Det er bestandig en liten vond klump og annerledes stillhet i huset når guttene reiser på tur uten meg.
Spesielt de gangene det egentlig ville vært helt naturlig at jeg var med.
Det er også da jeg merker ekstra godt hvor låst jeg faktisk er og hvor avhengig jeg er av tilrettelegging for at vi skal få ting til å klaffe.
Det er ikke alltid bare formen det kommer ann på heller, selv om det var den som holdt meg igjen denne gangen.
Etter en lang periode uten skikkelig søvn og deretter kraftig symptomøking, så var det ikke noe igjen til noe utflukt.
De siste turene som har vært planlagt her hjemme, så har guttene reist uten meg, og selv om jeg unner dem det mer enn noe annet i hele verden, så er det noe med å sitte igjen her hjemme. Man vil jo helst bli med selvfølgelig.
Det er vel kanskje ikke så vanskelig å skjønne heller….
Den tøffeste og absolutt mest sentimentale biten for min del er når vi skal si ha det.
Jeg vet ikke helt hva som skjer, men jeg kjenner at det beste er at vi får det overstått så fort som mulig for at det ikke skal bli for vanskelig og for at vi helst skal unngå tårer.
Sa du høysensitiv eller? Hehe
MEN, det er et men… det har faktisk blitt bedre og kanskje litt lettere ettersom vi har gjort dette noen ganger nå.
Jeg husker første gang de reiste uten meg.
Det kjentes ut som jeg hadde en stor klump i magen som faktisk varte fra de reiste og helt til de kom hjem.
Ikke fordi jeg ikke unner de alle opplevelsene i hele verden, for de gjør jeg og heller ikke fordi jeg syns synd i meg selv, men jeg ser jo også at det noen ganger er vanskelig for barna og det aller beste hadde jo vært om vi kunne gjort ting sammen.
Det er helt vanlig at familier gjør ting adskilt, det er ikke det at vi ikke han være fra hverandre, men det handler om det valget.
Den valgmuligheten vi ofte ikke har.
Det gjør at det innimellom kjennes ekstra tungt og vanskelig.
Ofte er det jeg som presser på at de skal dra avgårde.
Jeg syns det er viktig og riktig at når vi er i den situasjonen vi er, at de som kan, lever livene sine så normalt som mulig.
Det er nok begrenset og “annerledes” på noen områder.
De skal leve , nyte og kose seg alt de bare kan.
Det er jo det jeg aller helst har lyst til også… å være der sammen med dem og det er jo det som gjør så forbanna vondt.
Ikke at de koser seg, men at jeg går glipp av å se de kose seg eller være der sammen med dem.
Det er faktisk det beste jeg vet, når gjengen min har det bra og innimellom så kjennes det ut som jeg går glipp av alt for mye.
Jeg har liksom ikke råd til å gå glipp av noe.
#littlethings
Noen ganger er det viktig å tenke over hvor heldig man er og hvor fint man faktisk har det.
Alt man egentlig tar for gitt i hverdagen, små ting.
Sprette ut av sengen, gå over gulvet til toalettet, pusse tenner.
Lage seg mat og få på seg rene klær.
Noen dager på telttur…
Velge selv akkurat hva dagen skal inneholde.
Ikke alle har den muligheten.
Jeg mener ikke at man skal ha dårlig samvittighet for det, men det er faktisk bare fint og viktig å ofre noen tanker på hvor heldig man faktisk er innimellom.
Noen ganger er det verdt å gi det noen minutter oppmerksomhet. Ikke alle er i samme situasjon og man vet aldri hva livet vil by på.
Ta vare på dagene dine, på mulighetene dine og på livet ditt.
Legg vekk alt av smårusk som irriterer deg og ikke bruk tiden på små energi lekkasjer.
Ta vare på det og de som gir livet innhold.
Jeg gledet meg til å klemme ekstra hardt på noen i dag
tusentankeriord
Følg meg gjerne på INSTAGRAM