Smerter, smertestillende og medisinfrykt

 

 

For en stund tilbake, så delte jeg et innlegg som handlet om smerter. – SMERTEKAMP 
Det var et innlegg mange kunne kjenne seg igjen i og jeg har tenkt lenge på å komme med en oppfølging rundt dette temaet om en annen ting jeg synes er viktig og som jeg vet mange synes er vanskelig, nemlig medisiner.

Før jeg går videre, så vil jeg gjerne få understreke at det jeg deler med dere i dag er mine egne erfaringer som ME syk og smertepasient gjennom flere år og at alle medisinspørsmål må taes opp med lege.
Likevel synes jeg dette er viktig å prate om da det er mange som føler at det nærmest er tabu å si at man bruker medisiner  feks for smerter.

 

Å leve med kronisk sykdom og/eller sterke smerter er veldig vanskelig på mange måter.
Konstante smerter krever mye energi og med ME sier det seg kanskje selv at det ikke akkurat er i overflod på den kontoen.
I tillegg er det utfordrende når det kommer til  lindring.
Å finne noe som har virkning på dine smerter kan være en lang og krevende prosess med mye prøving og feiling.

Ofte så møter man en del fordommer på veien og man blir presentert for en del historier som både kan være skremmende og sjokkerende.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av mine år som pasient har hørt hvor forsiktig jeg bør være med medisiner.
Helst bør jeg klare meg uten. Det har jeg også gjort i mange år.
Det vil si, jeg klarte meg egentlig ikke, jeg hadde ikke noe liv, men jeg brukte i alle fall ikke medisiner.

Jeg har fått høre historier fra andre pasienter som ikke har turt å bruke medisiner de har blitt anbefalt av legen og har endt opp med å leve i isolasjon over lengre tid. De føler selv de har mistet mange år før de lot seg ” overtale” til medisinering.

 

”  *Jeg liker ikke å ta så mye tabletter jeg
   * Jeg tar ikke før jeg absolutt må
   * Vet du ikke at det er vanedannende?
   *Jeg kjenner flere med samme sykdom som deg og h*n bruker ikke medisin
   *Jeg prøver å klare meg lengst mulig uten  “

 

Høres dette kjent ut?

 

Jeg kan kjenne meg godt igjen i den medisinfrykten og vet at det er vanskelig.
Jeg har selv slitt med det lenge tid og har utsatt meg selv for mye symptomer jeg kanskje kunne ha fått hjelp til tidligere hvis jeg bare hadde stolt litt mer på meg selv og ikke hadde hørt så mye på alle andre sine meninger og erfaringer.

Jeg var livredd både for å bli avhengig og for enkelte bivirkninger og hvis man var så dum å leste pakningsvedlegget, da var det bare å glemme det.

Det er sunt å være skeptisk, det er ikke det jeg mener, men når man er syk og egentlig ikke har et valg, så er ikke kommentarer som ” Er du ikke redd for å bli avhengig”  veldig relevant for din situasjon.

 

Medisiner er ingen enkel løsning, men noen ganger er det faktisk den eneste riktige løsningen. 

 

Hvis jeg ikke hadde hatt medisiner til å hjelpe meg i hverdagen, så hadde jeg aldri hatt muligheten til å være sammen med familien min på den måten jeg kan i dag og det nekter jeg å skamme meg for.
Medisiner for meg er et hjelpemiddel og forskjellen på 100% mørket og litt liv i livet.
Da føler jeg ikke at det er et valg, men noe helt nødvendig og absolutt ikke noe jeg ser lett på.

Vi er alle forskjellig og det er viktig å huske på.
Å sammenligne sin egen situasjon med noen andres er derfor ikke mulig, selv om diagnosen er den samme.
Selv om noen klarer seg uten medisin, kan det for andre være helt avgjørende å bruke medisiner for å komme seg gjennom hverdagen på best mulig måte.
Det handler om livskvalitet.
Dette er det pasienten sammen med legen som avgjør og ingen andre.

 

Hvis du er kronisk syk og/ eller smertepasient og bruker medisiner er du IKKE:

SVAK
ET DÅRLIG MENNESKE
EN SOM IKKE HAR PRØVD GODT NOK

Du er syk og trenger medisiner for å kunne fungere på best mulig måte og få det bedre i hverdagen.

 

 

Å finne finne riktige medisiner kan være en lang vei å gå, det har det i alle fall vært for meg.
Med en sykdom som ME,  hvor det ikke finnes noe konkret man vet hjelper, så må man prøve seg frem og finne noe som kanskje kan være med å lindre noen av symptomene.
Jeg har aldri funnet noe som har fungert 100% og det har vært mye utprøving, bivirkninger og tøffe perioder for å komme dit jeg er i dag.
Det har tatt mange år.
Det som har vært helt avgjørende har vært en helt ærlig og åpen dialog med legen hele veien.
På den måten har h*n kunnet prøve å hjelpe meg på best mulig måte, selv om det nok også har vært vanskelig for vedkommende.

Jeg drev i mange år med ” brannslukking” av smertene – altså, jeg brukte medisin som kun hadde effekt i noen få timer.
Dette resulterte ofte i at smertene kom raskt tilbake med det som føltes som dobbel styrke og en eventuell ny runde med smertestillende ville ikke fungere.
Kroppen gikk ofte i total alarmberedskap eller smerteanfall,  som jeg beskriver det i innlegget over,  og det er helt umulig å få kontroll når dette skjer.
Forferdelig opplevelse og så sterke smerter man ikke kan beskrive med ord.

Etter å ha levd flere år i fornektelse,og med brannslukking, i tillegg til å bli sykere og sykere,  ble jeg til slutt sendt til en smertespesialist som forklarte meg litt hvor viktig det var at vi fikk kontroll på akkurat dette og fikk forhindret disse anfallene til å komme på ny og på ny.
Akuttmedisinering kunne ofte gjøre ting verre når man levde med kroniske smerter og det var jo egentlig akkurat det jeg selv opplevde også.
Jeg fikk prøve langtidsvirkende medisin og selv om det ikke var fulltreffer på første forsøk der heller og vi måtte prøve oss frem for å finne den riktige medisinen for meg,  så merket jeg at noe skjedde i kroppen når jeg hadde jevn lindring.
Jeg fikk plutselig pause innimellom.
Det føltes godt og trygt å komme til noen som kunne så mye om smerter og som kunne forklare meg hvordan ting hang sammen.

 

Sykdom, smerter og symptomer oppfører seg ulikt hos alle, selv om man gjerne har samme diagnose – på samme måte som at medisiner virker ulikt fra person til person og at det som fungerer for en, gjerne ikke fungerer for en annen.
Som med alt annet i livet.

Derfor råder jeg dere alle til å lytte til kroppen deres.
Vær 100% ærlig med legen din om hvordan du har det og ikke vær redd for å ta i mot hjelp.

 

Dessverre er det også et problem og en tilbakemelding jeg får fra mange,  at de ikke blir tatt alvorlig når de kommer til legen med smerter eller andre symptomer og plager.
Det er alvorlig og dessverre en kjent sak.

Mitt råd her er å prøve å ha med seg en som kjenner deg og din situasjon godt ved neste konsultasjon. 
Forklar situasjonen godt og legg frem nøyaktig hva du trenger hjelp til. 
Hvis legen fortsatt nekter å ta deg alvorlig, så ville jeg vurdert om dette er en lege jeg kan fortsette hos, selv om jeg skjønner at det ikke bare er enkelt med legebytte, men hvis man ikke blir tatt alvorlig, så vet jeg ikke hvor mye hjelp det er uansett. 

 

Alle som lever med smerter hver eneste dag, de vet hvor mye krefter og energi det tar.
De vet hvor mye det krever å leve med dette i kroppen hver eneste dag.

