Det jeg ønsket meg har jeg ønsket meg om og om igjen!
God dag fra landet!
Stillhet, fuglekvitter, frisk luft og en rolig start på dagen. Siste dag i vinterferien til ungene og de har allerede kommet seg ut for å skape nye eventyr. De aller siste før skole og hverdagen venter.
De elsker å være her, på landet, omringet av skog og mark. Der kan de løpe rundt i naturen, ta og føle på alt de kommer over. Frihet.
Jeg sitter for det meste inne i godstolen, men samvittigheten er likevel bedre her. Jeg vet de koser seg masse. Det blir ikke like synlig at mamma er syk og ikke kan delta like mye.
De er opptatt fra tidlig morgen til sene kveld og det er så vidt vi får de inn for mat og tannpuss.
Da er det fint å rope de inn til noe ekstra godt. Fruktsalat av frukt og bær smaker alltid godt etter noen timer i frisk luft….og selvfølgelig med litt vaniljesaus på for de som ville ha det. Det var ikke mange som takket nei for å si det slik.
Kaffe må man selvsagt ha uansett hvor man er. Påfyll av energi og gode smaker. Mmmmm…deilig!
Det er så stille her. Ingen trafikk og støy!
Ingen kaos og hverdagsliv. ” Til og med skivene smaker bedre her ” sier ungene. De gjør faktisk det. Det er noe med luften.
Desverre for meg, har jeg ikke kunne deltatt så mye denne gangen. Når kroppen jobber mot og ikke med, så blir det desverre slik og da må man ofte trekke seg unna og ha det helt rolig.
Heldigvis er gjengen så opptatt at det ikke blir så synlig her.
Mor er sliten etter 2 uker ferie og det er på tide med rutiner og hverdagsliv. Det er vel egentlig det som passer denne kroppen absolutt best, selv om det er veldig deilig å slippe vekkerklokke og plikter innimellom også.
Heldigvis fikk vi en kjempekoselig avslutning på en to uker lang ferie og langhelg på landet i går kveld. Gjengen hadde laget stort bål ute, satt frem stoler og pledd. Vi fikk avsluttet en fin langhelg ute forran bålet, hele gjengen. Lørdagsgoderiet ble selvfølgelig spist ute og vi fortalte vitser og koselige historier. Det var helt stjerneklart ute og stemningen var veldig god. Helt magisk egentlig.
Vi sendte opp lanterne og alle ønsket seg noe! En helt fantastisk kveld.
Ååååå….jeg kunne ønske meg mange slike.
Lanternen flyr avsted i kveldsmørket..
Er så glad jeg fikk bli med på dette. En fin kveld å ta med seg mange gode minner videre fra.
Heldige, heldige meg!
Nå venter hverdagen. Er jeg egentlig klar?
TusenTankeriOrd
Ja, det går faktisk an, selv om mange misforstår hva som menes når jeg sier det høyt.
Jeg er lykkelig og har det fint, selv om det liksom ikke alltid helt ” rett” å si når man er kronisk syk i tillegg.
Jeg sier ” rett” fordi jeg i noen anledninger har fått ganske kvasse og stygge kommentarer på akkurat dette.
Hvordan jeg kunne være så syk som beskrev meg som lykkelig og glad i livet.
Noen opplevde det provoserende at jeg brukte de ordene.
Lykke var kanskje ikke tiltenkt kronisk syke, eller?
La meg prøve å forklare.
Det å ha godkjent begrensingene man møter i hverdagen og ta valget om å prøve å gjøre det beste ut av situasjonen, er ikke det samme som at man ikke ønsker seg en bedre og friskere hverdag.
Det betyr egentlig bare noe så enkelt som at jeg ikke orker å bruke hele livet mitt på å tenke på hva jeg egentlig går glipp av hver eneste dag, hva som kunne vært og hvor jeg kunne vært.
Jeg lever her og nå.
Her, sammen med mine barn, mann og venner rundt meg.
Jeg vil at den tiden skal bety noe, på tross av at den er litt annerledes enn hva som først var tenkt.
Jeg er lykkelig, har fin familie og gode venner rundt meg.
Jeg opplever hele tiden å føle meg elsket og satt pris på, jeg smiler masse og jeg er glad i livet mitt.
Noen ganger føler jeg at folk, nettopp pga sykdommen min tror, eller kanskje forventer at jeg er bær smile mindre eller være mindre glad.
At jeg hele tiden burde være på jakt etter en mirakelkur og at så lenge den ikke er funnet, så har jeg det kjipt rett og slett.
Det er helt feil!
Nei, livet er ikke alltid like lett og innimellom går ikke ting alltid som planlagt, men slik er det vel for alle innimellom og kanskje litt ekstra hos de som har ekstra, men jeg har mye godt i livet mitt også, HVER DAG.
Det tillater jeg meg å glede meg over så mye jeg kan.
Det er nok tøffe tak som det er og jeg trenger å utnytte hvert eneste gode øyeblikk jeg får. Fult ut!
I starten, da jeg først begynte å bli skikkelig dårlig, hadde jeg knalltøffe dager.
Jeg var bekymret, redd og visste overhodet ikke hva som skjedde med kroppen min.
Jeg var til og med redd for at jeg skulle dø.
Plutselig var kroppen ikke til å kjenne igjen og jeg skjønte rett og slett ikke hva som skjedde.
Nå, noen år etter er jeg klokere, kjenner sykdommen bedre og har ikke den samme redselen rundt det.
Jeg har godtatt at livet mitt har måttet forandre seg, lært meg å finne andre løsninger og andre måter å gjøre ting på.
Ja, men du er jo så ung?
Ja, det er jeg, men det gjør ikke situasjonen min noe annerledes, gjør den vel?
Jeg blir ikke friskere fordi jeg er ung.
Jeg blir heller ikke friskere av å sette meg ned å blir forbanna og lei fordi jeg i så ung alder sitter med de begrensningene jeg har.
Utgangspunktet er det samme og jeg prøver å takle både de gode og dårlige dagene på en så god måte jeg bare kan.
For det skjer det også, at jeg har dager innimellom der jeg nesten ikke holder ut og det kjennes ut som jeg ikke klarer å holde fast ved noe.
Det er vondt og vanskelig å leve et begrenset og “fengslet” liv over så lang tid.
Det påvirker hele familien.
Nettopp derfor er det så viktig for meg å holde fast ved alle de gode tingene.
Snu hver en stein og prøve å finne noe fint ut av dagen.
Høres helt sikkert teit ut, men det er slik jeg overlever.
Jeg velger å leve litt innimellom, selv om jeg vet at det kanskje får konsekvenser i ettertid.
Jeg velger å gjøre ting som kroppen tåler dårlig og jeg tar støyten! Jeg vet jeg må.
Selvforskyldt, vil mange si.
Jeg er ikke enig!
Det er ikke min feil at kroppen ikke tåler en tur på senteret, en tur i nærområdet, besøk og alle disse tingene.
Noen ganger er det godt å få et friminutt.
Kjenne luften i ansiktet og høre lyder utenfor huset.
Da vet man hva som kommer i ettertid og det er lettere å takle.
Hver eneste dag tenker jeg hvor heldig jeg er.
Hvor heldig jeg er som har den familien jeg har, de gode vennene mine og de fine stundene.
For det er faktisk noen av dem også.
Det er mange som ikke har de samme mulighetene som meg.
Nesten hver dag skjer det noe som får meg til å smile eller le og jeg bruker de episode til å holde fast og hjelpe meg videre.
Jeg har lært så mye de siste årene.
Ikke bare om sykdommen, men også om meg selv.
Ting jeg ikke tenkte så mye på før, er plutselig blitt ekstremt viktig for meg.
Ting som bare var noe som skjedde helt naturlig er plutselig høydepunkter i hverdagen.
Målene jeg setter meg for dagen er ikke på langt nær så store som de var før, men likevel gir de meg en bedre følelse når jeg oppnår dem.
Mestringsfølelse
Jeg er ikke sint, jeg er ikke bitter eller forbanna.
Jeg velger å se på de gode tingene i livet mitt.
De hjelper meg igjennom de tøffe dagene.
Jeg er syk, men jeg er lykkelig!
tusentankeriord
Da kan jeg prøve å hjelpe deg litt på vei!
Fibromyalgi ( heretter FM) er en sykdom som først og fremst gir en hverdag med veldig mye smerter , men også en hel del andre symptomer følger.
Noen av disse skal jeg prøve å beskrive under her.
Rundt 150 000 nordmenn har FM og disse pasientene er den største enkeltgruppen som går på uføretrygd – og tallet stiger stadig.
Fibromyalgi er inn under muskel-, skjelett- og bindevevs- sykdommer. Fagmiljøer diskuterer om FM i stedet for revmatologisk er en nevrologisk eller autoimmun sykdom.
FM er kronisk med hovedsymptomer som smerter i muskulatur og ledd, i såkalte “tenderpoints” (ømme punkter). I tillegg opptrer ofte symptomer som muskelstivhet, utpreget tretthet, søvnforstyrrelser, kraftløshet, hovenfornemmelse, svimmelhet, hodepine og magebesvær.
Verdens Helseorganisasjon (WHO) har klassifisert FM med et eget sykdoms og diagnosenummer.
FM kan ikke påvises gjennom blodprøver eller sees på et røntgenbilde og fremdeles kan leger og helsepersonell alt for lite om denne sykdommen.
Derfor må mange pasienter bruke unødvendig mye tid og krefter for å bli tatt på alvor med sine helseplager.
Norges fibromyalgiforbund har fått laget en viktig dokumentar om fibromyalgi.
Der blir vi blir kjent med Kathrine, Eirik og Eli, som forteller om hvordan det er å leve med denne “usynlige” sykdommen – på godt og vondt.
Overlege Karin Øien Forseth er ekspert på området og gir gode råd om hvordan diagnosen skal stilles, behandling og medisiner.
SE FILMEN HER!
Dokumentaren er et godt hjelpemiddel til familie, venner og ellers andre pårørende som lever med personer som er rammet av denne diagnosen.
Symptomene på FM kan være mange.
Noen av de vanligste symptomene:
– Smerte: dyp, intens, verkende, sviende og/eller brennende
– Stivhet: ofte verst om morgenen
– Barometri: forverring ved værskifte
– Indre frost
– Hodepine
– Nummenhet og hovenhetsfølelse: gjerne hender og føtter
– Synsforstyrrelser
– Fordøyelsesproblemer og irritabel tykktarm
– Forverring ved uvant fysisk aktivitet
– Forverring ved fysisk og psykisk stress
– Tretthet, utmattelse og overfølsomhet
– Søvnproblemer, oppstykket søvn
– Depresjon, angst, opplevelse av å ha “klump” i halsen
– Glemsomhet, konsentrasjonsvansker, finner ikke ord
– Øresus, munntørrhet
– Svimmelhet, kvalme
– Hyppig vannlating
Mange pasienter med FM ( ca 75 %) sliter med manglende energi, unormal tretthet og tåler dårlig lyd og lys stimuli.
Reagerer negativt på værskifte og stress.
Mange med FM sliter også med dårlig søvnkvalitet.
Et resultat av dette kan føre til meget redusert livskvalitet.
– I dag vet vi lite om årsakene til fibromyalgi. Det er mange spekulasjoner, men ingen ting er sikkert. Man tror heller ikke det er noen enkelt årsak, men mange ulike årsaker – og hvilke årsaksfaktorer som ligger bak, kan nok variere fra person til person.
En typisk sykehistorie er ofte slik: Det starter gjerne lokalt med smerter på ett bestemt sted, noe som utløser smertesignaler i ryggmargen. Hvis smertene vedvarer i mange år, vil ryggmargen «bombarderes» av smertesignaler. Dette kan føre til forandringer i nervesystemet i ryggmargen, noe som igjen fører til økt følsomhet for smerte. Plutselig får pasienten vondt, ikke bare lokalt i en arm eller ryggen, men over alt.
– FM kan ramme alle mennesker, kvinner og menn i alle aldre. Selv barn kan få sykdommen. En israelsk undersøkelse viste at hele 6.8 prosent av alle barn i alderen 9 til 15 år hadde FM. Det samme tror vi gjelder her i Norge.
Vi vet ennå ikke med sikkerhet om FM er arvelig. Det vi vet er at mange fibromyalgirammede har familiemedlemmer med samme sykdom. Hvorvidt dette skyldes arvelige faktorer er ikke avklart.
Det finnes et eget forbund for personer som er rammet av fibromyalgi.
Norges fibromyalgiforbund (NFF) har over 7000 medlemmer over hele landet.
Besøk deres nettside http://www.fibromyalgi.no/ hvis du vil ha mer informasjon!
Håper du fikk noen svar ut av denne posten og at når du neste gang møter eller prater noen med fibromyalgi, så stiller du litt sterkere og skjønner litt mer om hvilken hverdag og utfordringer denne personen står ovenfor hver eneste dag.
Den kan være ganske tøff!
tusentankeiord
Følg tusentankeriord på INSTAGRAM eller FACEBOOK
#fibromyalgi #FM
SURREHODE!
Ja, det er akkurat det jeg er!
Disse siste dagene har jeg måtte snudd alt “opp ned” og prøvd å se det morsomme i håpløsheten. Galgenhumor rett og slett.
Det er det man overlever denne hverdagen på tror jeg.
Noen dager, når tåka henger over meg roter jeg med alt!
Jeg kan gå ut på badet fordi jeg må på do, men ender opp med å stå stille i noen minutter og tenke: ” hvorfor i all verden er jeg her inne nå”?
Selv om jeg i utgangspunktet burde kjent at jeg måtte på do, ender jeg med å tusle ut av badet og gjøre andre ting før jeg plutselig kommer på at, “aaaahaaa….det var på toalettet jeg skulle ja”!
Håpløs tenker du kanskje, men dette er da altså en stor del av min hverdag.
Jeg husker jo INGENTING lenger og det er nesten så håpløst at familie og venner applauderer når jeg husker på ting helt av meg selv.
Jeg kan ha huskelapper over hele huset, men det hjelper jo fint lite når jeg ikke husker å se på de!
Noen dager er så klart verre enn andre og i perioder er det så gale at det nesten er til å bli deprimert av, men det blir jeg heldigvis ikke.
Istedenfor så må jeg bare smile over alle de rareste situasjonene jeg greier å havne i.
Som feks den gangen jeg ringte til legen for å få en bekreftelse til NAV på at jeg sliter med akkurat disse tingene…Hukommelse osv.
” ingen problem”-sa hun…. Det skal du få , for du skulle nemlig vært her akkurat nå du! 😉
Haha… Jeg måtte jo bare le, og det passert jo egentlig fint å ringe å spørre etter det da.
Eller en annen gang, når mannen plutselig reiste seg og sa: Men da er vi enig da….jeg går opp og setter igang med en gang jeg!
Jeg satt igjen på stolen som et annet spørsmålstegn??
Ehh…hva er vi enige om??Jeg spurte han ikke, det turte jeg ikke. Jeg bare satt der stille en god stund og prøvde å lytte meg frem til hva han faktisk drev med der oppe.
Det var ikke akkurat småting heller.
Den dagen reiv han alle veggene oppe, flekket opp gulvene og satte i gang et stort oppussingsprosjekt!
Vi fikk oss en god latter den kvelden.
Noen ganger går jeg nesten rundt meg selv.
Hele tiden har jeg følelsen av at jeg har glemt noe eller at det er noe jeg skal.
Jeg føler meg litt som Bridget i Bridget Jones filmen .
Like surrete og vimsete.
Noen ganger er det selvfølgelig slitsomt og kjedelig å ha det slik og man skulle jo ønske at man klarte å henge med over alt til en hver tid, men når virkeligheten er en annen, så må man prøve å gjøre det beste ut av det tenker jeg!
Heldigvis, så begynner folk å kjenne meg godt og de nærmeste, de vet at jeg noen ganger trenger å ha flere påminnelser om ting.
Det nytter liksom ikke å lage avtale flere uker frem i tid og tro at jeg husker det.
Jeg lever dag for dag og hva som skjer en uke frem i tid aner jeg ikke akkurat der og da.
.En ting av gangen, i alle fall i dårlige perioder.
Etter en mindre god periode blir det ofte mye migrene i tillegg og da tar det litt tid å riste av seg det verste.
Kroppen er sliten og man orker ikke følge med på alt.
Jeg er glad jeg har en tålmodig mann! 🙂
Han bare smiler og jeg tror han syns jeg er litt søt når jeg leiter etter mobilen selv om jeg prater i den eller at jeg putter vaskepulveret i kjøleskapet!
Det er jo ingen krise og jeg er heldigvis ikke slik hele tiden…. tror jeg! 😉
TusenTankeriOrd
Jeg prøver, jeg prøver virkelig.
Jeg presser meg, utfordrer meg og søker etter svar.
Jeg ler litt, gråter litt og starter på nytt.
Leter over alt.
Jeg ser hit, jeg ser dit og det føles som alt snurrer rundt.
Klarer jeg hode fast?
Jeg står stille og kjenner etter, puster jeg?
Tar hånden på brystet og hører dunk, dunk, dunk… Jeg lever.
Klyper meg i armen, jeg drømmer ikke.
Jeg lever, lever i virkeligheten.
Jeg ser bak meg, hva jeg hadde.
Snur meg frem, hva får jeg nå?
Legger meg litt ned for å hvile, bare bittelitt.
Går to skritt frem med svake føtter, et skritt bak med enda svakere..
Hva er det jeg ser etter?
Jeg gråter litt igjen, jeg vet ikke hvorfor. Jeg savner! Det vet jeg.
Jeg blir redd. Jeg blir bekymret.
Hva skjer nå?
Det gjør vondt, men ingen blod. Kan du se det?
Krøller meg sammen. Prøver å fokusere, men alt blir tåkete.
Jeg hører stemmer, ser ansikter.. Noen prøver å få kontakt.
Jeg nikker og smiler, men jeg hører ikke hva de sier…Ikke i dag.
Det gjør vondt enda, kan noen hjelpe?
Jeg skriker, men det kommer ingen lyd. Er det derfor ingen hører?
Jeg legger meg litt til. Prøver å sove. Jeg tenker at i morgen blir det bedre.
Hver kveld, hver dag.
Håp!
Jeg åpner øynene, fremdeles i virkeligheten. Heldigvis.
Det er her jeg vil være.
Jeg drømmer meg bort, jeg smiler og ler.
Jeg kjemper.
Jeg er takknemlig for alt jeg har, jeg er glad.
Jeg er lei meg for alt jeg mister, jeg gråter.
Jeg gir aldri opp.
Jeg venter!
tusentankeriord
#håp #redsel #livet #livetmedME #smerte #gråt #ME
“Hva har du gjort i dag da? -Vi tar den samme runden rundt middagsbordet hver dag. Fin måte å få et innblikk i hverandres hverdag. En etter en forteller barna og vi voksne om hvordan dagen vår har vært. Hva vi har gjort, hvem vi har pratet med, hvilke fag vi har hatt osv..
Innimellom kjenner jeg en klump i magen når det nærmer seg min tur. Jeg har ikke lyst å tenke på hvor lite jeg har fått ut av dagen. Hva skal jeg fortelle?
Andre dager, er det litt lettere og jeg kan nesten ikke vente med å fortelle de andre. Små ting i hverdagene betyr plutselig så mye.
At jeg har skiftet klær, fått i meg frokost og kommet meg fra seng til sofa? På en god dag til og med fått hengt opp noen klær eller best av alt, fått meg en dusj? Kanskje hatt besøk av en venn.
Enkelte ville nok sperret opp øynene når jeg glad og fornøyd delte mine gjøremål for dagen, kanskje fordi de ikke skjønner hvor viktig det er for noen, hvor viktig det er for meg. Hvor godt det er å kunne fortelle i “runden” vår, at jeg faktisk har gjort noe annet enn å ligge i senga eller på sofaen.
At man har fått gjøre ting man aller helst skulle mestret hver eneste dag og som kanskje ikke andre tenker over at de gjør, at man har fått pratet med andre enn de som bor under samme tak. ( ikke at de er et dårlig alternativ altså.. ) Nye sanseinntrykk!
Å føle at man er en del av noe og et snev av selvstendighet.
Mestring! “
.jpg)
Enda en uke er godt i gang og vi er klar for å møte den berømte hverdagen igjen!
Ny uke og nye muligheter! Yeey! Nye bekjentskaper, steder og utfordringer. Jobb, skole, hverdagslivet. En helt ny og fersk uke som bare venter på å få banke på døren.
Noen gruer seg kanskje litt ekstra fordi det ble litt sent lørdagskvelden, eller tidlig om du vil, og brukte hele søndagen på sofaen foran TV og take away…. føler seg ikke helt klar, men syns likevel det blir likevel kjekt å komme i gang og jobbe mot nye mål og en en ny helg der fremme.
Jeg vet ikke helt hva jeg føler om den kommende uka.
Jeg vet at dette er min hverdag og jeg gjør det beste jeg kan for å ha det så bra så mulig i livet mitt, til tross for begrensningene.
