Hold ut bittelitt til...

 

 

 

Man  må virkelig bite tennene sammen innimellom.
Prøve å være sterk.
Holde ut, bare bittelitt til...
For det må jo gå over snart? Det blir jo bedre!?
Jeg sier det til meg selv flere ganger om dagen  og spesielt den siste tiden.
Klapper meg selv på skulderen og prøver å dytte meg et skritt lenger frem.
" Hold fast, dette klarer du!"

Det kjennes ut som en evighet siden den første nyheten om at to leger ved Haukeland sykehus hadde kommet med et gjennombrudd som mulig  kunne være løsningen på ME-gåten.

I dag venter jeg fremdels spent på resultatet og vet vi er nærmere enn noen gang.
Jeg,  svakere enn noen gang og plutselig får jeg følelsen av dårlig tid innimellom, selv om jeg vet at forskning ikke er noe man kan forte seg med eller at det finnes noen snarveier. 
Jeg føler bare at jeg har dårlig tid,tid til selve livet.

 

Den dårlige samvittigheten for alt er ikke kan og der jeg ikke strekker til har jeg  gjemt under senga sammen med alle hybelkaninene for den har jeg absolutt verken plass eller krefter til nå.

DET BLIR BEDRE!

 

 

 

Er det all mediafokus om ME saken, som jeg forøvrig prøver å skjerme meg fra, som har tappet meg den siste tiden?
Er det  overgangen til høsten som påvirker kroppen så vanvittig ? 
Eller det at jeg gradvis har blitt dårligere over tid og merker mer og mer hvor mye det faktisk har gått utover?
Kanskje  blandingen gjorde at det bare toppet seg totalt? 
Kroppen min er jo nesten ikke til å kjenne igjen lenger og veien til "overflaten" føles så utrolig  tung og lang. 
 


Jeg lever, det kjenner jeg.
Det kjenner jeg i hver millimeter av kroppen. 


SMERTE

 Når bare det å strekke hånden ut mot fatet, gape med en smertefull kjeve, dytte inn litt mat, tygge og svelge, gjør deg svimmel , uvel og totalt kraftløs og du  må hvile mellom hver bit....
Man føler seg så motløs innimellom.
 

Jeg har vært igjennom alt dette mange ganger før og vet hva som må til. 
Jeg  må være tålmodig og forsiktig og nyte alle de øyeblikkene som er så verdifull for meg.
 

Jeg klarer ikke alltid å holde meg like positiv i tøffe perioder, men det betyr ikke at jeg gir opp.
Tvert om - Det betyr at jeg kjemper litt hardere, litt mer og at jeg nekter å gi opp. 


Jeg smiler  ofte , selv om jeg har mest lyst å gråte.
Jeg ler når jeg har lyst å hyle av smerte. 
 

Jeg må bare prøve å holde ut og jeg prøver å tenke at det bare er for en liten stund og ikke for alltid, selv om den lille stunden har vart ganske lenge nå. 

 

 Jeg skal   virkelig bruke de gode stundene mine godt.
Jeg skal virkelig nyte de små øyeblikkene i hverdagen og det er noe vi har blitt skikkelig gode på her hjemme. 


 

Det er det som betyr aller mest og det som er meningen med livet. 

 

 

 

 

 

tusentankeriord

 

 

2 kommentarer

eiheks

13.10.2017 kl.00:28

Sender deg en stor klemmmmmmmm!

Vet hvordan det er og akkurat nå er dagene mine også tomme for energi.

Men det ordner seg for snille jenter og gutter, vet du.

Det sies bare ikke noe om når. ;)

Cecilie kristiansen

13.10.2017 kl.00:45

Kjenner meg så igjen i det du skriver. Stå på så skal du se at bedre dager kommer <3

Skriv en ny kommentar

tusentankeriord

tusentankeriord

32, Bergen

Tusen tanker om livet som mamma, kone, pasient og menneske. Livet er øyeblikkene KONTAKT: tusentankeriord@outlook.com

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits