Ukeblad anbefaling- Kamille!

Jeg leser nesten aldri  blader,  men nå vil jeg gjerne komme med en anbefaling. 
Kamille nr 5,  22 februar 16 kan du lese de sterke historiene til Heidi og Cathrine som begge to lever med kronisk sykdom.
Artikkelen heter: alt vi ikke ser…

” Vi ser bare ordet NAV, men vi ser ikke skammen over å føle seg mistrodd og utilstrekkelig. Cathrine og Heidi skildrer ærlig hvordan det oppleves å stå utenfor arbeidslivet. “

Flotte og tøffe jenter som deler sine historier med oss på denne måten. 
Her tror jeg desverre alt for mange kan kjenne seg igjen i hva som blir beskrevet, meg selv inkludert.

Alle kommentarene,  spørsmålene og skepsisen man møter når man lever med sykdommer som ikke er fullt så synlig,  gjør noe med deg over tid.
Man vil jo selvfølgelig ikke la seg påvirke og man vet jo at man ikke burde,  men sannheten er at man er bare et menneske…. Og når et menneske får høre en ting nok ganger, så skjer det noe med kroppen som ikke alltid er helt bra!

Dette burde folk tenke over, dette burde du tenke over neste gang du diskuterer hvor fint naboen har det, som sitter å drikker kaffe på terrassen for dine skattepenger.
Ting er sjelden og aldri slik det ser ut til fra utsiden. 

Ikke døm!

Så, løp og kjøp Kamille!

Jeg trenger hjelp!

Sånn! Da kan du bare fylle ut denne og levere den inn til meg når den er signert.
Jeg kjenner jeg får en stor klump i magen og kikker bort på mannen. Han smiler forsiktig,  nikker bekreftende og prøver å gjøre meg rolig. Han ser at jeg strever med å holde tårene tilbake. Han vet at jeg har gruet meg til dette.

Hvorfor er det så vanskelig?
Signerer jeg papirene, så har jeg på en måte underskrevet på at jeg ikke klarer meg selv lenger. Da har jeg sagt meg enig i at noen andre må komme inn i huset mitt og hjelpe meg med å få dagene til å gå rundt.

Så heldig vi er som har den muligjeten.  Jeg skulle følt takknemlighet og ydmykhet. 
Jeg gjør jo det også….litt, men jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke føler det som et nederlag også.
Jeg klarer ikke ta vare på familien min. Jeg klarer ikke ta vare på meg selv. Jeg trenger hjelp!

Tankene svirrer rundt i hodet.
Hva skjer fremover nå. Hvem kommer inn her. Gjør h*n det på vår måte med våres rutiner?  Hvordan kommer barna til å reagere? 
Får vi i det hele tatt innvilget noe hjelp? Trenger vi det nok? 
Vi går en spennende tid i møte.

Mest sannsynlig så kommer det til å gå bra. Kanskje det til og med kommer til å bli bedre. Jeg trenger bare litt tid til å venne meg til tanken.

~TusenTankerIOrd~

Alt klart!

Nå har jeg lastet ned app på mobilen, slik at jeg på de dagene jeg ikke kommer meg på PC, ( det hender desverre ganske ofte i min hverdag) så kan jeg likevel prøve å blogge litt fra senga eller sofaen hvis det lar seg gjøre.
Mobilen har litt svakere lys og er ikke så energikrevende å bruke på dårlige dager syns jeg. Mobilen kan man bruke til alt!
Eneste utfordring er at tastaturet innimellom virker å krympe litt ekstra,  så da kan det hende det blir litt skrivefeil her og der, men det lever jeg godt med.

I morgen får jeg besøk av fysioterapeut hjem her.
Heldigvis skal mannen være hjemme denne gangen, så kanskje jeg faktisk husker noe av det som blir sagt i mer enn 5 min etter at h*n har sagt det.
Utrolig frustrerende både når det gjelder øvelser og beskjeder som skal videre til annet hjelpeapparat.
Alt MÅ skrives ned med en gang,  ellers går det rett i glemmeboken med en gang. Mobilen er full i huskelapper, kalenderen på kjøkkenet er full og ja…  Hodet mitt er visst ganske fullt det også.
HUKOMMELSE!  Definitivt noe jeg kommer til å skrive mer om.

Først skal jeg prøve å få noen timer på puten.  Klarer vi mer enn 4 timer i natt?

God natt 🌃

Min helt nye blogg!

Litt skummelt, men samtidig spennende. Jeg sitter inne med for mange ord og tanker. Jeg trenger å få det ut, Ut av systemet. 

Når den gamle bloggen nekter å fungere slik jeg vil, da må man bare starte på nytt…. og hvorfor ikke starte helt på nytt? 
Nye farger, nytt navn og til om med en helt ny blogg. Nå er jeg klar.
Når man store deler av dagen sitter aleine uten noen form for sosial omgang, da bygger det seg opp et lite behov for å prate ut innimellom. Et lite behov for å tømme begret og i alle fall late som man har noen å prate med. 
Sant skal sies, jeg prater med andre også, mannen min feks. Han er kjempefin å prate med. Det samme er de fine vennene mine,  men dere skjønner kanskje hvor jeg vil? 

 Jeg trenger å tømme hodet for tusen tanker.

Håper dere vil henge med meg videre! 

– TusenTankerIOrd-