Mamma kommer snart!

 

 

 

 

Mamma kommer snart

 

Mamma kommer lille venn
om en liten stund
Hun må hvile litt igjen
ta en liten blund

Mamma kommer snart
da kan vi leke sammen.
Må bare ha en blund
så kan vi gå til dammen.

Straks er mamma klar
da slipper du å vente mer
-Hvorfor må du alltid hvile?
Hvorfor kan du ikke høre mer? 

Mamma blir med neste gang
da går det sikkert bedre.
Nå må hun trekke seg tilbake
legge seg litt istedet. 

tusentankeriord

 

 

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM

Du elsker meg når jeg trenger det mest!


-Legg di hand i mi hand 
så er vi sterke saman 
så er vi svake saman
så er vi saman-

 

Du stryker fingrene  gjennom det uvaskede håret mitt.
Jeg føler meg klam og ekkel, men det ser ikke ut til å påvirke deg på noen måte. 
Du elsker meg og du sparer ikke på muligheter til å vise det. Aldri. 
Så mye har blitt forandret i livet vårt, snudd helt opp ned og ting ble ikke slik som vi hadde tenkt. 
Likevel, du står her, trygt ved min side.
Nekter å la meg gå motbakkene på egenhånd. 

 

Det er midt på natten. 
Smertene herjer som verst nå. Ingenting hjelper. 
Jeg har lyst å hyle, men jeg er så sliten, at jeg klarer ikke få frem en eneste lyd. 
Plutselig kjenner jeg en arm rundt meg.
Det er du som holder rundt meg.
Du vet det bare, gjør du ikke?
Det er som om du føler det på deg. 
Blir du aldri lei? 
Du blir sint når jeg spør deg om det.
Det vil du ikke høre snakk om.
Jeg er egentlig redd når jeg spør.
Redd for at du en gang svarer noe annet. 
Det er akkurat som en del av meg hadde forstått hvis du en dag plutselig ikke hadde orket mer, samtidig som den andre delen hadde blitt sittende igjen helt knust.

Når jeg er på mitt aller dårligste, det er da du er flinkest til å fortelle meg hvor mye jeg betyr for deg. 
Hvor søt du syns jeg er, selv om jeg absolutt ikke føler meg søt etter dager i seng/sofa og uten dusj og hårvask. 
Det er da du legger planer for fremtiden sammen med meg. 
Jeg gråter nesten alltid… uten at du ser det da. 
Jeg tror ihvertfall ikke at du ser det. 
Du kaller meg jenta di når jeg fortjener det minst.
Når jeg har det vondt og vanskelig.
Du vet det er da jeg trenger det mest.

Hvem hadde trodd at dette skulle bli vår hverdag?
Det at du vasker håret mitt og barberer leggene mine  er faktisk  blitt helt vanlig. 

Jeg føler meg innimellom som en belastning. 
Uansett hvor mye du beroliger meg, jeg kan ikke for det. 
 

Du er mye flinkere enn meg til å se realiteten i vår hverdag. 
Du planlegger hele vår fremtid, hus, aktiviteter med hensyn til mine helseutfordringer.
Du kommer stadig opp med nye hjelpemidler, Ideer eller forslag som skal  gjøre situasjonen lettere for oss. 
Jeg, jeg  går rundt å venter på at det skal falle en stjerne i hodet på meg slik at jeg kan bli frisk og vi kan fortsette der vi slapp for ja…. la oss se, sånn ca 10 år siden? 
Jeg er fremdeles i benektelse på mange områder og det frykten om å være til bry ovenfor andre som er størst. 

Du tenker på ting som jeg frykter mest av alt.
Du er alltid i forkant. 
Hvis det er noe du kan gjøre lettere, så gjør du det. 

Du giftet deg med en aktiv, spontan, sosial og tøysete jente som alltid fant på masse sprell.
Tøysete er jeg nok enda, men alt det andre har jeg nok måtte la vike for sykdommen. 
På innsiden er jeg den samme gamle jenta.
Hun slipper bare ikke helt ut
Heldigvis så ser du henne likevel. 
Du ser hvordan hun prøver sitt aller beste. 

Hverdagen består også av gode perioder.
Heldigvis. 
Fine øyeblikk, latter, smil og masse fine stunder sammen. 
Det er de som gjør oss sterkere og tryggere. 
Du gjør oss sterkere og tryggere. 

“Sammen så klarer vi alt, baby!” – det pleier du si. 
Jeg tror du har rett. Jeg vet du har rett.
Sammen klarer vi alt! 

Takk for at du er min. 
Jeg elsker deg. 
 

 

tusentankeriord 

 

 

 

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM

 

 

 

 

 

Etter den søte kløe…

Man vet det kommer…sniker seg innpå, litt etter litt.
Til slutt har det ” overtatt ” hele kroppen og du vet at det eneste som hjelper er  å krype tilbake i hiet og gjemme seg helt vekk en tid.

