Såre knær og en kopp kaffe!
Jeg vet ikke helt hva som gikk av meg et lite øyeblikk denne morgenen, men den ene tanken tok den andre og plutselig lå jeg på gulvet på alle 4 med en sprayflaske og vaskeklut mens jeg krøp bortover.
Alt dette fordi jeg tenke jeg i dag skulle prøve å slippe inn litt lys fra vinduet ved å åpne litt på persiennen.
Nå sitter jeg her. Persiennen er for lengst kommet ned, Knærene er såre og resten av kroppen likeså.
Hva er det som gjør at et par flekker på gulvet får meg til å gå helt bananas før kl 09 på morgenen? Før første kaffekopp til og med? Og hva er det som gjør at jeg ikke stopper før smerten virkelig brenner inni meg?
Noe så idiotisk.
Når du ligger på alle fire og sprayer så du nesten utløser migreneanfall på deg selv, ser den ene flekken etter den andre dukke opp og er blir helt desperat etter å prøve å få det vekk.
Da tror jeg det handler om noe mer en et skittent gulv altså. Det var iallefall det jeg kom frem til her.
Samvittighet?
Høres det kjent ut?
Man føler man aldri strekker til? Rekker over alt.
Må utsette alt hele tiden? Alt hoper seg opp?
Jeg tenkte sikkert å få alt unna i en fei… med en sprayflaske og en vaskeklut.
Et desperat forsøk. Jeg vet ikke.
Heldigvis fikk jeg tatt meg selv i nakken og ført meg selv tilbake på sofaen. Jeg må nesten bare smile av hele episoden. Det er ikke alltid man klarer det, men heldigvis , så klarer jeg innimellom se “galskapen” og galgenhumoren i det hele. Det redder meg flere ganger.
Nå har jeg fått dagens første kaffekopp, er støl i kroppen, ( som om jeg ikke var det nok fra før) så da blir det garantert slowmotion resten av dagen.
Ønsker dere alle en så fin dag som mulig.
PS: Ta kloke valg! 😉
tusentankeriord
ungene er heldigvis flinke til å stoppe meg
når jeg får sånne “byer” 🙂
de vet hvordan jeg blir etterpå …
Villblomsten: Ungene er veldig flinke her også. Heldige oss! <3 Ja, den straffen i etterkant er ikke verdt det i det hele tatt...