheten i en tom kalender..

 

TusenTankeriOrd

2 kommentarer
    1. Hei !
      Du har satt ord på min hverdag og … Bortsett fra at jeg ikke bor sammen med barn lenger , mine er voksne og jeg har barnebarn … Jeg har den fineste kjæresten jeg kan ha <3 Men den vonde vanskelige normale hverdagen min er at alt tar tid , jeg orker nesten ingenting , er jeg heldig å ha en god dag får jeg gjerne svi i dager og uker etterpå .... Men jeg setter umåtelig stor pris på de få dagene jeg klarer å være sammen med alle mine og kan lage vakre minner jeg kan tenke på når hverdagen slenger meg i veggen igjen og igjen ..... Stooooooooor varm klem til deg <3

    2. Hanne Larsen: Tusen takk for varm og fin kommentar og god klem til deg. Livet er ikke alltid like enkelt, men vi er heldige som har så gode mennesker i livene våre <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg