For en stund tilbake, så delte jeg et innlegg som handlet om smerter. – SMERTEKAMP 
Det var et innlegg mange kunne kjenne seg igjen i og jeg har tenkt lenge på å komme med en oppfølging rundt dette temaet om en annen ting jeg synes er viktig og som jeg vet mange synes er vanskelig, nemlig medisiner.

Før jeg går videre, så vil jeg gjerne få understreke at det jeg deler med dere i dag er mine egne erfaringer som ME syk og smertepasient gjennom flere år og at alle medisinspørsmål må taes opp med lege.
Likevel synes jeg dette er viktig å prate om da det er mange som føler at det nærmest er tabu å si at man bruker medisiner  feks for smerter.

 

Å leve med kronisk sykdom og/eller sterke smerter er veldig vanskelig på mange måter.
Konstante smerter krever mye energi og med ME sier det seg kanskje selv at det ikke akkurat er i overflod på den kontoen.
I tillegg er det utfordrende når det kommer til  lindring.
Å finne noe som har virkning på dine smerter kan være en lang og krevende prosess med mye prøving og feiling.

Ofte så møter man en del fordommer på veien og man blir presentert for en del historier som både kan være skremmende og sjokkerende.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av mine år som pasient har hørt hvor forsiktig jeg bør være med medisiner.
Helst bør jeg klare meg uten. Det har jeg også gjort i mange år.
Det vil si, jeg klarte meg egentlig ikke, jeg hadde ikke noe liv, men jeg brukte i alle fall ikke medisiner.

Jeg har fått høre historier fra andre pasienter som ikke har turt å bruke medisiner de har blitt anbefalt av legen og har endt opp med å leve i isolasjon over lengre tid. De føler selv de har mistet mange år før de lot seg ” overtale” til medisinering.

 

”  *Jeg liker ikke å ta så mye tabletter jeg
   * Jeg tar ikke før jeg absolutt må
   * Vet du ikke at det er vanedannende?
   *Jeg kjenner flere med samme sykdom som deg og h*n bruker ikke medisin
   *Jeg prøver å klare meg lengst mulig uten  “

 

Høres dette kjent ut?

 

Jeg kan kjenne meg godt igjen i den medisinfrykten og vet at det er vanskelig.
Jeg har selv slitt med det lenge tid og har utsatt meg selv for mye symptomer jeg kanskje kunne ha fått hjelp til tidligere hvis jeg bare hadde stolt litt mer på meg selv og ikke hadde hørt så mye på alle andre sine meninger og erfaringer.

Jeg var livredd både for å bli avhengig og for enkelte bivirkninger og hvis man var så dum å leste pakningsvedlegget, da var det bare å glemme det.

Det er sunt å være skeptisk, det er ikke det jeg mener, men når man er syk og egentlig ikke har et valg, så er ikke kommentarer som ” Er du ikke redd for å bli avhengig”  veldig relevant for din situasjon.

 

Medisiner er ingen enkel løsning, men noen ganger er det faktisk den eneste riktige løsningen. 

 

Hvis jeg ikke hadde hatt medisiner til å hjelpe meg i hverdagen, så hadde jeg aldri hatt muligheten til å være sammen med familien min på den måten jeg kan i dag og det nekter jeg å skamme meg for.
Medisiner for meg er et hjelpemiddel og forskjellen på 100% mørket og litt liv i livet.
Da føler jeg ikke at det er et valg, men noe helt nødvendig og absolutt ikke noe jeg ser lett på.

Vi er alle forskjellig og det er viktig å huske på.
Å sammenligne sin egen situasjon med noen andres er derfor ikke mulig, selv om diagnosen er den samme.
Selv om noen klarer seg uten medisin, kan det for andre være helt avgjørende å bruke medisiner for å komme seg gjennom hverdagen på best mulig måte.
Det handler om livskvalitet.
Dette er det pasienten sammen med legen som avgjør og ingen andre.

 

Hvis du er kronisk syk og/ eller smertepasient og bruker medisiner er du IKKE:

SVAK
ET DÅRLIG MENNESKE
EN SOM IKKE HAR PRØVD GODT NOK

Du er syk og trenger medisiner for å kunne fungere på best mulig måte og få det bedre i hverdagen.

