Det er ofte mye storm rundt NAV.
Folk er missfornøyd med hvordan de blir møtt, håpløs lang behandlingstid og kunnskap/kompetansen de har ift pasientene de møter.
Jeg kan skjønne at det å jobbe i NAV er en vanskelig og krevende jobb og vi må jo selfølgelig tro at de aller fleste som jobber der, faktisk er interessert i å gjøre jobben sin på best mulig måte til en hver tid. Både for seg selv og brukerne.
Likevel føles møte med NAV vanskelig og nedverdigende for veldig mange.
Uansett, det jeg skal skrive om nå handler lite om behandlingstid og byråkrati, men mer om fokus og følelser rundt møte med NAV.
For en stund siden pratet jeg med en mamma som hadde et barn med en alvorlig diagnose. Et handicap som vil følge dem resten av livet. Kan ikke vokses fra eller forsvinne.
Selv om min egen hverdag er annerledes og på mange måter og ikke kan sammenlignes, var det likevel mye av det hun sa jeg kunne kjenne meg godt igjen i.
” Ikke fortell om det du kan”
Dette er noe jeg selv har hørt flere ganger. Hos NAV skal fokuset være på alt man ikke klarer.
Selvfølgelig forståelig at det må komme helt klart frem i en begynnende prosess, men det er redselen for å si noe positivt jeg vil frem til her og siden mange er i nav-systemet en god del år, blir det en evig påminnelse om hvor dårlig stilt man er, hva man trenger hjelpe til og hvor belastende det faktisk er for de pårørende og samfunnet rundt .
Gang etter gang må man sitte å repetere for andre og seg selv hvor dårlig det faktisk står til.
Tro meg, det er ingen god følelse og man forlater ofte slike møter ganske nedtrykt og sliten.
Mange får også ny saksbehandler titt og ofte, noe som igjen fører til at de må starte helt på nytt om og om igjen.
En stadig påminnelse om hvordan livet plutselig endret seg til det vanskelige og ukjente.
” Fokuser på det negative”
Hvorfor skal det være slik? Hvorfor skal man ikke ha muligheten til å fortelle om en god dag, en fin opplevelse uten frykten for at det kan bli brukt imot deg?
Når man gang etter gang, uke etter uke, år etter år, må snakke om hvor forferdelig vanskelig ting er så er det ikke rart folk gruer seg til disse møtene.
Har ikke syke mennesker eller mennesker med handicap lov til å opplyse om mestring, lyspunkt og fine øyeblikk uten at det skal kunne bli brukt mot dem?
Uten at jeg skal skrive at jeg har vært svært missfornøyd med mine egen opplevelser av NAV, så kan jeg si at jeg har hatt mine ubehageliger opplevelser.
Jeg har hatt klumpen i magen, jeg fått det samme spørsmålet mange ganger , som om at de ikke riktig ville tro på meg første eller fremte gangen jeg svarte. Jeg har grått flere ganger .
Er du like dårlig enda? Finnes det ingen tegn til bedring? Sa du ikke at du hadde vært på cafe med en venninne?
Det er utrolig slitsomt å hele tiden måtte forklare og forsvare den vanskelige situasjonen man er kommet i.
Å være voksen, men føle seg mindre enn noen.
Man prøver å henvise til legeerklæringer og gjentar seg selv på det man har snakket om så mange ganger før.
Man føler seg liten. Til bry.
Man kjenner klumpen i magen og det er en påkjenning å stadig måtte minne seg selv på hvordan hverdagen har blitt.
Ja, innimellom trenger jeg hjelp til dusj og hårvask, men jeg vil gjerne også ha muligheten til å kunne fortelle om de gangene jeg faktisk klarer det selv.
Hvorfor skal mitt møte med NAV tvinge meg til å ikke kunne fortelle om det?
Selv om man er syk og har fått en del endringer og utfordringer i livet, betyr det ikke at man hele tiden skal måtte tåle å bli påminnet hvor forferdelig det er.
Ting er vanskelig nok som det er og man trenger de gode dagene for å kunne mestre de dårlige.
Slik er det vel for alle, syk eller frisk?
Jeg vil ikke fokusere på det jeg ikke klarer og ikke kan gjøre.
Jeg vil bruke tiden min på det jeg kan og mestrer.
Jeg trenger det for å overleve!
tusentankeriord
#mestring #negativ #positiv #NAV #livet #hverdag #ME #myalgiskencefalopati #mecfs #fibromyalgi
