Fint, morsomt og vemodig…

Så, når kvelden kommer… Alle mine har kommet i hus, ligger trygt i sengene sine og jeg vet de er fornøyde med dagen. 
Når mannen, selv om han er sliten, sitter i sofakroken og finner gleden i et gammelt tegneserieblad og det er kort mellom latterkulene.

Jeg kjenner jeg blir glad inni meg. 

Tidligere i dag tok jeg minsten på fersken i å “robbe” sparegrisen sin for småkroner. 
Han skulle nemlig gjøre som pappa hadde gjort dagen før, kjøpe roser til mammaen sin. 
Å selv om jeg fikk pratet han fra det, overbevist han om at det nok helt sikkert var mye gøy han kunne  bruke pengene sine på fremover, så ble jeg helt rørt og varm om hjertet mitt.

Dessuten står det hvitveis på bordet, plukket med hjem fra skoleveien og det er jo noe av det fineste jeg vet.
Markblomster.

Vi hadde en lang fin samtale.
Om blomster, venner, reiser, trylletriks, ugler og litt om sykdom også.
Han spør, jeg svarer så godt jeg kan.

Det er ikke til å stikke under en stol at de to siste årene har vært beintøffe.
De ti før der også, så sprøtt som det høres ut, men de to siste har det vært stor forandring og jeg nesten bare vært en skygge av meg selv. 
Jeg har eksistert, ikke mer enn det. 

Alt påvirkes. Hele tiden. 
Derfor er det ekstra viktig å ta vare på slike små, gode ting. 
For selv om ting er vanskelig og vondt, så er det heldigvis litt fint også. 

Når prøver skal tolkes, nye henvisninger skal sendes, legetimer avtales…
Sykdom, sykdom ,sykdom!
Ting kan virke så uoverkommelig noen ganger. Så vanskelig. 
Jeg har tenkt og grått..
DETTE ORKER JEG BARE IKKE!!

Så tenker jeg på hvor viktig den tiden vi har sammen er og hva den betyr for oss. 
De små hverdagslige tingene som ingen andre skjønner, men som vi elsker. 
Som vi smiler og ler av, lager minner av…..fyller opp minnerboken.

Det å vite at man alltid har noen man kan stole på til en hver tid….
Det betyr alt!

Så, siden jeg startet dette innlegget,  like etter barna var lagt og mannen fremdeles var våken, men ikke ble ferdig før “huset” sa god natt, bestemte jeg meg  for å titte inn til hver å en av dem mens de nå lå langt inn i drømmeland. 
Både et fint, morsomt og vemodig syn. 

Fint – Fordi jeg alltid har synest det har vært noe spesilet med sovende barn
Morsomt – Fordi de sover i veldig rare stillinger ( fniiis)
Vemodig – Fordi de vokser fra meg! Hvor blir tiden av? Alle årene? Babyene mine?
 

I kveld har det virkelig vært tusen tanker, men tusen tanker av takknemlighet aller mest.
Nå håper jeg og kjenner jeg det er på tide, å vel så det, å ” roe” ned , forhåpentligvis finne søvn og få noen timer på puten. 

Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg elsker å være våken når hele “huset sover”.
Slik er det vel når man reagerer på lyd og bevegelse, men likevel liker å ha dem man er glad i rundt seg? 

Nå må det i alle fall bli god natt herfra også. 

tusentankeriord

 

 

Når du velger å dele, må du også tåle å høre!

 

 

 

 

Noen ganger så er det litt skummelt å dele de mest sårbare tankene sine på nett. Hvordan blir det tatt i mot? Hvordan  blir det oppfattet?

Noe av det man skriver kan oppfattes som klaging  ordene og budskapet i teksten blir missforstått helt.
 

“Når du velger å dele,  må du også tåle å høre”  er det mange som har sagt til meg. Det kan godt hende, men det betyr ikke at det ikke er ubehagelig.

 

Jeg har behov for å sette ord på ting , det er  min måte å ” renske opp systemet” på.
En slags terapi- skriveterapi?

Jeg vet ikke, men jeg føler det hjelper meg på mange måter. 

Akkurat som noen strikker, hekler eller  mediterer for den saks skyld, så er skriving en av de tingene jeg finner ro ved.

Jeg har aldri påberopt meg å være verken forfatter eller poet og jeg er heller ingen verdensmester med ord, men jeg trenger jeg det for å få lov til dele?

Jeg trenger ikke et stort publikum og stående applaus for hvert eneste ord jeg publiserer, men jeg trenger å skrive det av meg for å kunne få hverdagen min til å fungere best mulig. 

Uten muligheter for skriveterapi, så tør jeg nesten ikke tenke på hvordan dagene mine hadde vært… og heller ikke uten mange av dere. 
Jeg er utrolig takknemlig for alle de fine tilbakemeldingene jeg har fått og til dere som kommenterer, liker, som kjenner  dere  igjen i det jeg skriver og ikke minst, til dere som deler litt av deres historie med meg. 

Det har betydd så mye disse årene.

 

Dette har vært  min måte for å få renset opp i systemet. 
Mine følelser, mine tanker, ingen fasit.

 

Det betyr selvfølgelig ikke at dere kommer til å kjenne dere igjen i alt eller kommer til å være enig med alt jeg skriver, men sånn vil det jo alltid være.
Vi er forskjellige, tenker forskjellig og gjør ting forskjellig.

Her, på min lille “planet” trenger jeg rett og slett bare å få ut litt tankespinn om livet slik det er her og nå. 
 
På godt og vondt.

 

tusentankeriod