Det er så altoppslukende og det krever alt man har og litt til.

SÅ – slutt å hør på hva alle andre har og si og stol litt mer på deg selv  og hvis du er en av dem som bare MÅ fortelle om alle dem du vet som klarer seg uten medisin, slutt med det.
Kjempefint for alle som klarer seg uten, men man er ikke et svakere eller dårlige menneske hvis man ikke gjør det.

Husk at det er kun er pasienten  sammen med legen som kan finne ut om medisiner er det som skal til for å gjøre livet og hverdagen lettere og hvis du allerede har funnet noe som hjelper og det er med å gi livskvalitet, så vær glad for det og nyt det så godt du kan.

 

tusentankeriord

 

 

 

 

Vår i Bergen

 

 

Hei på dere 🤚🏻💙

Det er vår i Bergen altså, og akkurat nå skinner solen utenfor vinduet mitt ☀️.

Jeg har hatt en natt med 10 timer søvn i strekk! – Ja, det tar på å feire bursdag, for de av dere som helt hadde glemt det.

Det er i alle fall ikke det ekstra året jeg fylte som tok på. La det være HELT KLINKENDE KLART, Ok? 😇

Guttene mine sier jeg fremdeles er den yngste av mammaen i klassen, selv om pappa prøver seg med å hinte om at jeg snart tar han igjen! ( han er 64) 

Vel, Pappa.. en ting er sikkert. 

De aller fleste dager i året, så kjennes det faktisk ut som jeg har tatt deg igjen med det dobbelte i alder, så kanskje det ligger noe i det likevel? 😳

Jeg er ikke så redd for å bli gammel egentlig, sånn i tall mener jeg.

For å være helt ærlig, så er jeg så utrolig glad for hvert eneste år jeg får her på jorden faktisk. 

Det betyr at jeg fremdeles er her og kan skape gode øyeblikk og lage masse fine minner med den beste gjengen jeg vet. 

Ja, det ble litt klisje og sukkersøtt, men jeg mener det faktisk. Det er det aller beste jeg vet! 💗

For ikke mer enn 1 år siden var jeg ikke sikker på om jeg skulle overleve til neste dag.

Slik føltes det helt oppriktig, og selv om ting ikke er enkelt nå heller, så er det en tanke bedre og en tanke bedre er bedre enn ingenting….selv om jeg føler meg eldre enn faren min. 

Nå får jeg snart besøk av en god venninne og vi skal drikke kaffe fra rosa kaffekopper. 

Jeg har aldri vært spesielt glad i rosa, men nå elsker jeg det…. og gult, og rødt. Farger.

Hodet mitt har allerede kokt litt over nå og jeg har fått litt feberkinn, men jeg ønsket veldig å dele dette innlegget med dere. 

Det er vår i Bergen altså 💛

Ønsker dere en nydelig dag!

 

 

tusentankeriord

danse barfot

 

 

 

Ta meg med
ut i verden
Ta meg med langt vekk
fra alt det vonde og til et
sted hvor alt kan slippes fri
Hvor jeg kan slippes fri
Ta meg med til de vakreste
solnedganger verden har sett
og hvor han sitter og beundrer fargene sammen med meg, hvor han ønsker han kunne sette tiden på pause
slik at øyeblikket
kunne vare litt til
La meg danse barfot gatelangs
i min fineste sommerkjole
og la varmen fra mine lett solbrente skinn
være min eneste smerte

 

 

tusentankeriord

 

 

 

Mars og vår i luften

 

 

 

Vår.

Jeg elsker våren og jeg elsker Mars.
Min favoritt-måned.

Da jeg var liten fikk vi alltid høre
at været som viste seg utenfor 1 mars, var en god indikasjon på hvilken vår og sommer vi hadde i vente.
Vel, hvis det stemmer har vi virkelig mye å glede oss til og jeg tillater meg til å skru opp håpet og forventningene om en mild, deilig og solfylt vår og sommer der fremme.
Hvor fantastisk hadde ikke det vært?

I dag skinner solen fra blå himmel utenfor og det er rene påskestemningen.
Helt nydelig med andre ord.

 

Gjengen er på vei på en liten vinterferietur og selv om jeg aller helst skulle ønske jeg kunne være med dem på tur, skal jeg skal bruke dagene hjemme godt med  hvile og prøve å samle alt jeg har av krefter til de kommer hjem.

 

 

 

Før de dro, var guttene ute og plukket inn fine pusekatt-busker som skal bli pyntet til fastelav. Hva gir mer vårfølelse enn pusekatt-busker?  Kanskje jeg til og med klarer å stille med deilige fastelavnsboller til de kommer hjem?
Det hadde vært en veldig fint å kunne overraske med , men vi får se hva de neste dagene bringer. Formen er nemlig ikke helt på topp.

Skal du lage boller på søndag?

 

Jeg klarte å lure meg til to minutter av den deilige vårluften på terrassen tidligere i dag.
To minutter med solen i ansiktet.
Helt nydelig.
Det er virkelig vår utenfor folkens og jeg kjenner på hele meg at jeg virkelig ser frem til den tiden vi går inn i nå.

Lysere, mildere og forhåpentligvis lettere.

Mars ~ du starter helt perfekt!
Håper det fortsetter slik.

Ønsker dere alle en så fin helg som mulig.

tusentankeriord

Uten å vite

 

 

Men du ser ikke syk ut, sa dem.
Akkurat som at det var forventet at diagnosen skulle stått skrevet i pannen.
Uten å kjenne smerten som herjer på innsiden
Uten å vite hvor mye som ligger bak og hva det vil koste i etterkant
Hvor mye hvile
hvor mye medisiner
Og hva som venter når
jeg lukker døren bak meg

Nei – sier jeg
og lurer et øyeblikk på
hvordan ” syk” ser ut.

 

 

tusentankeriord

 

 

 

 

#dikt #poesi #skriveterapi #kronisksykdom #usynligsyk

Tanker på fri flyt

 

 

 

 

I dag er en slik dag hvor tankene er litt på fri flyt og jeg trenger å sette ord på det. 
Så det er det jeg prøver på i dette innlegget. 
Det kan hende det blir rotete og litt frem og tilbake, men det er akkurat slik det føles i dag.
Litt rotete og frem og tilbake.  

 

Det er mye som har forandret seg i livet mitt.
Ikke bare mitt, men de rundt meg også.
Ta mannen min for eksempel.
Han møtte en utadvendt og musikkglad jente.
Sammen reiste vi landet og Europa-rundt på konserter og opplevelser.
Vi elsket å oppdage nye ting, ny musikk og nye gater.
Hver eneste gang prøvde vi å få mest mulig ut av alle turene eller opplevelsene våre.
Vi hadde som mål at vi aldri skulle ta en eneste taxi når vi var på tur.
Jo mer taxi vi tok, jo mer følte vi at vi gikk glipp av noe.
Noen ganger hadde vi gått så langt eller gått oss så bort, at vi var tvunget til å hoppe i en taxi likevel, som trygt kunne ta oss tilbake der vi skulle.

Beina og kroppen var ofte sliten, men med en slik slitenhet jeg ikke har kjent på mange år.
En slitenhet som forteller at i dag, i dag har du opplevd mye og brukt kroppen din.
I dag har du sett, fått med deg og oppnådd en hel del.
Jeg savner den følelsen.

Nå, hvis vi skal noe må alt planlegges til punkt og prikke.
Det blir helt klart taxi fremfor beina eller buss og man må prioritere dagen ned til det minimale.
Det eneste som er likt er at vi gjør det sammen.
At jeg er like glad i han og han like glad i meg.
At vi gjør så godt vi kan, selv om det blir på en annen måte.
Det er jeg veldig takknemlig for.

 

Hver eneste dag er ulik og jeg har måttet gjøre mye endringer i livet mitt.
Gjøre ting på helt andre måter.
Lære meg å leve på nytt med et helt annet utgangspunkt.
Det har vært vanskelig, men også veldig lærerikt.

Selv om jeg på mange måter føler meg som den samme personen jeg var da jeg ble syk, så har jeg opplevd så mye de siste årene at jeg vil si at jeg på mange måter har utviklet meg til en bedre versjon av meg selv.
Med lavere kapasitet og begrensinger, men likevel bedre på mange områder.
Jeg setter mer pris på ting, på mennesker, er mye mer takknemlig og har mye mer kjærlighet å gi til de rundt meg.
Jeg føler jeg har mye mer forståelse, empati og er mindre opptatt av materielle og egentlig uviktige ting.
Jeg har i mye større grad forstått at bak to øyer, så skjuler det seg ofte en mye lengre historie enn den man først får presentert.
At alle har sitt og at det er ulike grunner til at mennesker tar de valgene de gjør.
Slik opplever jeg også flere kronisk syke eller mennesker som har levd litt vanskelig eller begrenset over en tid, er.
Jeg møter en helt annen holding og forståelse hos dem som kanskje har fått kjent litt på den tøffe siden ved livet.
De vet,  og kanskje har de da lettere for å forstå, tenker jeg.

 

Jeg har måtte skaffe meg hjelpemidler jeg ikke trodde jeg skulle måtte ta i bruk før jeg ble gammel.
Dusjkrakk for å ta et eksempel.
For en som har jobbet i hjemmesykepleien, så blir dusjkrakk ofte en ting man forbinder med gamle mennesker som har levd et langt liv.
Som gjerne er dårlig til beins eller som kanskje er redd for å falle i dusjen.
Nå er dusjkrakk fått en helt annen betydning her hjemme.

Det betyr dusj eller ikke dusj.
Hjelp. Avlasting.
Utføre en oppgave uten å bruke unødvendig mye krefter.
Krefter man i utgangspunktet ikke har.

Slik er det med alle hjelpemidlene mine.

Jeg trenger ofte hjelp til å vaske håret, til å hente medisiner og til å utføre andre praktiske oppgaver.
Det er noen ganger vanskelig å være den som alltid må spørre: ” kan du hente eller hjelpe meg.”

Noen ganger venter jeg ofte alt for lenge og kjenner på smerter eller at jeg er sulten eller må på toalettet.
Tenker at hvis jeg venter litt til, så oppleves det kanskje ikke som mas.
Da blir det ikke så belastende eller til bry.

Jeg vet at det er dumt, men jeg har likevel en mekanisme i meg som sier, at hvis du samler opp flere ting på en gang, så må du spørre mindre om hjelp.
Da kan du både få noe og drikke og smertestillende på en gang.

 

Noe av det vanskeligste er når folk rundt meg sier: si fra hvis du trenger noe eller ring hvis det er noe jeg kan gjøre.
Misforstå meg riktig, jeg er utrolig takknemlig for alle som strekker ut en hånd slik, men for meg blir det nesten vanskeligere å be om hjelp.
Det er nesten som terskelen for å be om hjelp, når alt hviler på meg, blir enda større.
Det har ingenting med de som tilbyr seg å gjøre, men kun om meg selv.

Hvis noen hadde sagt: jeg lager middag til dere i dag, eller i morgen kommer jeg å tar med meg ungene, støvsuger eller hva som helst, så blir det på en måte så mye enklere.
Rart og kanskje tullete, men det er nå er gang slik.
Er det bare meg som føler det slik?