 

 

Å finne finne riktige medisiner kan være en lang vei å gå, det har det i alle fall vært for meg.
Med en sykdom som ME,  hvor det ikke finnes noe konkret man vet hjelper, så må man prøve seg frem og finne noe som kanskje kan være med å lindre noen av symptomene.
Jeg har aldri funnet noe som har fungert 100% og det har vært mye utprøving, bivirkninger og tøffe perioder for å komme dit jeg er i dag.
Det har tatt mange år.
Det som har vært helt avgjørende har vært en helt ærlig og åpen dialog med legen hele veien.
På den måten har h*n kunnet prøve å hjelpe meg på best mulig måte, selv om det nok også har vært vanskelig for vedkommende.

Jeg drev i mange år med ” brannslukking” av smertene – altså, jeg brukte medisin som kun hadde effekt i noen få timer.
Dette resulterte ofte i at smertene kom raskt tilbake med det som føltes som dobbel styrke og en eventuell ny runde med smertestillende ville ikke fungere.
Kroppen gikk ofte i total alarmberedskap eller smerteanfall,  som jeg beskriver det i innlegget over,  og det er helt umulig å få kontroll når dette skjer.
Forferdelig opplevelse og så sterke smerter man ikke kan beskrive med ord.

Etter å ha levd flere år i fornektelse,og med brannslukking, i tillegg til å bli sykere og sykere,  ble jeg til slutt sendt til en smertespesialist som forklarte meg litt hvor viktig det var at vi fikk kontroll på akkurat dette og fikk forhindret disse anfallene til å komme på ny og på ny.
Akuttmedisinering kunne ofte gjøre ting verre når man levde med kroniske smerter og det var jo egentlig akkurat det jeg selv opplevde også.
Jeg fikk prøve langtidsvirkende medisin og selv om det ikke var fulltreffer på første forsøk der heller og vi måtte prøve oss frem for å finne den riktige medisinen for meg,  så merket jeg at noe skjedde i kroppen når jeg hadde jevn lindring.
Jeg fikk plutselig pause innimellom.
Det føltes godt og trygt å komme til noen som kunne så mye om smerter og som kunne forklare meg hvordan ting hang sammen.

 

Sykdom, smerter og symptomer oppfører seg ulikt hos alle, selv om man gjerne har samme diagnose – på samme måte som at medisiner virker ulikt fra person til person og at det som fungerer for en, gjerne ikke fungerer for en annen.
Som med alt annet i livet.

Derfor råder jeg dere alle til å lytte til kroppen deres.
Vær 100% ærlig med legen din om hvordan du har det og ikke vær redd for å ta i mot hjelp.

 

Dessverre er det også et problem og en tilbakemelding jeg får fra mange,  at de ikke blir tatt alvorlig når de kommer til legen med smerter eller andre symptomer og plager.
Det er alvorlig og dessverre en kjent sak.
Mitt råd her er å prøve å ha med seg en som kjenner deg og din situasjon godt ved neste konsultasjon. 
Forklar situasjonen godt og legg frem nøyaktig hva du trenger hjelp til. 
Hvis legen fortsatt nekter å ta deg alvorlig, så ville jeg vurdert om dette er en lege jeg kan fortsette hos, selv om jeg skjønner at det ikke bare er enkelt med legebytte, men hvis man ikke blir tatt alvorlig, så vet jeg ikke hvor mye hjelp det er uansett. 

 

Alle som lever med smerter hver eneste dag, de vet hvor mye krefter og energi det tar.
De vet hvor mye det krever å leve med dette i kroppen hver eneste dag.

Det er så altoppslukende og det krever alt man har og litt til.

SÅ – slutt å hør på hva alle andre har og si og stol litt mer på deg selv  og hvis du er en av dem som bare MÅ fortelle om alle dem du vet som klarer seg uten medisin, slutt med det.
Kjempefint for alle som klarer seg uten, men man er ikke et svakere eller dårlige menneske hvis man ikke gjør det.

Husk at det er kun er pasienten  sammen med legen som kan finne ut om medisiner er det som skal til for å gjøre livet og hverdagen lettere og hvis du allerede har funnet noe som hjelper og det er med å gi livskvalitet, så vær glad for det og nyt det så godt du kan.

 

tusentankeriord