Jeg skjønner at livet med meg innimellom er vanskelig å leve!

 

 

 

Han vil ikke høre snakk om det og har sagt det flere ganger før.
Jeg tror det han sier, av hele mitt hjerte, men likevel så er redselen der.
Redselen for at han en dag skal gå lei , pakke sekken sin og dra.

 

Jeg skjønner at livet med meg innimellom kan være vanskelig å leve.

– Det er kona mi du prater slik om, pleier han å si strengt til meg! Han tuller ikke når han sier det heller.

Han hater når jeg snakker meg selv ned, eller når jeg snakker oss ned. For det er jo faktisk det jeg gjør.

Jeg hater det jeg også og jeg mener ikke å gjøre det heller,  men uansett hvor mange ganger han har lovet at vi skal bli gammel sammen, så kan jeg ikke la være å tenke på om han en dag går lei av å ha en kone som fungerer så dårlig og som bare fortsetter å bli svakere.
Jeg kan ikke la være å tenke på om han innimellom ønsker seg vekk fra dette sykdomsmaset og at han heller ønsker seg en frisk jente han feks kan ha  med seg  på konserter, slik vi bestandig gjorde før.

Jeg kan ikke hjelpe for at jeg innimellom tenker og undres om han lever her fordi han føler at han må? Fordi han ikke har hjerte til å gå fra sin syke svake kone…..enda??

Jeg vet jo at det ikke stemmer. Tror jeg. Håper jeg.
Jeg vet jo det!
Når jeg skriver dette, kjenner jeg  klumpen i magen, men det må ut av systemet likevel.  Det må ut før det forpester hele meg.

Er det min kjærlighet til han som øker redselen for at dette kan skje?

Eller kanskje fordi jeg innerst inne også ville hatt en viss forståelse for det, hvis det skulle vært et faktum? Det eneste jeg vil er jo å være den friske jenta som kan være med han over alt?

Er det sykdommen, smertene som får meg inn på disse tankene?
Eller er det hans kjærlighet ovenfor meg?Hvordan han står på hver eneste dag, i hver eneste situasjon og hver eneste kamp sammen med meg,  uten å faktisk ønske seg et annet sted?

Er det fordi jeg ser at  vennegjengen blir smalere og smalere, og selv de “tetteste” vennskapene blir det store avstander imellom? Vennskap man trodde skulle vare livet ut.

 

 

 

Du kommer inn døren, ivrig og glad. Bare MÅ vise meg noe.
Du rekker knapt ta av deg skoene før du legger deg ned på sofaen sammen med meg.
Et bilde av et bittelite hus, nær stranden, en liten hage…
Du ser på meg, smiler.

Der skal vi bli gammel, sier du  og jeg blir varm i hjertet mitt.

 

 

Han planlegger fremtiden sin med meg! <3

 

 

tusentankeriord

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar
    1. Jeg kjenner følelsen!❤️ Har tenkt de samme tankene jeg også.. Men jeg er så heldig å ha en mann som ikke vil ha noen andre enn meg, selv om det betyr at fruen hans ikke er som hun en gang var. Vi er heldige!❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg