Jeg gruer meg litt til å dele dette innlegget.
Gruer meg fordi folk er litt på “alerten” om dagen, meg selv inkludert.
Når jeg nå deler mine tanker om dette, er det ikke for å si at mine tanker og følelser er mer riktige enn noen andre sine, men for å dele tanker fra en litt annen side og med et annet perspektiv.

Nå har vi havnet i en situasjon som er helt ny for oss alle og uten å vite hva som skjer og hvor lenge vi skal befinne oss her.
Det kan være utfordrende nok i seg selv og fordi vi også har helt ulike livssituasjoner og utfordringer i livet, så vil dette oppleves forskjellig for oss alle.

Å være hjemme, isolert fra omverden kan være en utfordring for mange.
Tro meg, jeg har god erfaring som ME pasient og som ufrivillig isolert over lengre tid.

Å plutselig bli isolert er vanskelig for både liten og stor. 

Jeg kjenner mange, veldig mange som i flere år har kjent på sorg og savn etter familie, venner, jobb og sosialt liv.
Som ufrivillig har måttet isolere seg mens verden har fortsatt utenfor.
Ikke for to uker, men måneder og år.
Det er beintøft.

Da har det kanskje føltes litt merkelig å høre historier fra friske, sterke mennesker som nesten ikke ” holder ut” 2 uker hjemme, som oppretter alle mulige  FB-grupper for å hjelpe hverandre gjennom de 2 ukene, som bryter karantene fordi de ikke klarer å holde ut hjemme gjennom disse to ukene.
For det kan jo høres veldig rart ut for oss som stort sett lever hjemme.

Men så, når jeg har fått noen dager på meg til å “lande” i alt , så forstår jeg at dette selvfølgelig er vanskelig for alle.
Det er ikke BARE fordi man må gå hjemme eller BHG er stengt. Alt baller på seg og det hjelper lite at vi hyler og skriker på hverandre.

Det er økonomi, permitteringer, det er fremtid, regninger som skulle vært betalt.
Det er rastløse unger som vil ut, bestemor som sitter alene og noen man er glad i som IKKE tåler en smitte.
Det er søvnløse netter og bekymringer.

Akkurat som vi har hatt her også.

Ikke nødvendigvis alt for COVID-19 viruset i seg selv, men ringvirkningene av det og de ringvirkningene kan være mange og forskjellig hos alle.

Jeg kan prøve å ta et eksempel som rammer oss ganske hardt her hjemme akkurat nå, men som flere kanskje vil se på som ubetydelig og klaging.
For oss er det ikke det og det påvirker alt vi ellers gjør og mest sannsynlig vil det få konsekvenser for tiden fremover.

Nå er vi plutselig hele familien hjemme,  hele tiden.
Med sykdom som krever mye hvile og ro og med en kropp som har mye smerter, som er overfølsom for lyder, sanseinntrykk, lukter og ellers alt av stimuli, så er det helt klart at dette blir en kjempeutfordring for alle.

Det er tøft å være alle under samme tak hele tiden.
Tøft når ungene blir rastløse, når aktiviteter skal gjennomføres, når alle trenger sitt.
Tøft når den lille tiden man ellers har på å ” hente inn” litt krefter eller samle seg for å gjennomføre resten av dagen ikke lenger eksisterer.
Formen går raskt nedover og man tåler mindre og mindre for hver dag.

Selv om vi er vant til å takle hverdagen med kronisk sykdom og at ting gjøres på litt andre måter her hjemme alle mann, så blir dette en spesiell situasjon for oss alle.
Det merkes.

IGJEN – jeg skriver ikke dette for å klage, men det er realiteten.
Alternativet hadde ikke vært noe bedre og ingen av oss kan bli syke, men jeg forstår så godt at dette kan bli svært utfordrende for de som er i like situasjoner som vi er og jeg prøver å gi et lite innblikk av hvor sårbart det kan være for mange.
Derfor så tenker jeg mye på alle de som ikke er friske, sterke og som ikke tåler like mye som alle andre.
Det er en ekstra vanskelig situasjon for dem nå.
Mange av dem mister også den lille hjelpen de har p.ga smittefrykt, noe som er med å gjøre situasjonen enda mer sårbar.

Jeg vet det også er flere andre pasientgrupper som har det på samme måte og jeg prøver ikke å si at noen har det verre enn andre. Dette er like reeelt og sårbart andre steder. Desto viktigere å huske på synes jeg.

Med fare for å hisse på meg en hel nasjon, så er det nesten så jeg kan skjønne at sårbare grupper rømmer på hytta i frykt for å bli både sykere av en allerede sykdom eller bli smittet av virus. (NEI! Jeg skal ikke dra noen steder)
Jeg vet ikke hvor godt den svake kroppen min hadde tålt å bli smittet, men det jeg vet er at jeg blir fryktelig syk av veldig lite og en eventuell forverringen varer som regel veldig lenge.
Det som også skremmer meg litt er at det finnes liten/ingen hjelp å få hvis dette skulle vært realiteten.
Derfor er det også viktig for meg og oss å gjøre alt vi kan for at dette ikke skjer. For å skåne meg ( og familien min)  mest mulig for alt. Både for smitte og belastning over tålegrense.

Selv om jeg oppfordrer ALLE til å følge myndighetenes råd HELE TIDEN, så kan jeg likevel ha en forståelse for at de som er i samme situasjon som vi er, og hvis vi hadde en hytte vi kunne flyktet til, hadde gjort det for å ikke bli sykere av sykdommen som en allerede har og eventuell ny sykdom.

Akkurat når det gjelder det med å ha karantene, så håper jeg og tror det beste om folk ( selv om jeg vet det finnes unntak)
Hold karantenetiden din, følg rådene fra myndighetene og gjør det du kan for å IKKE vær en smittespreder!
Det finnes MANGE sårbare grupper som kan bli alvorlig syke av smitten, så ta kloke valg og gjør det du kan.

GOD BEDRING til alle dere som er syke.
Ta vare på hverandre og til dere som har muligheten til å trå til litt ekstra der det trengs, så vet jeg det blir veldig satt pris på.

Hjelp noen som sitter i karantene med å få handlet inn matvarer, hente pakken på posten og ellers der hjelpen trengs.

Aller mest,
Vær snille med hverandre og ta vare.

tusentankeriord