For et frekt spørsmål å stille syns jeg. Er du deprimert eller? Bare sånn ut av det blå.
Så negativt ladet, som om at depresjon er noe man gjør med vilje bare for å være trassig eller irriterende.
Jeg har blitt veldig følsom de siste årene, tåler mindre, er mer sensitiv og blir mye lettere påvirket av det som skjer rundt meg.
Det gjelder både når det er noe positivt eller negativt.
Det negative og vonde setter seg nok kanskje fast litt hardere og derfor er det også blitt slik at jeg har valgt å skjerme meg fra voldsomme nyheter, triste historier og slike store ting.
Jeg klarer ikke å riste det av meg på samme måte lenger.
Når man har lite energi fra før, må man velge hva man skal bruke den på og porsjonere den utover dagen.
Det gjelder like mye kjekke ting som dumme ting, sånn bortsett fra at de kjekkere tingene på mange måter kan være ved å bidra positivt, gi energi, føle litt opptur og ikke minst, føre til økt livskvalitet.
Det er viktig i en hverdag preget av mye sykdom.
Likevel krever også det energi, så man må hele tiden balansere så man ikke havner i en skikkelig kroppslig smell.
Man har behov for å smake på livet innimellom. Ikke alle med ME har muligheten og jeg er takknemlig for at jeg er en av dem som kan lukte litt på luften, kjenne litt på livet utenfor døren og som kan rømme fra ” fengselet ” jeg tilbringer mesteparten av tiden i.
For jeg gjør faktisk det. Mesteparten av tiden tilbringer jeg inne med lange og ofte ensomme dager og mye plager.
Det er innenfor husets fire vegger livet mitt stort sett foregår, selv om du kanskje så meg utenfor en time i forrige uke eller så det fine bildet jeg delte på sosiale medier.
” Hmmmm… Hun er frisk nok til det ja!”
Tro det eller ei, men ofte når jeg er utenfor døren får jeg spørsmål om jeg er bedre i formen, om det går fremover, ja…siden jeg er ute mener de, som om at jeg er dømt et liv innenfor veggene 24/7 siden jeg har en sykdom og kanskje spesielt siden det akkurat er den sykdommen jeg har.
Jeg har til og med fått direkte spørsmål om: er du deprimert? – Er det normalt å gå rundt å spørre folk om det? og hvis jeg hadde vært det, hadde det vært greit da?
Kunne jeg gått ut i fred da? Kunne jeg gledet med over den tiden med ungene før smertehelvete møtte meg hjemme eller hadde det ikke det? Hvilken forskjell hadde det gjort for deg egentlig?
Kjenner du forresten noen med den diagnosen? Vet du hvor alvorlig det er?
Man kan være sliten, lei, trist og alt dette på en gang, men det er så lett å bare slenge ut av seg ” det er så deprimerende , eller jeg blir så deprimert eller som jeg skrev over: er du deprimert eller?
Uten å vite helt hva det helt innebærer.
Jeg kan fort bli trist hvis det har skjedd noe voldsomt og stort i nyhetsbildet.
Jeg er ofte en slik som lar historien gå inn på meg og lar den ligge å kverne en liten stund før jeg klarer å slippe den videre.
Jeg kan bli lei meg hvis jeg får høre om noen jeg vet hvem er har blitt syke eller har mistet noen de er glade i.
Spesielt hvis det involverer små barn ol, da blir jeg veldig sår.
Betyr det at jeg er deprimert?
Jeg blir tilsvarende glad hvis jeg får høre om naboen som fikk baby, eller som klarte å oppnå noe helt fantastisk på jobben.Når jeg ser en film med happy ending eller hvis mannen overrasker meg litt ekstra en dag. Betyr det også at jeg er deprimert? Og hvis jeg faktisk hadde vært deprimert, hva da?
Hadde du respektert meg mer som menneske? Og lettere akseptert at jeg var ute?
Hadde du fremdeles stilt meg en haug med spørsmål om sykdommen min når du så meg og tenkt at du hadde krav på å vite?
Ville du svart på noen av de private spørsmålene selv?
Hvordan tror du forresten det føles å få slike spørsmål, på en så negativ, frekk måte servert fra noen som knapt har vært innefor dørstokken din? Som hvertfall ikke savner deg når du ikke er til stedet, men som ALLTID legger merke til hvis du er der og så må poengtere det tydelig .
For jeg mener, de kan jo virkelig ikke tenke seg om.
Det koster å forlate huset og etter hvert som årene har gått har prisen blitt høyere å betale nesten for hver måned.
HVER ENESTE GANG jeg er utenfor døra, så er det en seier og hver eneste gang blir jeg straffet! Jeg orker ikke ta hele den lista igjen for det er min kamp å ta. Jeg trenger ikke ligge på knær å be om at du forstår meg.
Nei, jeg er ikke deprimert, ikke som jeg vet om i alle fall og legen har ikke nevnt noe de siste ti årene heller, men
Ja, jeg kan ha dager hvor livet ikke er helt rosa og hverdagen er ikke alltid like enkel.
Jeg har perioder som er knalltøffe og veien opp virker veldig lang, jeg blir lei meg og trist, men vet du….jeg har mange dager av det motsatte også. Det på tross av dager med smerte lite krefter og en masse utfordringer og begrensinger.
Jeg smiler mer enn jeg gråter, ler mer enn kjefter, er glad mer enn jeg er lei meg.
Jeg vil, jeg står på og jeg gir ikke opp.
Så kan du mene hva du vil om at jeg innimellom samler krefter og prøver å skape gode minner med barna mine og dem jeg er glad i.
Du er ikke her når øyeblikket er over, dørene lukkes og smertene skal lindres.
Neste gang kan du jo prøve med et vennlig hei og la det ligge med det!
TusenTankeriOrd
#helse #depresjon #ME
