Jeg er på ferie i nydelige Venezia med mannen. Vi koser oss med rolige dager, frokost på sengen og tidlige kvelder. Helt i vårt tempo, eller mitt tempo blir vel mer riktig å si.
Det så vakkert her.
Uansett hvor mye man planlegger, tilrettelegger og forbereder deg, så er det ikke enkelt å reise på tur med denne sykdommen her.
Vi har møtt på mange utfordringer underveis og vi har måttet legge endringer i planen flere ganger allerede.
Heldigvis så evner vi, etter så mange år med dette, å kose oss og nyte tiden vi får og alle øyeblikkene så godt det lar seg gjøre.
Jeg kjenner etter som årene med denne sykdommen går at kroppen blir mer og mer sliten og tåler mindre og mindre.
Jeg skulle helst hatt med med hele huset mitt når vi er på tur, for der har jeg alt jeg trenger av forskjellige ting om det skulle være nødvendig og ikke minst, jeg vet hvor jeg har det, men det er ikke så enkelt å få alt med seg.
Selv om det ble knapt med søvn i natt, jeg har visst reagert allergisk på noe, klør meg ihjel på øyner og hals og renner fra øynene, så er jeg snart klar for frokost på sengen og en ny dag.
Det er noe som har skjedd de siste årene, at jeg stadig reagerer allergisk på ting.
Mat, noe i luften, alt mulig.
Heldigvis hadde jeg tatt mallergimedisinsin, så jeg slapp å sitte å kremte hele kvelden pga stikkende kløe i halsen, men øynene ble ikke spesielt bedre av medisiner heller.
Jeg har egentlig aldri reagert på ting tidligere, men etter at jeg ble syk med ME og årene gikk…. Jeg reagerer på veldig mye og tåler ingenting.
Jeg ligger fremdels i senga, hører at gatene begynner å våkne til liv utenfor, eller kanalene blir vel mer riktig å si, og nå kommer kaffelukten snikende.
Det har vært himmelsk godt å kjenne sola varme opp den vonde, stive kroppen. Suger til meg alt jeg kan få, så det skal jeg i dag også….etter kaffe og frokost.
I dag blir nok en fin dag og den skal nytes i vårt eget tempo.
TusenTankeriOrd

