Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne når jeg starter å skrive dette innlegget.
Så mye frustrasjon som bobler på innsiden av meg akkurat nå, er det lenge siden jeg har kjent. Jeg må bare prøve å få det ut.

Jeg savner å skrive på den måten jeg gjorde før. Rett fra hjertet, uredd og uten frykt for å bli tolket i verste mening, men med en forståelse for at det som ble delt var det som trengte å komme ut akkurat da. Tanker, følelser og refleksjoner.

Når man ikke er så heldig å ha de vanlige og mange møteplassene i løpet av dagen, busstoppet, kaffepausen, lunsjen eller på trikken hjem. Når man ikke har samme mulighet til å forholde seg til tonefall, kroppsspråk og mimikk, så finner man andre måter å uttrykke seg på. Andre måter å få ut det man tenker på. Det man ser og opplever.

Helt i starten, flere år tilbake da jeg begynte å skrive under et helt annet navn enn tusentankeriord, så var det så og si eneste kommunikasjon jeg hadde med verden ut.
Unntaket var den nærmeste familie og noen få gode venner som jeg så alt for sjelden.

Det var fint å kunne dele både viktige og mindre viktige ting.
Fint å åpne opp, lufte tanker og dele alt fra små gleder til de vondeste ting.

Jeg opplever at det er mye vanskeligere i dag og jeg tenker meg ofte veldig mange ganger om, før jeg poster noe her.

Er jeg klar for å møte alle som skal lese og tolke på sin måte? Er jeg klar for alle som tror de vet hva jeg mener ( fordi de enten mener det samme selv eller fordi de mener HELT motsatt) Er jeg klar for å forsvare, bygge opp påstander, forklare i det uendelige, når alt man ønsket var å dele en bitteliten bit av det?

Ja, det er baksiden med å dele på denne måten og jeg har hørt mer enn en gang i løpet av disse årene at « hvis du deler, så må du også tåle å høre».
Tro meg. Det har jeg gjort også. Tålt!

Jeg har tålt stygge kommentarer, forvridde « sannheter» og egne tolkninger. Jeg har godtatt at det er slik.
Folk leser noe og automatisk adopterer de det inn i sine egne meninger og tankemønster. Selv om det ikke passer med det du selv ønsket å formidle. Sånn er det. Altså baksiden.

I dag sitter jeg nærmest med gråten i halsen. Ikke fordi det er så synd i meg ,  men fordi jeg er forbanna og SÅ SLITEN av alt.

Av ME, av sykdom, av forvridde meninger og sannheter. Jeg orker ikke forklare.
Jeg trenger bare å få det ut.

Jeg trenger ikke at noen irettesetter en følelse jeg deler eller vrir den om til å bety noe annet.

Jeg trenger ikke bli oppsøkt i innboks, kommentarfelt og PÅ MAIL for at noen skal poengtere og understreke at jeg er HELT IDIOT som ikke vet bedre eller mitt eget beste.

Hvis du ikke liker det jeg skriver, HELT OK. Jeg tåler det. Jeg tåler uenigheter, forskjellige synspunkter og jeg tåler til og med en god diskusjon. Akkurat det har jeg lært veldig mye av de siste årene.

MEN – jeg tåler ikke (lenger) folk som motsier bare for å lage kvalme. Som skriver det samme igjen og igjen, bare for å være ekkel. Som tror at deres meninger er de eneste viktige i verden og dermed gir de rett å braute seg frem for å understreke det.
Helst steder de vet de kan markere seg.

Som leter etter noe å putte fingeren på, uansett om det er skrivefeil, skrivemåte, tolkninger eller hva som helst.
Som aktivt oppsøker, bare for å lage kvalme.

Seinest i dag var det en som skrev til meg at hun nesten ikke turte å trykke liker på innlegg som f.eks ble delt på FB, fordi hun ikke hadde krefter til eventuelle konfrontasjoner eller spørsmål som kunne komme i etterkant.
Fordi hun ikke orket å måtte mene så mye mer utover ar hun likte det.
Jeg forstår akkurat akkurat hva hun mener, men synes det er trist.

