Mine hverdagshelter!

 

 

 

 

Det er helt umulig å vite.
Umulig å vite hva neste dag bringer, hva neste time eller minutt har med seg.


Akkurat nå er det midt på natta og jeg  ligger  i senga og hører på vinden som rasler i veggene  utenfor. Ikke for mye slik at det er ubehagelig med lyder,  i kveld går det  fint.


Jeg bare ligger her, kjenner det dunker ut i fingertuppene og vinden blir nesten en distraksjon fra smertene et lite øyeblikk. 

 

Mens jeg ligger der og hører etter tar jeg hånden til mannen min, jeg tror han sover… jeg tenker høyt: Lurer på hvordan livet vår hadde vært om jeg ikke ble syk. 

” Du tenker for mye!” sier mannen plutselig. Nesten som om at  han hadde hørt det jeg tenkte.

Jeg kniper hånden hans uten å si noe og vet at han kjenner meg alt for godt.


Jeg gjør kanskje det, tenker for mye.


Når jeg ligger her og ser i taket om dagen og kveldene,  så begynner karusellen å gå.
Noen ganger frustrerte og sinte tanker, andre ganger litt mer fine,  stolte og også  de fylt av håp og forventninger.

Hver kveld tenker jeg på hvordan jeg tror morgendagen blir , men nesten aldri blir det slik.
Nesten alltid dukker det opp helt andre ting en må ta hensyn til og prioritere først.
Mat, dusj, hvile… Så er dagen over, atter en gang.

Nå før jul, skjedde det så mye og atter en gang  ligger vi antagelig øverst  på avbudslista når det gjelder invitasjoner.


Avslutninger, julebord, juletreff og alt som er. Det mangler ikke på påminnelser om hvor dårlig det står til og hvor lite man faktisk får med seg.


Vanligvis er dette noe jeg ville  brukt mye tid og  og tanker på. Ikke på en god måte. Man føler seg utilstrekkelig og man kjenner veldig på det at sykdommen tar over det meste i livet. Man er i tillegg redd for å ikke bli invitert igjen. Var dette siste gang?

 Det er utrolig tøft.  Spesilet når man samtidig skal forklare en  annen part hvorfor man ikke dukker opp gang på gang.


 I år er det annerledes. Jeg har følt det litt annerledes. All den tiden jeg tidligere brukte for å bekymre meg for ting, har jeg måttet bruke på helt andre ting. 

Nemlig helsen min.


Det har vært helt greit å gi beskjed om at det faktisk ikke har vært mulig å være med på arrangementer og sammenkomster uten at det betyr at jeg ikke har lyst. 

Jeg vet jeg har lyst, jeg har sagt 100 ganger at jeg har lyst, men det går ikke.  

For at jeg og vi skal finne mest mulig ” ro” og balanse i hverdagen, så  er jeg nødt til å bli litt tryggere og sterkere på meg selv til å faktisk sette mine behov først. Det er vanskelig!
Jeg blir nødt til å sette grenser før jeg kjenner at det allerede er litt for seint.

Jeg må slutte å ” bare” skulle holde ut de 10 minuttene ekstra.
Jeg må slutte å presse meg til det ytterste hver eneste gang og jeg må slutte å tenke på hva andre eventuelt skulle mene.
Det er ikke viktig.
Det hjelper ikke meg på noen som helst måte, heller motsatt.

 Det er jo ikke de som skal hjem med meg til slutt og ved at jeg presser meg så går det faktisk også utover de hjemme. Noe vi alle har merket kraftig det siste året.


Det er ikke de som skal tåle fraværet av en kone og en mamma som havner tilbake  til sengs. Som ikke kan delta i hverdagen, under måltid, lekser og fritidsaktiviteter.  

Ingen av oss vil jo ha det slik!

I kveld tenker jeg ikke på hva jeg skal gjøre i morgen.
Vi har tatt “runden” og sett til at alle skattene sover trygt og godt i sengene sine. 
Jeg har hørt de puste inn og ut, flere ganger. Det fineste jeg vet.
Jeg har sett på så vakker og uskyldige de er.
Jeg blir varm inni meg!

Jeg tar hånden til mannen min igjen….

Så sterk og flink han er. 
Så tålmodig og utholden.
Kun for at vi skal få det bedre.
Jeg blir varm igjen.
Hjertet banker ekstra fort.

Jeg skal bli flinkere til å ta vare på meg selv, slik at jeg kan bruke mer tid på de viktigste personene i livet mitt.

Slik at vi kan få flere gode stunder og øyeblikk .


De som gjør at jeg fremdeles kommer meg på beina.
De som står løpet ut, gang på gang, uansett hvor tøft det blir.

Det er de som er virkelige helter.
Mine hverdagshelter!

 

 

Tusentankeriord

 

 

 

 

#hverdagshelter #ME #helse #myalgiskencefalopati #foreldre #livet

4 kommentarer
    1. Du skriver så bra! Kjenner meg så godt igjen i det du skriver og det er helt rett! Vi må prioritere kreftene og sette oss selv først for å klare å bli bedre. Og det er det beste for alle de rundt oss og, ikke bare oss selv. De som står ved siden av oss gjennom alt dette er virkelig helter!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg