Utenfor i den friske, litt spisse vårluften.
Lyset har endret seg, fargene har endret seg og lukten har endret seg.
Den varme, myke sommervinden er byttet ut med en litt raskere og stikkende en, men likevel ikke fult så kaldt at det helt er over.
Fargene rundt om kring minner om det glade 70 tallet og selv om det er vakkert, får man også en liten påminnelse på at nå, nå er det snart over.
Helt over.
En løvetann prøver å strekke sin ut hals så lang den er, men den kalde luften tvinger den til å henge litt med hodet.
Den gir likevel ikke opp og kjemper på alt den kan og med alt den har.
Vil ikke at det skal være over.
Jeg føler det litt på samme måte.
Jeg elsker årstiden vi går inn i, men likevel vet jeg at jeg må kjempe litt ekstra for å holde ut.
Jeg vet jeg må holde litt ekstra fast, tåle litt mer og være ekstra tålmodig.
Jeg vet at luften utenfor gir mer smerter og at det noen ganger blir ekstra tungt å holde fast.
MEN – jeg, som med løvetannen gir meg aldri.
Jeg skal kjempe med alt jeg har og ta til meg hvert eneste øyeblikk jeg får.
Selv om det innimellom betyr at jeg må henge litt med hodet.
tusentankeriord