Da blir jeg på en måte fritatt fra den “offerrollen” som jeg virkelig  hater følelsen av.
Den følelsen som gjør at jeg alt for sjelden ber om hjelp i utgangspunktet.
Jeg slipper å føle meg svak og som den personen som ikke rekker over alt på egenhånd lenger.
Jeg vil ikke være noe offer.

Jeg vet det er dumt, men slik er det bare.

 

Det har vært mange kameler og svelge som følger av dette livet og jeg vet det garantert kommer til å bli flere, men jeg lærer stadig noe nytt og jeg vet at jeg ikke trenger å gå helt alene.
Det er godt å vite.

Det har jeg ofte tenkt på.
Dere som ikke har noen rundt dere, både til å hjelpe, men også som støtte på alle måter.
Jeg klarer nesten ikke forestille meg hvor vanskelig det må være.
Jeg vet at det kanskje ikke hjelper dere så veldig at jeg sier det, men jeg beundrer dere veldig.
Vit at dere er utrolig tapre og fantastiske mennesker.

Jeg syns reisen er tøff nok som den er og jeg kan ikke forestille meg dagene eller livet uten å ha gjengen min her hos meg.
Det passer jeg også på å fortelle dem så ofte jeg kan, for jeg vet at det ikke er noen selvfølge.

Ta vare på hverandre.

 

 

tusentankeriord

Hvis jeg klarer det

 

 

 

Noe av det verste jeg får høre er akkurat dette.

« Hvis jeg kan, så kan i alle fall du »

Som en pekefinger i ansiktet som sier at, dette bør du få til ellers har du ikke prøvd godt nok. 

Det er ikke så enkelt. 

Vi er alle ulike og med forskjellig utgangspunkt.

Ting du mestrer, er nødvendigvis ikke noe jeg klarer å gjennomføre og ting jeg gjør og kanskje til og med er god på,  er nødvendigvis ikke noe for noen andre. 

Og vet dere, det er helt greit

Det betyr ikke at vi ikke skal ha tro på oss selv eller at vi gir opp, men at det er helt OK at vi er ulik og at vi mestrer forskjellige ting.

 

Det et det som gjør verden så unik 💜

 

Det er ikke nødvendig å sammenligne seg med andre enn selg selv.

Kun da vil du få riktig utgangspunkt og muligheten til å se utviklingen.

 

tusentankeriord

 

 

 

 

#godnok #renpoesi #tusentankeriord #dikt #ord #ulike #unik

Skjerp dere!

 

Jeg blir både skremt og lei meg av å lese og høre om ” influenserenes” kappløp med drittslenging og hetsing.
Hva er det som får dere til å tro at det dere holder på med er innafor og helt greit? Hva er det som gjør at dere tror at der helt andre regler gjelder for dere?

Podkast er det nye.
Er du en såkalt  influenser,  så er det ganske stor sannsynlighet for at du enten  har egen podkast eller på et eller annet tidspunkt har gjestet en eller annen podkast.

Der gjelder tydeligvis ikke reglene for normal folkeskikk og oppførsel, men det virker å være helt fritt frem og dem som er verst ser ut til å nå ut til flest.
Hat sprer hat.
Ikke noe nytt.

Innimellom artikler om netthets og alvorlig mobbing, hvor det oppfordres til at foreldre og voksne følger med på hva barn og ungdom holder på med på nett, finner vi altså influensere  som ser ut til å være fritatt fra sitt ansvar og som fritt kan herje med hvem de vil og hvor mye de vil.

De kan nesten alltid unnskylde seg med at de spiller på humor, at podkast skal være en “fritt frem plattform” hvor det prates rett fra leveren og uten regler eller grenser.
Ellers blir det ikke bra nok.

Er dette egentlig greit?

Er det greit at to eller flere personer sitter seg rundt en mikrofon og presser frem den ene personkarakteristikken etter den andre?
Ofte uten å kjenne vedkommende personlig?
Er det innafor at de kan diskutere og legge ut om akkurat hva og hvem de vil, UTEN å måtte stå til ansvar for det i etterkant?

Senest i dag har jeg hørt 3 forskjellige podkast-episoder av 3 forskjellige podkaster.
Alle nylig lagt ut.
Det virker nesten som de prøver å overgå hverandre med drittslenging  og hets mot andre som ikke har muligheten til å svare for seg på de påstandene som kommer.

Hat gir nemlig klikk og klikk gir penger i kassen.
Jeg blir flau.

Hvordan i all verden skal vi kunne lære barna våre å oppføre seg pent i kommentarfeltet eller på nettet generelt,   når det er voksne under fult navn som oppfører seg  verre?
Og som i tillegg kommer unna med det?

Det vil jeg gjerne ha svar på.

I dag har jeg altså hørt sterk kritisering av flere mødre.
Kaldt psykopater, drittkjerringer og det som verre er.
Det var kraftig personangrep og beskyldninger om blant annet barnemishandling
Det var ikke et forsøk på å kommentere bedriften, slik de gjerne ønsker å fremstille det i etterkant,  men kraftige hatytringer som selvfølgelig sprer seg om ild i tørt gress.
Det er ganske alvorlig.

I tillegg til å komme med ganske streke beskrivelser av andre,  kan vi høre i en av podkastene hvordan de anbefaler 14-16 åringer å kjøpe et spesielt blandevann til spriten sin når de skal på fest.
Først kritisere andre mødre, så anbefale blandevann til barn.

Er det liksom helt innafor det, eller?

 

Å legge seg flat i etterkant og se at man har gått for langt er bare greit hvis man faktisk mener det.
Å ” legge seg flat” fordi man føler man må og fordi man  selv har fått kritikk som man ikke takler så godt, gjør rett og slett saken bare enda verre.

Unnskyldning ikke akseptert!

Det er som å si til et barn som har blitt mobbet over flere år, og som har fått en påtvunget  unnskyldning fra mobberen, (som gjerne er tvunget frem av en lærer eller andre voksne), at:
Sånn, nå har han sagt unnskyld, så nå må vi gå videre.
Mens barnet som blir mobbet vet at i  virkeligheten, så fungerer det absolutt ikke blir slik.

Tenk dere om.
Hvilke signaler sender dere ut?

Jeg elsker podkaster og har hørt og hører mye forskjellig.
Den siste tiden virker det som at enkelte har skjønt at hvis man er litt på kanten, så fører det til flere lyttere.
Synd at de må ta i bruk virkemidler som samfunnet fra før av har alvorlige problemer med å få en slutt på, som ødelegger menneskeliv og familier.
Mobbing og hets.

Man er ikke fritatt sitt ansvar fordi man har mange følgere på Instagram eller kaller  seg influenser.

En ting er å komme med saklig kritikk mot ting man et uenig eller ikke liker, en annen ting er å gjøre det til en offentlig gapestokk hvor vedkommende som blir uthengt på ingen måte får muligheten til å forsvare seg.

Skjerp dere, alle sammen.
Bare skjerp dere!

tusentankeriord

Jeg beundrer deg

 

 

 

Jeg beundrer deg som hver dag holder ut smerter og plager.
Som hver dag prøver å takle et liv som ikke ble slik du først hadde tenkt.
Beundrer deg som hver dag håper og som lover deg selv og andre at du aldri skal gi opp.
Deg som savner, mister og lengter.
Som må planlegge alt som skjer rundt.

Jeg beundrer deg som finner glede i lite.
Et øyeblikk, en kaffekopp,
et smil.
Deg som kan leve på den gleden lenge og som gjerne deler den med andre, på tross av at du har lite fra før.
Fordi du selv kjenner på ensomheten og vet hvor vond den er.
Fordi du vet at et smil kan forandre litt og vennlighet kan gi håp.
Jeg beundrer deg som kjemper i stillhet og som gråter alene i mørket.