“Etter den søte kløe kommer den sure svie.”
Det skjer hver eneste gang.

Natten har vært lang og vond. Smertene i beina, armene og ryggen uutholdelig.
Varmeflaske, smertestillende, massasje… Alt er prøvd, men du bare vet at det går ikke.
Det nytter ikke, men man prøver likevel.  Hver gang.

Jeg prøver å si til meg selv at hvert eneste minutt av tiden jeg har tilbrakt før dette er verdt det som kommer nå, men det er vanskelig å godta akkurat når det står på som verst.

Jeg mener likevel det er verdt det, ellers hadde jeg jo ikke gjort det igjen og igjen…. Hadde jeg? Hadde vi?

Hele huset er stille.
Det har det vært lenge nå.
Alt høres så fredelig ut rundt meg.
Inni meg er det fulstendig kaos. Jeg kan høre det dunker i hodet.
Det føles som at kroppen går til angrep på seg selv fra innsiden og jeg klarer ikke stritte mot.

Jeg kan ikke gjøre annet enn å ligge her og vente på at det skal gå over. Enda en gang.

TusenTankeriOrd

Familie, ferie og fyll

Nå i disse ferietider vil jeg dele en opplevelse vi hadde på en av våre ferieturer til Gran Canaria for en stund tilbake.
Den sitter fremdeles sterkt i både hos oss voksne og barna våre og det hender ofte at vi prater om den.

Dette er ingen enestående opplevelse, dessverre,  men kanskje, bare kanskje det kan få noen til å tenke seg om en ekstra gang før de utsetter barna for det som oppleves som utrygt og skremmende i et ukjent land der absolutt alt er fremmed.
Det er der de trenger at mamma og pappa er til å stole på 100%!

LA FERIEN BLI ET GODT MINNE FOR ALLE! 🙂

 

Etter noen dager med sol og deilige dager på Gran Canaria, har vi beveget oss litt rundt i nærområdet de første dagene.
Denne kvelden endte vi opp på Amadores stranden, der vi skulle avslutte en deilig dag i solen med de gode guttene våres.
Vi fikk noe å drikke, satt og så på den fine solnedgangen mens vi ventet på middagen vår.

På bordet like ved, satt en familie på 4. De hadde nok sittet der en stund. Barna satt fremdeles i badetøy og både mammaen og pappaen var synlig beruset. Ene jenta gråt. Hun virket redd. 
I begynnelsen var det ikke lett å vite om det var pga at foreldrene var full eller om det var noe annet.
Den andre jenta lo høyt flere ganger. Noe som til slutt viste seg, at var et forsøk på å skjule redselen hun hadde inni seg.
Redselen for at vi andre skulle se…

Jeg gav beskjed til betjeningen at de ikke burde servere dette paret mer alkohol. De var heldigvis enig og  de holdt faktisk på det. Bare synd de ikke hadde stoppet for lenge siden.

Etter en stund fikk jentene overtalt mammaen til å ta dem med hjem. Den ene jenta gråt fremdeles. 
I hver sin hånd, prøvde de å støtte mammaen ut av restauranten.
Vi fulgte med og kjente klumpen i magen vokse. 
De klarte å holde henne på beina…. Ca 10 meter!! Da falt hun over ende og landet på noen solsenger.
Nå gråt begge jentene høyt. 
Faren lå og sov med hodet på bordet og fikk ikke med seg noe av hva som akkurat skjedde.

Nå kjente jeg virkelig  sinnet og tristheten vokse i meg! Stakkars små.
Den ene jenta løp avgårde over stranden og ene servitøren løp etter for å passe på.  Den andre jenta satt tilbake og  hikstegråt. Hun virket helt utslitt, utmattet av alt som hadde skjedd.
Vi satt tilbake og visste nesten ikke hva vi skulle gjøre. Hvem kunne vi ringe?

Etter en samtale med de som jobbet på restauranten ble vi enige om at de skulle prate med foreldrene. Imens prøvde jeg å prate med jentene.
De var livredde og ville bare hjem. 
De var ikke trygge på meg heller og spurte meg flere ganger hva jeg skulle med dem. Den ene jenta holdt meg likevel i hånden hele tiden. LIVREDD!!
Til slutt skjønte de at jeg bare ville hjelpe dem og de fortalte meg at de hadde prøvd å få foreldrene med seg hjem lenge. Nå som de var blitt så full, ble de redde og visste ikke hva som ville skje.  De ville ikke tilbake til hotellet med foreldrene. De ville være med oss. 
De ville heller være med oss, vilt  fremmede mennesker, enn å reise sammen med sine egne foreldre!! 
Jeg får bare vondere og vondere i magen av hele greia… Den ene jenta holder meg enda. Nekter å slippe taket.

