Vi bruker alt for mye av tiden vår på å tenke « hva tror du de sier nå » eller « hva vil de tenke om meg nå».
Alt for mye tid.
Og kanskje er det ikke helt uten grunn heller? Slik man ofte får servert:
« Det er ingen som bryr seg om hva du sier og gjør!»
Stemmer virkelig det?
Jeg opplever veldig ofte et samfunn som aldri har brydd seg mer om hva andre bedriver tiden sin med og hvordan de gjør det, enn å faktisk sørge for å holde sin egen dørmatte fri for løv.
Aldri har det vært enklere heller.
Som anonyme troll i et kommentarfelt, som bare snoker rundt fra profil til profil på Facebook eller andre kanaler i SoMe.
Som nesten aldri sier noe, men likevel får med seg det meste av alt som skjer rundt.
De som er raskt ute med likerknappen når noen andre skriker ut en mening om noe.
Som ikke sier det selv, men som gladelig viser hvor enig de er.
Mye som blir sagt uten at det egentlig blir sagt noe.
Jeg prøver å utfordre meg hele tiden.
Stå støtt i hvem jeg er og mine måter å håndtere ting på.
Det er riktig for meg og da er det jo slik det burde være?
Prøver å ikke bry meg om hva andre tenker og mener om meg og mitt liv, men det er ikke bestandig like enkelt, er det?
Det er liksom blitt en selvfølge å skulle mene så mye om alt.
Uavhengig om man egentlig har grunnlag for å vite nok til å egentlig kunne uttale seg.
Det er ikke så viktig om man vet så mye om saken, så lenge man har en mening om det!
” Du må jo mene noe”
Må man egentlig det?
Jeg opplever mange som er redde for å si hvordan de egentlig har det.
Som ikke våger å fortelle hva de møter i hverdagen.
Enten det er sykdom, økonomi eller kjærlighet.
Redd for at deres historie skal falle negativt tilbake på dem etter de har fortalt.
Redd for å bli dømt nord og ned av alle som skal dele meningene sine.
Som skal fortelle hva som blir gjort galt, hva en bør gjøre annerledes og hvor prioriteringene bør ligge.
Som er helt overbevist om at de lever på en bedre og riktigere måte og som har et stort behov for å dytte det over på andre.
” Hvis jeg klarer det, så bør i alle fall du klare det!”
Nei, det fungerer ikke slik i virkeligheten.
Uansett hvor mye og hvor ofte man sier det.
Hvis man ikke har en eventyrlig lykkelig slutt på historien, da er det ikke plass til den.
Folk tåler nesten bare lykkelige slutter.
De andre er det ikke plass til.
De må jobbe mer og hardere.
Vi er forskjellig, har forskjellig utgangspunkt og interesser og ting noen menneske klarer, klarer nødvendigvis ikke noen andre.
Det er ikke like enkelt som det.
Og hvorfor kan vi ikke bare akseptere at slik er det?
Tenk hvor mye lettere det hadde vært.
En uviten kommentar preller gjerne av.
En uviten kommentar fra noen som egentlig burde visste bedre, fester seg til minnet lenge.
Et kritisk spørsmål, en pekefinger.
Kunne du gjort noe annerledes?
Ikke gjør det mot deg selv.
Ikke ha ønsker om å være en annen, se ut som enn annen eller gjennomføre som noen andre.
Du er deg og det er godt nok og ingenting kan bli mer spesielt enn akkurat det. Tenk det!
Uansett hvor klisjè det høres ut, så er det faktisk helt sant.
Du som våger å åpne deg, fortelle hvem du er og din historie.
Vær stolt av det og tenk at du gjør det for deg og ingen andre.
Hver eneste historie er ulik, men like viktig.
Kanskje du hjelper noen uten at du vet det?
Tenk hvor kjedelig det hadde vært hvis det sto skrevet det samme i alle bøker?
Du som kjemper hver dag for å få endene til å møtes.
Det er ikke din feil.
Du gjør ditt beste og mer enn det kan man ikke gjøre.
Selv om noen har aldri så gode ideer til hvordan du skal endre på det.
Du som er syk.
Du er like verdifull som alle andre.
Kanskje klarer du ikke å gjennomføre alt alle andre gjør, men det betyr ikke at du er mindre viktig for verden.
Det sier ingenting om deg som menneske eller person, uansett hvor mange som hevder det.
Ha tro på deg selv og dine verdier.
De viktige personene i livet ditt vil ønske å se deg mestre.
Hvis ikke, så er de kanskje ikke de personene du skal bruke tid på å imponere.
tusentankeriord