Jeg er ikke sint på noen spesielle personer.  Er ikke lei meg for et isolert tilfelle.
Jeg er bare sykt sliten av verden akkurat nå.
Av alt og ingenting.
Lei av at alt må kjempes for, forklares i det uendelige og at jeg ikke bare kan stille klokka på mobilen, slik at jeg rekker bussen til en ny arbeidsdag i morgen.

For akkurat nå hadde det vært det letteste.

tusentankerirod

Hei alle dere.

I dag er bare innom for å ønske dere en så fin dag som mulig og for å si noen ord om noe jeg synes er veldig viktig.

Ikke la andres ord og handlinger ødelegge din egen ro eller trygghet på noen som helst måte.

Ikke la andre farge deg så mye med sine egne meninger, at du til slutt selv blir usikker på at det du kjenner er riktig for deg.
Ikke la ufine kommentarer, tilbakemeldinger eller stikk i siden,  stanse deg i å dele det du har på hjertet og som hadde hatt behov for å komme til overflaten.

Ikke la andres sannhet bli plantet så hardt i deg at du til slutt ikke har håp igjen om at noen skal tro din egen.

Tro på deg selv, våg å ta plass.

Å dele fra virkeligheten betyr ikke negativitet eller at man feiler i livet.
Å dele det vonde betyr ikke at man liker å ha det vondt, men kan gi en større forståelse og muligheten til å føle seg mindre alene, altså noe fint.

Å ha dårlig helse betyr IKKE nødvendigvis et dårlig liv hele tiden,  uansett hvor mange og hvor ofte noen forteller deg det.

Tillat deg å kjenne på det vonde, på savn og sårbarhet.
Det er helt normale følelser som også trengs å slippes frem til overflaten. Slik kan de også bearbeides.

Kjenn på alt det gode du har i livet og NYT hvert eneste øyeblikk du får av latterkramper, gode minner og « friminutt».
ALDRI føl at du må gjemme deg vekk på noen måte eller at du ikke fortjener.
For det gjør du. ❤️

tusentankeriord

Nei.Alt som står i avisen er ikke sant.
Uansett hvor mange ganger det blir gjentatt.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Når de roper høyt om late, hissige aktivister som oppfører seg truende mot forskere og leger og de gjentar det, gjentar det OG GJENTAR det enda en gang, så må det vel ligge noe i det?

De som aldri ble friske er ikke verdt å nevne.
De som gjorde som dem selv, betalte MYE penger, men ikke ble frisk, de VILLE DET IKKE NOK og de som ble sykere av behandlingen, alvorlig mye sykere, de TIES IHJEL.
Ingen nevner dem!

De som har blitt friske av en annen type behandling enn det de mener er riktig, de får ikke være med i organisasjonen.
En organisasjon for friske, der det bare er plass til dem som blir friske slik de har bestemt er riktig.

Så prater de om hetsing, om hissige aktivister som roper høyt. De sier det igjen og igjen og IGJEN, men INGEN AV DEM deler et eneste ORD om en pasientgruppe som har blitt oversett gjennom flere ti-år.

Ingen av dem nevner alle de gangene de møter på uvitenhet, både fra leger, spesialister og nabo. INGEN av dem forteller om de som blir ledd av når de ikke kan gå på egne bein ut i ambulansen, ikke et ord om de som har brukt flere hundre tusen alternativ behandling. For det er bare deres alternative behandling som hjelper.

Det koster 16-17 000 å motta et tredagers kurs med LP.
De som tjener seg søkkrike på menneskers lidelse er også de som nå roper høyt om ME pasienter som ikke vil, som prøver å stanse forskning og som trakasserer andre på nett.
Samme personene som også står bak forskingen. Som skal plukke ut pasientene etter vide kriterier.

Et lite dykk i min egen innboks og rundt om kring på nettet, så fant jeg så mye hat, stygge kommentarer og sjikanering av pasientgruppen, at jeg ikke kan dele alt. ( se bilder under)

Dette er hva syke møter, UTEN å kunne si fra.
Heller ingenting aviser skriver mye om. De gir ikke nok oppmerksomhet.

Det er en påkjenning at en alternativ metode har så mye makt, uten at noen slår i bordet.

Når man sier ting mange nok ganger og det til og med står i avisen, så MÅ det jo være sant?

ELLER?

tusentankeriord