Faren blir hissig og kommer helt opp i ansiktet på meg. Han lurer på hva jeg vil. Han klarer nesten ikke stå på beina. Mammaen klarer det ikke og blir sittende et stykke unna. 
Jeg forklarer at jeg bare prøver å hjelpe og kan få barna trygt hjem, at de er redde og kalde.
Han kommer helt opp i ansiktet på meg og virker en stund truende. Jeg blir stående og se på han. Viker ikke en millimeter. Jeg kjenner pulsen, men er mer sint enn redd!

Den ene jenta begynner å hyle: Slutt! Gi deg! Hun er snill! Vi vil være med dem! SLUTT!!!
Hele situasjonen er absurd og jeg har bestemt meg. Jeg beveger meg ikke en millimeter. Han får bare slå meg rett ned. 

Faren tar et skritt tilbake, litt mildere i tonen prøver han å prate til jenta. Prøver å fortelle henne at de skal reise hjem med en taxi nå.
Begge jentene er oppløst i tårer. Ingen av dem vil være med i den bilen. De vil være med oss.

Utrolig vanskelig situasjon! 
Jeg får mest lyst å rive til meg jentene, men ser samtidig at de er svært bekymret for sin mor som virker mest full!
De er redde hun skal falle og skade seg, redd hun ikke finner veien hjem osv..

Jeg kjenner tårene presse på.
Mammahjertet mitt gråter for lenge siden, men jeg må være sterk. Mine egne barn sitter skrekkslagen tilbake og får med seg det hele. 
Mannen min sitter på vakt, like sint og fortvilet han også.

Vi får vite hvilket hotell familien bor på. En av betjeningen ringer dit og forteller at det nå er på vei en familie og hvilken stand dem er i. 
De får beskjed om å følge med.
Jentene er litt roligere. Faren også.
Nå virker han mer flau enn sint!

Jeg griper hånden til den ene jenta, gir en lapp med tlf mitt. Forteller henne at om det skjer noe mer, skal de løpe til resepsjonen og be de ringe politiet. 
Hun nikker! 
Den ene servitøren har bestemt at han skal kjøre de hjem. Noe vi andre er veldig glade for. 
Faren endrer plutselig helt adferd og takket meg for hjelpen før han gikk. 
Jentene snudde seg flere ganger og så på oss… Jeg hadde vondt i hele kroppen!

Servitøren kjente betjeningen på hotellet denne familien bodde på. Han lovet at de kom til å følge med. Dessuten kjente han litt til denne familien fra før og kunne fortelle at dette aldri hadde skjedd før. Den ene jenta nikket og bekreftet at dette var første gang mamma var full! 
Jeg vet ikke, men følte meg maktesløs! Det er uansett ingen unnskyldning for det som hadde skjedd.

Videre fortalte servitøren at dette skjedde nesten hver eneste dag. Skandinaviske foreldre drakk seg overstadig beruset og barna ble sittende igjen livredde og oppløst i tårer til langt på natt.
Som oftest var det heller ingen andre rundt som brydde seg slik vi gjorde.
Det blir oversett! Barna blir oversett og overlatt til seg selv med fulle foreldre i et fremmed land.

Jeg gremmes!! 
Jeg blir sint og skjønner virkelig ikke hva som går igjennom hodet til foreldre.
Ja, vi er på feire, ja vi skal kose oss, ja vi kan ta en øl til maten, men er det liksom greit å drikke fra morgen til kveld med barna på slep!?
Nei, det er ikke det!
Du gjør det ikke hjemme! Hva som får folk til å tro at det er helt greit å gjøre det på en totalt fremmed plass? Der alt er ukjent og ingen prater samme språk?

Jeg lar middagen stå urørt!
Betjeningen tilbyr seg å varme det på nytt, men jeg er ikke det minste sulten.
Jeg er trist og lei meg! Sint og forbanna!
Jeg vil ha mine egne barn hjem og trygt i seng. 
Hele kvelden er annerledes. 
Jeg klarer ikke slutte å tenke på de to jentene. De ansiktene…

Jeg håper inderlig at det stemmer det han ene sa.
 At de egentlig er ok folk.
At dette ikke har skjedd før.
Jeg håper at disse jentene aldri må oppleve dette igjen.
 Samtidig vet jeg at dette er hverdagen for mange.

Burde jeg gjort noe mer? Hva kunne jeg gjort annerledes.
1000 spørsmål dukker opp.

Hvis voksne på død og liv må avreagere med så mye alkohol når dem er på ferie,  burde dem heller vurdere å reise en ekstra tur uten barna slik at familieferier kan bli et minne istedenfor et traume for barna.

Ingen barn fortjener å oppleve det vi ble vitner til i dag. Uansett om det er en engangshendelse eller hverdagskost!

Vi er voksne, de er barn! 
Vi er den eneste  tryggheten de aldri skal måtte tvile på. 
Uansett hvor vi befinner oss i verden. 

Tusentankeriord