Jeg beundrer deg

 

tusentankeriord

 

 

 

 

 

En fantastisk opplevelse

 

 

 

 

I går var jeg så heldig at jeg fikk muligheten til å få med meg UKM som gikk av stabelen her på øya hvor jeg bor.

Selv hadde jeg to gutter som deltok i hvert sitt nummer og som den stolte mammaen jeg er, var det ” bare” å samle sammen det man hadde av krefter, hive innpå et par smertestillende, sette på plass ørepropper før jeg la ut på tidenes maraton.
For meg føltes  det i alle fall litt slik og sånn ut i fra hvordan kroppen har oppført seg i natt og på morgenkvisten, så er det akkurat maratonbeskrivelsen jeg tror passer best.

Jeg er som jeg har skrevet tidligere ingen fan av uttrykket ” fordi det er verdt det” , men hvis det er en gang jeg skulle falle for fristelsen å bruke det, så er det akkurat  i dette tilfellet. 

Jeg gledet meg veldig til å se guttene opptre og jeg vet det betydde mye for dem å ha meg i salen.
Da blir det ekstra fint at man får det til, for det er dessverre ikke alltid at man får muligheten til å følge opp slik, uansett hvor mye man ønsker.
Uansett, med stolt mamma plassert i salen og mange spente ungdommer som ventet på sin tur, var showet klar til å gå av stabelen. 

Jeg hadde gåsehud fra første sekund.
Så mye fantastisk flinke ungdommer samlet på et sted.

Jeg vil ikke si jeg ble overrasket , selv om det på en måte føltes litt slik, men jeg ble rørt til tårer flere ganger og skikkelig glad for at jeg faktisk fikk muligheten til å få med meg denne nydelige opplevelsen.
Ikke fordi jeg selv hadde to som skulle opptre, selv om jeg var stolt som bare en mamma kan være når de fremførte sitt nummer, men fordi alle som var der, var rett og slett en berikelse å få med seg. 

Den siste tiden har det vært mye negativt fokus på ungdom i media. Vi har fått høre om slåsskamper, russebråk hvor man må veies og måles for å kanskje kunne være en del av russebussen, mobbing og alvorlige angrep med kniv.

Det er selvfølgelig viktige saker å belyse og helt forferdelig å vite  at foregår rundt om, men det var så utrolig godt å komme som gjest til et arrangement det ungdommen virkelig kunne blomstre og hvor alle var like mye velkommen.
Det gjorde så godt å se og det er så viktig å huske på.

Vi har så mye utrolig flotte, kreative og inspirerende ungdom i dette landet.
Ungdom som hjelper hverandre til å lykkes, som samles og heier på hverandre.
Jeg var rørt til tårer flere ganger. 

Modige sangere som sto helt anene på scenen og sang rett inn i hjerte på oss som satt i salen, vakker kunst i alle former hang til utstilling  , piano i flere varianter og ikke minst: ungdom som var ansvarlige for at alt gikk som det skulle. 

Jeg ble i tillegg veldig positivt overrasket av å se at det var politikere i salen under hele forestillingen.
Det betyr mye for dem som har satt sammen dette fantastiske showet, som har lagt ned mye arbeid ( både  voksne og ungdommer) og ikke minst godt for ungdommene selv å se at det blir tatt godt i mot og at noen bryr seg. 

Slike tilbud som dette er gull verdt for den flotte ungdommen vår.
Ikke bare UKM som arrangement, men et sted hvor ungdom kan samles, dyrke egne interesser, bli kjent med andre og møte flinke , dedikerte voksne som ser dem og kvalitetene deres. 

Nei, jeg er skikkelig imponert, stolt og rørt over all den flotte ungdommen vi har og er så takknemlig for at jeg fikk være med å se den fantastiske gleden og kreativiteten som bor i dem. 

Helt rå og like fantastisk hele gjengen. 

Heia ungdommen! 

 

 

 

tusentankeriord

 

 

#ukm #ungdom #Kreativitet