If you don’t have anything nice to say….!

 

 

Tenk før du prater – Gi folk en sjanse!

 

Dette er noe jeg har tenkt på mye, hvordan  vi ser og snakker om hverandre. 

Hvordan vi ser på de rundt oss, dem vi omgås i hverdagen. Venner, kolleger eller mennesker på nett og kjendiser for den saks skyld. 

Det er blitt utrolig enkelt  i dag å dra  frem pekefingeren, komme med  kommentarer eller å mene noe om noen andre som man i utgangspunktet kanskje ikke helt har de rette forutsetningene for å vite noe om. 

En mening om andre, noen ganger uten å vite hele historien ,    men som vi bare “tror” vi vet. 

Hvordan vi tror vi kjenner  hele sannheten til et menneske, men som vi kanskje ikke kjenner halvparten av en gang. 

Det er blitt alt for lett å bare slenge ut av seg meninger og “sannheter”   som man rett og slett burde holde seg for god for.

 

 

Arbeidsplassen

Jeg husker hvor lett det var selv , hvilke tanker som slo inn når samme person  ringte seg inn syk  tredje jobbehelg på rad og forklarte at h*n ikke kunne komme. Det var travelt, lite folk og det ble irritasjon. 

Vi glemte jo nesten å lure på om det gikk bra og om alt var som det skulle. Jeg skammer meg for at jeg i det hele tatt tenkte i de baner den gang, for jeg vet bedre! Vi vet bedre.

Det var alt for lett å tenke : “Nå er  h*n  syk igjen” eller “Det går ikke an å være så mye syk” 

 

Bak tastaturet

 

Man ser det også i sosiale medier HVER ENESTE DAG! 

Kommentarer under innlegg på nettaviser. blogger  og nyhetskanaler. Helt offentlig.

“Jeg har en nabo , hun burde hvertfall IKKE vært ufør. Jeg møter henne på butikken stadig vekk og i sommer så jeg henne i hagen flere ganger i uken.  Hun henter posten nesten hver dag også. Bare tull at hun er syk. “

Eller 

“Skal mine skattepenger brukes til å betale navere så de kan ligge på sofaen å se på Hollywoodfruer hele dagen?”

 Dette er ingenting  i forhold til hva som finnes av kommentarer og meninger om  syke mennesker, eller mennesker som av ulike grunner må benytte seg av tjenester på NAV.

 Det florerer og omtrent hver eneste dag finner man ganske dømmende  utsagn,  det ene verre enn det andre.

Egentlig, så burde vi kronisk syke fått giftsprøyta med en gang hadde det vært opp til enkelte og i alle fall ikke fått gått i postkassen eller på butikken. Det provoserer dem rett og slett at vi  beveger oss utendørs.

Jeg er glad jeg ikke er hest for å si det slik, da vet vi vel alle hva som hadde skjedd med meg!

 

Vi skal fortelle andre hvor tykk de er, tynn de er, hva de gjør feil, hvor dårlige foreldre de er, hvor stygg de er… listen er lang av uhyggelige ting vi liker å fortelle andre.

Vil vi ha et slikt samfunn?

 Det er trist å se at slike holdninger hos voksne  og enda tristere blir man når man ser noen man kjenner kaste seg med på dette.

Tenker de ikke på at de kommenterer på offentlige sider så alle kan se? At det berører noen? Tenker de ikke på at det er mennesker de prater om  og HVEM er det de egentlig prater om?

Hvem er de menneskene? Hvem er de som later som de er syk for å ligge hjemme på sofaen og se på Hollywoodfruer hele dagen? Jeg har nemlig ikke møtt noen av dem. 
 

 

Kommentarfeltet! 

 

Skal vi ta for oss kommentarfeltet? Hvor skal vi begynne? 

– Først logger vi inn på Facebook, skriver en flott og engasjerende status, for engasjementet, DET  er det ingenting å si på! Status  om at nå må vi voksne ta mobbing på alvor.  Nå må vi ta ansvar og begynne oppdragelse av barna våre, og mobbing det er noe de lærer  hjemme,  nettopp av foreldre. Vi må begynne hjemme rundt middagsbordet,  slik at barna ser hvordan det skal gjøres.

Så får vi nok likes til at ettermiddagen er redda og man føler man har gjort sin borgerplikt!

MEN! Så begynner FARMEN og favoritten ryker ut. Glem status om oppdragelse og mobbing, du bare MÅ inn å kommentere på TV2 sine sider. Du og 4000 andre voksne mennesker hvor den ene er styggere og frekkere enn den andre. 

En gang oppdaget  jeg en kommentar fra en jeg har gått på skole med tidligere ,   og som forøvrig  jobber på barneskole til dagen , hadde kommentert om en kvinnelig deltaker  under et innlegg om ” Farmen Oddvar ” som visstnok  røk ut den kvelden. 

-Dra til H***** ! Du er en ulv i fåreklær og lurer alle. Eklere kvinnemeneske enn deg finnes ikke. Din feil at eneste verdige vinneren måtte dra hjem i kveld.-

Altså, jeg holdt på å få hakeslepp.  Jeg har lest mye stygt på nettet og garantert mye verre, men plutselig kom det fra en jeg visste godt hvem var og ting ble bare veldig sjokkerende og rart.

Hun ble plutselig en av de som jeg nesten ikke kunne tro eksisterte på ordentlig og plutselig fikk nettrollet et ansikt.

 

Hva er det med oss mennesker  som får oss til å  kommentere og prate til mennesker på den vemmelige måten? Mennesker vi ikke kjenner til og med? 

 

Hvem er vi, hvem er du og hvem er jeg som kan dømme andre for ting jeg/vi ikke vet noe om?

 

Tenk om det var deg?

 

Det er litt skummelt hvordan det utvikler seg og vi kan jo bare prøve å snu et par ting her nå for å sette noen eksempler på det jeg har skrevet ovenfor.

 

Du våkner en morgen,  føler deg dårlig og det kjennes ut som en kraftig influensa. Det verker i hele kroppen, feber, kvalm, svimmel, sliten. Du må ringe jobben å melde pass.

Dagene går og det samme gjør egenmeldingene. Du er fortsatt like syk. 

Legene finner ikke ut hva som feiler deg, prøvene er fine og alt ser bra ut, men du er fremdeles like elendig. 

Du får beskjed å trene litt, spise sunt og være med gode venner for å finne på noe positivt.  Problemet er at du blir ikke bedre nå heller.

Det går  uker, måneder…frem og tilbake. Sykemeldinger og fravær. 

Da er det plutselig du som må ringe ofte, som må forklare og komme med unnskyldninger. Du som må møte skepsis og tvilsomme blikk. 

Syk, nå igjen? 

Det føles ikke godt å sitte på den andre siden. 

Du vet inderst inne hva de tenker, for du har vært der selv. Du har tatt i mot akkurat den samme telefonen og vært på pauserommet akkurat da.

Spekulert i hva og hvorfor.

 

Karma?

 

Mangen ganger har  jeg tenkt at jeg kanskje har hatt godt av kjenne det litt på kroppen og at det kanskje har gjort meg til en mye bedre utgave av meg selv.

Selvfølgelig, jeg syns ikke jeg fortjener å være syk, det gjør ikke noen og jeg unner ikke min verste fiende å havne i samme situasjon, men det er  ekstremt mye lærdom med det å få livet snudd på hodet. 

Det å leve med sykdom i huset 24/7 har fått meg til å tenke over ganske mye og forandret mitt syn på ganske mye.

Neida, jeg mener på ingen måte at jeg er perfekt eller at jeg gjør alt riktig. Jeg gjør masse feil, hele tiden og har masse forbedringspotensiale på mange områder. Jeg driter meg ut rett som det er. Ingen er  feilfri og det er ikke det det handler om heller. 

Det handler om å tenke seg om en ekstra gang og spesielt før man lar det gå utover noen andre enn seg selv. 

 

Ulik ☆ Unik

 

Et menneske er så mye mer enn det man ser ved første øyekast. Ja, ved andre og tredje også for den saks skyld. 

Ikke vær så rask ute med  å pirke i overflaten slik at det kommer ripe i lakken.  For under der, det er der den ordentlige skatten ligger og den kommer bare frem til de som lytter og ser.

Ting er ikke alltid som man tror. Som regel aldri faktisk og den personen  som smiler mest kan være den som har det vanskeligst på innsiden. 

Snakk til mennesker,  ikke om! 

Det er et ordtak som heter: ikke se ned på noen med mindre du har tenkt å hjelpe dem opp. Dette burde være et motto for alle egentlig.

 

Bytt ut  himling med øynene  med smil og bytt ut den ukritiske dømmingen av andre med positive tilbakemeldinger. 

Jeg vet at det innimellom er lett å la seg rive med i enkelte saker og at man kan bli engasjert, men husk:  det er feks lov å tenke seg om noen ganger før man trykker enter og slenger inn en kommentar her og der, husk at det sitter også en mottaker på andre siden som skal ta i mot det du skriver. 

Mennesker med familie og venner som er glad i seg – kjæreste, barn.  
Hva ville du følt om noen pratet slik til noen du var glad i ?

 

Jeg møter mye fordommer selv og vet at det innimellom ikke føles så godt,  så derfor så kjenner jeg litt ekstra på dette. 

Tenk, noe så absurd egentlig. Man blir ufrivillig syk, får en sykdom som snur hele livet  på hodet både for en selv og familien.

Flere år med en utrolig  tøff kamp,  møter likevel fordommer,  stygge kommentarer og ikke minst, himlende blikk.

Er det slik vi vil ha det? 

 

Husk at hvert et menneske er like ulikt som unikt og har helt sin egen fantastiske historie. 

 

La dem få fortelle den uten å bli ledd av. På sin helt egen måte, i sitt tempo og uten å måtte sammenligne seg med andre enn seg selv! 

 

Tenk før du dømmer. Gi folk en sjanse.Til syvende og sist er vi alle mennesker.

 

BeKind- Always!

 

 

tusentankeriord 

 

 

 

#fordommer #dømming #sosialemedier #nettroll #bekind #ros #ris #samfunn 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg