Og for første gang på så mange år jeg kan huske, så kjenner jeg virkelig et lite hurra inni meg.
Før første gang på mange år så kjenner jeg at jeg faktisk gleder meg litt.
Det er mye som er forandret etter covid19 og for mange har dette vært store utfordringer i hverdagen.
Det har vært et puslespill med nye brikker utlevert hver eneste dag som må pusles på plass for å få dagen til å gå opp.
Det har kanskje vært bekymringer for mange, både i forhold til jobb og økonomi fremover, og det har vært hjemmekontor og hjemmeskole om en annen.
For andre, har det vært med tid sammen, roligere dager og blomstring hjemmefra.
Jeg vil si at vi har hatt litt av alt.
Litt etter litt er samfunnet på vei tilbake slik vi kjenner det.
Klasserommene fylles, barna er sammen i barnehagen og flere er tilbake til en nesten normal hverdag.
MEN- Ikke alt er helt som før enda og det gjør at man fremdeles må ta forholdsregler når man skal være sammen med andre, gå i butikken og under 17 mai feiringen.
For det er ikke helt trygt at vi samles så mange enda og da må vi bare gjøre det beste ut av det.
I år får vi en 17 Mai jeg selv har drømt om i mage år.
En 17 mai uten dårlig samvittighet for å ikke strekke til og uten forklaring ( og forsvaring) på hvorfor jeg ikke kan stille til rigging, kioskvakter og 17 mai-møter.
En 17 mai uten obligatorisk oppmøte til et visst klokkeslett, uten store folkemengder og enda mer støy.
Uten såre føtter og verkende rygg.
Det høres kanskje ikke slik ut, men jeg ELSKER 17 mai.
Kanskje den fineste dagen i året.
Jeg elsker glade barn som har sukkerspinn i kinnene sine, som prøver å slå is-rekorden sin fra i fjor, som i finstasen veiver med flagget og smiler fra øre til øre.
Jeg blir faktisk nesten rørt bare av tanken.
Nesten hvert eneste år er det mange som går glipp av alt dette, som faktisk ikke klarer å holde følge med alt som skal skje både i forkant og på selve dagen.
Jeg mener ikke at 17 mai ikke skal være potetløp og barnetog, jeg bare sier det er en dag fylt med stress, plikter og for mange, umulige oppgaver.
Forrige 17 mai ble jeg innlagt på Haukeland sykehus.
Jeg presset meg til det ytterste, satt på smilet og kjempet til vi kom frem til barnetoget.
Da stoppet alt opp og jeg kan nesten ikke huske turen hjem igjen.
For det var det som skjedde, vi måtte selvfølgelig reise hjem å kontakte lege.
I år, kan vi gjøre det akkurat som vi har lyst til og i vårt tempo eget tempo, uten at vi er de « kjipe og kjedelige» som ikke ønsker å feire som alle andre.
For det er selvfølgelig ikke det det handler om og selvsagt blir det feiring på oss også.
Vi kan spise felles frokost i det tempoet vi ønsker, slippe å løpe til neste aktivitet med en skive i hånden og det beste av alt, vi kan feire akkurat så mye at det både blir en minnerik dag for alle, men kanskje også jeg slipper å ligge strykeflat i flere uker etterpå.
Så, for første gang på veldig lenge, så gleder jeg meg skikkelig til 17 mai.
Gleder meg til potet og sekkeløp for barna, til is, pølser, gode venner og glade barn.
HURRA! 🇳🇴👏🏻
Så, god 17 mai til alle.
Jeg håper dere får en fin dag, selv om den kanskje blir litt annerledes.
tusentankeriord