Jeg elsker å le og jeg har verdens fineste gjeng som jeg tror tvinger frem smilet på og som får meg til å være glad på dager jeg aller helst kunne tenke meg å skrike høyt. Det er jeg så utrolig takknemlig for.
Likevel dukker det opp en følelse inni meg noen ganger.
En følelse som får frem en klump i magen, litt tristhet og faktisk kanskje litt sinne også.
En følelse som kan beskrives som både ensomhet og hjelpeløshet. Et savn.
Jeg savner verden der ute. Jeg savner menneskene, lydene og luktene.
Det er ikke slik at jeg aldri får muligheten til å tråkke utenfor døren, men gjør jeg det, tråkker utenfor døren altså, har jeg som regel et nøye planlagt gjøremål som venter.
En legetime, en behandling, apotek…
Det er planlagt og lagt inn i dagsplanen.
Jeg hviler før og jeg vet jeg må ha tid til å hvile etterpå. NØYE planlagt altså.
Jeg savner spontaniteten.
Jeg savner å være sjef over egen kropp.
Jeg savner å kunne sprette ut av sofaen, hive meg i bilen og sitte 3 timer hos en venninne og bare prate om alt og ingenting.
Om den nye kjolen eller den fine neglelakken.
Jeg savner venninnene mine!
Jeg savner å sitte på en cafe, drikke en kaffe og se på folk suse forbi meg.
Alle ulike og unike på sin egen måte.
Jeg savner helgefølelsen etter en lang uke på jobb. Trangen etter å ha frihelg. En hel helg med FRIHET, der man kan bestemme akkurat hva man vil bruke tiden på og hvor man vil bruke den.
Jeg liker helgen.
Når fredagen kommer kjenner jeg en liten lettelse i kroppen.
Jeg gleder meg til å være sammen med mine.
Jeg gleder meg til å ikke være alene hele dagen, jeg HATER å være alene.
Problemet er bare alt det helgen fører med seg.
Alt det ekstra , de små tingene jeg egentlig elsker, men som kroppen min reagerer negativt på. Mer lyd, mer bevegelse i rommet resulterer ofte i utmattelse og dårlig form. Urettferdig!!!
Alle sammen rundt frokostbordet i pysjen, “sammenfrokost” , helgas høydepunkt for store og små. Å sitte der sammen med de menneskene som betyr mest i hele verden… LYKKE!
Tenk å måtte hvile etter frokost da?
Jeg klarer nok aldri helt å venne meg til dette nye livet…
Selv ikke etter alle disse årene..
Nå ligger en helt ny uke foran meg.
Når jeg ser i kalenderen min kjenner jeg plutselig den klumpen igjen.
Tomme dager, ingen planer.
Hvite ruter.
Ensomheten i en tom kalender..
TusenTankeriOrd
Så hyggelig at du faktisk har muligheten til å styre din egen hverdag. Så fint at du ikke står i en situasjon der du ikke har annet valg enn å være hjemmeværende.
Så heldig du er som kan delta i rbeidslivet og være sosial når du selv ønsker.
Ikke alle har det!
Så fint at du kan utfylle dagene dine med det som opptar livet ditt og som er viktig for deg, MEN må du i samme slengen rakke ned på meg og mitt liv?
Jeg kan forstå at det høres veldig kjedelig ut å være 100 % frisk og rask, uten problemer med å komme seg rundt på egenhånd eller delta i arbeidslivet, men likevel måtte være hjemme uten noen form for planer eller aktiviteter, men skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet?
For de aller fleste så er det faktisk ikke slik det henger sammen.
De har nemlig ikke noe valg.
For noen så handler det ikke om lange, late dager på sofaen.
Det handler om å gjøre det beste ut av den hverdagen man har.
Om den består av å være mye hjemme, så har det nok mest sannsynlig sine grunner, tror du ikke?
Jeg skjønner jo at du som frisk hadde gått på veggene, men hvis for eksempel jeg skulle ført ditt tempo i hverdagen, så hadde det gjort meg mye sykere.
Veldig, veldig mye sykere!
Jeg er ikke hjemmeværende på gøy fordi jeg liker det rolige sofasliterlivet.
Jeg er hjemme fordi jeg er syk.
” Jeg skjønner virkelig ikke hvordan folk klarer det. Jeg hadde blitt gal av å gå hjemme slik!”
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt den setningen.
Skjønner ikke hvordan folk klarer å ha det slik?
Alvorlig?
Nei, du skulle bare visst!
Hvis valget hadde vært smertekramper, oppkast og ikke kunne tåle lyden av dem man er glad i, så hadde kanskje forståelsen vært litt annerledes?
Det å ikke kunne delta i den sosiale omverden, ikke delta i arbeidslivet, det å falle utenfor på alle områder… Det er jammen ikke enkelt skal jeg bare fortelle.
Det er stor påkjenning på mange måter. Ikke noe man velger.
Vet du hva noe av det vanskeligste er? At det er så mye meniger og lite forståelse rundt om.
Selv blant dem man i utgangspunktet ser på som nære og trygge.
Dem man kanskje trodde man skulle slippe å få høre det fra, men det er jammen ikke alltid man slipper unna der heller.
” Ja, kanskje ikke deg da, men det er mange snyltere som lever på våre skattepenger“
– Jo takk, da så. Det fikk meg til å føle meg mye bedre.
Jeg tror ikke alltid de mener det vondt, men jeg syns likevel at folk burde stoppe opp og tenke seg om to ganger før de strør rundt seg av bemerkninger som dette.
Det kan rett og slett gjøre mer skade enn man tror.
Jeg feks, jeg trenger ingen påminnelse fra andre på hvorfor jeg ikke er i jobb.
Tro meg, jeg kjenner det, føler det, og lever i det hver eneste dag.
Hele tiden.
Jeg gjør hva jeg kan for å få en så fin hverdag som mulig med de begrensningene jeg har og jeg er sikker på at du gjør det samme for deg og dine.
Det er bare det at dine løsninger og metoder muligens ikke ( ganske sikkert egentlig) ville fungert hjemme hos oss.
Det er rett og slett fordi vi har ulike hverdager med ulike utgangspunkt og utfordringer.
” Everyone is fighting a battle you know nothing about, so be kind, always!”
Denne er fin å ha i bakhodet uansett hvilke situasjoner man møter på.
Slutt å sammenligne din egen situasjon og virkelighet med alle andre sin. Som regel så er den ikke i nærheten av sannheten.
Husk også på at ting ikke alltid er som du tenker eller tror. Det ligger som oftest mye mer bak hva man kan se ved første øyekast.
tusentankeriord
Påskemorgen!
En fiiiin morgen.
Spesielt når jeg kan nyte noen timer oppe før resten av huset våkner til liv.
Påske minner mer om våren, våren og lysere og bedre dager.
Påsken fører med seg så mange fine farger, friske blomster og lange frokoster.
I dag overrasket jeg gjengen med ferske rundstykker, egg, og kakao til frokostbordet.
Det ble selvfølgelig masse stearinlys, påskekyllinger og for å vekke gamle barndomsminner, påskemorgen sangen i bakgrunnen.
Den vekker gamle minner altså og selv om mine egne barn ikke har helt det samme forholdet til den sangen, så hører den liksom med.
Etter frokosten ble det påskeeggjakt på ungene!
Jeg lå på sofaen og fikk med meg de små øyeblikkene da de suste forbi i full fart for å finne neste oppgave påskeharen hadde lagt ut.
Spenningen i øynene til minstemann var helt magisk. De gnistret nesten.
Jammen ble det påskeegg på hele gjengen også. Til og med på mamma og pappa. Vi er heldige.
Da er det bare å legge seg godt til rette på sofaen, finne frem pleddet og nyte hjemmepåske med verdens beste!
God påske alle sammen!
TusenTankeriOrd
Redd for å ikke være god nok
være til stede
eller oppmerksom nok.
Frykten for å ikke kunne være med på ting
delta nok
følge med godt nok.
Følelsen av gå glipp av for mye
miste tid og øyeblikk
Ikke få med meg det viktige.
Hva om jeg ikke blir frisk
blir enda syke og svakere
mister mer og mer av meg selv.
Håpet gir meg mot til å stå på
ikke bare for meg selv
men de rundt meg som betyr mest
Håp som holder rundt meg
når jeg snakker meg selv ned
når jeg har vondt og er svak.
Håpet som fyller dagene med minner
når jeg får en god klem
når jeg smiler gjennom smerten.
Håpet som gir livsgnist
skaper minner og historier
lager smil og latterkramper.
Håpet holder meg i hånden
beskytter meg mot redselen
og viser meg alt jeg får til.
tusentankeriord
