En fin dag eller et fint øyeblikk kan gi glede med seg videre til mange flere dager. Slik er det i alle fall for meg.
Ta vare på øyeblikket og ta med deg alt du får av små friminutt og pauser videre inn i de neste dagene, ukene og månedene som kommer. Gjem dem vekk til du trenger det som aller mest.
Lag deg små minnebøker i form av bilder, notiser, sanger, håndarbeid, kopper eller hva som helst som betyr noe for eller som gir en slags mening for deg. Ta dem frem når livet kjennes litt ekstra tøft og du virkelig trenger noe fint å tenke eller se tilbake på.
Til når du trenger å se at selv om dagene kan være skikkelig tøffe og vanskelig, så er det plutselig rom for et friminutt eller øyeblikk verdt å ta vare på og med seg videre. Som gir litt ekstra liv til livet.
Et minne i samlingen som viser deg hvorfor det er verdt å holde fast, holde ut og håpe på mange flere slike friminutt fremover.
Fordi det er akkurat i de friminuttene du aller helst vil være og som du ønsker deg mer av.
I minnene og øyeblikkene sammen med de som betyr aller mest.
Vær en øyeblikksamler. Det kan gjøre livet og dagene litt finere.
I dag tok jeg motet til meg og gjennomførte en telefonsamtale med NAV som har ligget å kvernet rundt i bakhodet alt for lenge. Det har ikke vært plass eller overskudd til å gjøre noe med det før.
Ikke fordi det var en så vanvittig stor og « skummel» sak, men en konsekvens av alt « pasientarbeid» som må gjøres når man blir kronisk syk og selvfølgelig også fordi man har en del kjipe erfaringer med seg på veien.
Selv om man møter mange flinke folk i NAV, så kan en ubehagelig eller stygg opplevelse sette dype spor når man er på sitt aller mest sårbare i livet og man ikke vet hva fremtiden bringer.
Disse oppgavene utsetter jeg i det lengste og til jeg kjenner at jeg «MÅ» , kanskje har dagen til å takle litt bedre det som eventuelt kommer, forstå det som blir sagt og ikke er redd for å si noe galt som får konsekvenser for det som skal skje videre.
Det er veldig krevende å ha det slik og selvfølgelig veldig synd når man faktisk er helt avhengig av dem for å klare seg i hverdagen.
Jeg er ikke redd NAV, men jeg ringer ikke dit på dager der jeg har mer enn nok med å komme gjennom, hvis dere skjønner.
De som vet, de vet.
Derfor er det også veldig viktig for meg å dele at jeg i dag kanskje har hatt den beste opplevelsen med NAV gjennom alle mine år som syk. Jeg satt igjen med tårer i øyene etter samtalen var slutt og det har jeg gjort flere ganger, men av helt andre grunner enn lettelse og takknemlighet.
Jeg ble veiledet fra A-Å og der jeg hastet meg avgårde fordi jeg var redd for å « oppta» for mye tid, fikk jeg beskjed om å ta akkurat den tiden jeg trengte. Der jeg ikke skjønte hva som stod og språket ble umulig for meg å lese, ble jeg forklart med t-skje og med en ordlyd som gav mening, UTEN at jeg trengte å føle meg dum! Der jeg var stresset og redd for å gjøre feil, var han rolig, empatisk og forståelsesfull gjennom hele samtalen.
Det høres kanskje voldsomt ut for de som ikke har kjent det på kroppen selv, men dette er dessverre realiteten for mange. Tidigere møter og dårlige erfaringer setter utgangspunkt for senere møter.
Gode opplevelser gjør det lettere å ta de samtalene tidligere. Å føle seg forstått og «verdt tiden» gjør at man lettere kan komme seg videre. Å bli møtt med medmenneskelighet av « systemet» man søker hjelp hos, er kanskje det viktigste man trenger når man faller utenfor og avhengig av hjelpen de tilbyr.
Så takk til deg på NAV som møtte meg på den måten i dag. Det betyr mer enn du kanskje skjønner.
I dag er verdensdagen for forebygging av selvmord. ❤️
Hvert år mister vi alt for mange. Hvert år sitter det enda flere igjen med en sorg det ikke er mulig for andre å fatte omfanget av og med tusen spørsmål.
Spørsmål de aldri vil kunne få svar på fordi den ene personen som kunne gitt det svaret, ikke finnes blant oss lenger.
Hvert eneste liv som går tapt til selvmord er ett liv for mye!
De siste årene har det vært mye fokus på at man ikke skal gå alene med det som er vondt. At man skal prate med noen og åpne opp hvis man har vonde tanker om livet. Si fra, send en melding eller ring noen.
Det er så utrolig viktig. Ingen skal måtte bære dette med seg helt alene.
Derfor synes jeg også at det er like viktig å sette fokus litt andre veien også.
På at alle vi andre må « tåle å høre» at livet ikke bare er glede og smil for alle.
Vi må tåle å høre at det for noen kan være skikkelig tøft og til og med helt jævlig. For det er faktisk realiteten og hverdagen for mange.
Hvis noen kommer til deg med noe vondt, så betyr ikke det at du skal ha alle svarene på plass eller at det er ditt ansvar å finne løsningen på det.
Det betyr bare at akkurat da var du den ene personen som noen følte seg trygg nok på, til å kunne åpne litt opp.
Det eneste du trenger å gjøre er å lytte. Vise at du tåler å ta i mot og at du BRYR DEG! Forståelse og respekt. En klem.
Hvis du spør hvordan det går med noen, vis at du mener det. Ikke spør fordi du automatisk forventer at vedkommende skal si at «det går bra», men fordi du oppriktig bryr deg om svaret.
Jeg tror at nettopp fordi mange ikke tåler så godt det helt ærlige svaret fra folk, at det også gjør det utrolig mye vanskelig å faktisk åpne opp. Det gjør meg trist!
Vi må ha plass til virkeligheten. Til alt livet handler om. Til det fine, gode og vakre. Til det vonde, triste og såre. Til det tøffe, vanskelige og til og med jævlige.
Til virkeligheten.
Jeg håper alle som kjenner meg vet at de kan komme til meg hvis de trenger noen å prate med. Jeg tåler å høre. ❤️
Ta vare på de rundt deg.
@tusentankeriord
Trenger du noen å prate med: Mental helses hjelpetelefon 116123
Høsten dere. Høsten er definitivt kommet og allerede har den rukket å bite seg godt fast i kroppen.
Jeg prøver å ikke høres skikkelig negativ ut om dagen, men jeg kjenner virkelig at jeg må bite tennene sammen når vi nå går inn i denne høst og vintertiden. Jeg tar ikke sorgene på forskudd, men jeg kjenner kroppen min så godt at jeg vet at den ikke er klar for den tiden vi må går i mot. Jeg vet det blir mer smerter, jeg vet det blir mindre krefter og jeg vet det blir lavere kapasitet. Det ønsker jeg selvfølgelig ikke.
Hvem kan forbedre seg på det med et smil?
Det har vært alt for mange tøffe høst og vintermåneder til at jeg bare kan krysse fingrene og håpe på det beste. Jeg vet at det neste halve året er det tøffeste delen av året for meg og da hjelper det ikke at det er koselig med tente stearinlys i mørke og varm kakao under teppe.
Ja, så klart er det mye fint som kan skje og så klart er det mye jeg gleder meg til også, men jeg vet også at alt må planlegges og tilrettelegges på en helt annen måte og at det vil kreve mer av både meg og de rundt meg.
Dette er ikke meg som klager eller er negativ. Det er meg som prøver å forklare hvorfor jeg allerede har startet nedtelling mot en ny vår.
Jeg skulle ønske jeg bare kunne kjent den gode følelsen i kroppen når jeg merket at luften og fargene skiftet utenfor, men akkurat nå er det nesten mer som at man bare kjenner frykten for det som venter når man merker at bladene skifter fra grønt til gult.
« Neeeei. Hold fast bare bittelitt til.» Man blir aldri helt klar.
Når det er sagt, så har jeg kanskje tidenes fineste sommer i ryggen. Så mye varmt og stabilt vær over så lang tid kan jeg faktisk ikke huske sist vi hadde. Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for akkurat det.
Ikke alle med ME tåler sommeren like godt som det jeg gjør og for dem er det sikkert godt å endelig se en ende. Like mye som jeg gruer meg til høsten, vinter og det som venter, er det helt sikkert akkurat like mange som gleder seg over at sommeren endelig er på hell.
Samme sykdom, forskjellige mennesker, så da kan jeg i alle fall være glad på deres vegne. Er det noen jeg virkelig unner litt lettere dager, så er det dem som allerede lever begrenset og mye ensomt.
Jeg for min del holder fast så godt jeg kan, prøver å gjøre det beste ut av det og krysser fingrene for at det går fort til neste år.
Jeg legger fra meg alt før dagen i det hele tatt har startet. Det blir bare for mye. Så mye at selv spørsmålet om « hva vi skal ha til middag» får hodet til å boble og øynene til å fylles opp av tårer.
En så liten ting tenker du kanskje, men det er sånn. En så liten ting kan utløse så mye annet når det ikke finnes plass til mer akkurat da.
Bekymringer for noen man er glad i, helse, ting som burde vært gjort, men som stadig blir utsatt, valg, familie, venner og fremtid. Hva skal man velge å prioritere når det finnes så lite ekstra plass til noe som helst.
Dette blir kanskje rotete, men det er akkurat slik det er, ROTETE.
Holder gråten i halsen til huset er tomt og man kan skrike høyt ned i puten, slippe ut alt uten at noen ser. Klarer ikke holde inne lenger. Kjenne den vonde klumpen i magen vokse, uten å vite helt nøyaktig hvorfor.
Hva gjør man når selv de aller minste spørsmålene blir for store? Hva gjør man når man ikke har flere svar å gi? Hvem prioriterer man når man ikke en gang vet hva man selv trenger?
Hvor leter man etter håpet når man ikke kan gå så langt?
Jeg elsker virkelig å ha gjengen rundt meg, men nå har det lenge vært etterlengtet med litt stillhet og alenetid.
Jeg har fremdeles ikke fått hentet meg skikkelig inn etter sommerferien og selv så fin denne sommeren har vært, så sliter det på en ME-kropp å ikke ha hverdagen og de vante rutinene å lene seg på. Man får ikke helt den samme kvaliteten over « ladingen» og får ikke hentet seg skikkelig inn når det skjer ting rundt i huset hele tiden.
Det minner meg også på hvor skjørt ting er og hvor lett det er å brenne lyset i begge ender når ting sklir litt utenfor den « vanlige hverdagen» og man virkelig har så lyst til å være med på ting. Det er jammen ikke alltid like lett å holde tilbake.
I dag var planen å hente meg inn og prøve å få hvilt så mye som mulig, men typisk min flaks så slo hodepinen inn for fullt før gjengen i det hele tatt hadde forlatt huset. Den har fulgt meg gjennom hele dagen i tillegg til en ekstrem hjernetåke som rett og slett gjør alt så utrolig tungvint.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men når den hjernetåken slår inn for fult, så kjennes hodet mitt ut som et bingohjul ( heter det det?) som man snurrer rundt for å trekke nye bokstaver. Kurven er hodet mitt og alle bokstavene er ord, setninger, navn på ting, formuleringer og ting man egentlig kjenner godt til og vet hva er, men som plutselig bare blir et eneste stort kaos man ikke kan skille fra hverandre.
Det er like spennende hva som kommer ut hver eneste gang og uansett hvor godt man prøver å snurre det hjulet, så føles det som at det står helt stille.
Selv om det også kan skape mange morsomme situasjoner, jeg både tøyser og ler av det selv, så er det også en ekstremt ubehagelig følelse og man kan føle seg skikkelig dum noen ganger. I tillegg blir man bare enda mer utmattet av at alt er så tåkete og man må bruke mye ekstra krefter på å forklare seg.
I morgen er heldigvis en helt ny dag og jeg har kun planer om å overføre dagens «gjøremål» som var å å gjøre minst mulig på lengst mulig tid. Det er akkurat det denne kroppen trenger nå.
Uansett hvem du er, hvilken utdannelse og jobb du har, hvor mye penger, hvor ” kul” eller hvilken relasjon som knytter oss sammen. Uansett hvilke meninger du har eller hva du tror på. Jeg kunne ikke brydd meg mindre.
Det er handlinger, hvordan du behandler meg og får meg til å føle det, som forteller meg ALT jeg trenger å vite.
Vit din verdi. 🤍 Ikke finn deg i hva som helst fra hvem som helst bare fordi du tror du må.
Gi beskjed til de som behandler deg dårlig, uansett hvor langt vennskap, familierelasjon eller hva, om hvordan de får deg til å føle det.
Hvis de virkelig bryr seg og lytter til deg, så vil det ikke skje igjen.
Hvis ikke, så har du gjort det du kan og står fritt til å distansere og beskytte deg selv fra det.
Det betyr ikke at man ikke bryr seg, det betyr ikke at det ikke gjør vondt. Det betyr at du tar noen skritt tilbake for å kunne ha det så bra som mulig i livet ditt og for å slippe å bruke energien på noe eller noen som får deg til å føle deg dårlig.
Det er å vise seg selv den respekten man fortjener og jeg tror at hvis man ikke gir det til seg selv, så er det også lettere for andre å la være.
Ikke slå deg til ro med noe som ikke føles bra for deg.
