Man vet det kommer…sniker seg innpå, litt etter litt.
Til slutt har det ” overtatt ” hele kroppen og du vet at det eneste som hjelper er å krype tilbake i hiet og gjemme seg helt vekk en tid.
“Etter den søte kløe kommer den sure svie.”
Det skjer hver eneste gang.
Natten har vært lang og vond. Smertene i beina, armene og ryggen uutholdelig.
Varmeflaske, smertestillende, massasje… Alt er prøvd, men du bare vet at det går ikke.
Det nytter ikke, men man prøver likevel. Hver gang.
Jeg prøver å si til meg selv at hvert eneste minutt av tiden jeg har tilbrakt før dette er verdt det som kommer nå, men det er vanskelig å godta akkurat når det står på som verst.
Jeg mener likevel det er verdt det, ellers hadde jeg jo ikke gjort det igjen og igjen…. Hadde jeg? Hadde vi?
Hele huset er stille.
Det har det vært lenge nå.
Alt høres så fredelig ut rundt meg.
Inni meg er det fulstendig kaos. Jeg kan høre det dunker i hodet.
Det føles som at kroppen går til angrep på seg selv fra innsiden og jeg klarer ikke stritte mot.
Jeg kan ikke gjøre annet enn å ligge her og vente på at det skal gå over. Enda en gang.
TusenTankeriOrd
