Til det bedre

Det er på de dagene der kroppen svever langt over madrassen.

På de dagene hvor følelsene ligger utenpå huden og gråten ikke er langt unna. Ikke fordi du er lei deg, eller kanskje litt det også, men aller mest fordi du kjenner på en maktesløshet over det som skjer.

Jeg er ikke redd, selv om jeg kjente mye på redsel de første gangene dette skjedde med meg, men nå vet jeg på en måte hva som kommer.

Dette har jeg gjort så mange ganger før og jeg vet at det eneste som gjelder er å ligge helt stille i mørket uten en eneste lyd eller bevegelse rundt meg.

Vente på at det skal gå over atter en gang.

Smerten, savnet – livet!

Hvor mange dager og år har jeg levd i dette fangenskapet nå og hvor lenge har jeg igjen å leve i akkurat dette?

Noen ganger er de tankene helt uoverkommelig.

Følelsen av at jeg ikke orker et minutt til her, ikke et sekund til i denne kroppen.

Jeg holder ikke ut med tanken på at dette skal vare i lang tid fremover enda og at dette skal være min hverdag for resten av livet.

« Du må jo tro at det blir bedre»

– Jeg gjør det, innimellom.

Tenker, håper og til og med tror at ting kan bli bedre, men akkurat når det står på som verst, da har jeg mer enn nok med å overleve det som skjer.

Når det står på som verst, så er det som det er umulig å overbevise seg selv om at det skal bli bedre. Jeg tror ikke på det.

Jeg kjenner ikke noen tegn til bedre og jeg tillater meg å tenke at dette, dette er det verste marerittet å være fanget i.

De dagene.

De dagene hvor smerten brenner ut i fingertuppen og du vet det ikke nytter å prøve å dempe det.

Ingenting ville ha hjulpet.

Det enste du ønsker er å få ro nok til å sove den verste følelsen vekk.

Få ro nok til å få lande på madrassen og våkne i en helt annen kropp.

I en helt annen følelse.

Til det bedre.

tusentankeriord

til dere som forstår

 

 

 

Ikke bare en gang har jeg tenkt at ” dette er mitt siste innlegg “, spesielt kanskje om ME og situasjonen rundt det.
Like ofte har jeg ombestemt meg og delt likevel.

For hver gang jeg deler, får jeg flere historier fra andre i liknende situasjoner og hver gang slår det meg hvor mange som kjemper denne kampen uten å få nødvendig hjelp og oppfølging.
Hver gang ser jeg at jeg ikke er alene om søvnløse netter og så store smerter at man ikke klarer å fokusere på noe annet.
Mennesker som sliter med mat, både det å handle inn, lage og spise, og som ikke får NOE hjelp.

Jeg ser dem om har søkt og fått avslag.
Som har prøvd å forklare igjen og igjen og ingen, men som prater til døve ører.
Dem som har klaget på det, men likevel fått avslag på ny.

Mennesker med små barn som også er syke.
Som kjemper, ikke bare for å få dem rundt til å forstå, men for å få leger, skole og hjelpeinstanser til å åpne øynene. 

Som virkelig trenger å bli hørt. 

 

Jeg leser fra dem som sier ” det er i alle fall bedre nå enn før” og dem som ikke skjønner hva de prater om.
Meg selv inkludert. 

 

Jeg får private meldinger fra syke og pårørende som prøver å finne svar.
Som ikke vet hvor de skal henvende seg eller hos hvem.
Som desperat prøver å legge puslespillbrikkene på plass og som prøver alle steder de ser det kan være en mulighet for litt hjelp på veien.. 

 

De som blir takknemlig og glad for at de kan kjenne seg igjen et sted. 
Som ikke føler seg så alene og rar lenger og som takker meg for at jeg har satt ord på det. 

Det er jeg som skal takke dere.
Med hele meg, Tusen takk.

Det er dere som får meg til å fortsette å dele.
Som får meg til å fortsette å skrive om hvilken hverdag VI har.

Som lar meg får utløp for mine innerste tanker og som skjønner akkurat hva jeg prater om. 
Et sted hvor selv de “rareste hendelser og symptomer blir forstått og gjenkjent. 

 

Dere forstår hvordan jeg har det og selv om jeg skulle ønske dere friske alle sammen, så er det godt å vite at vi kan hjelpe hverandre på veien. 

For vi er mange! 
Veldig mange. 

 

Jeg kan ikke slutte å dele.
Jeg vil ikke slutte å dele.
Det er det eneste jeg har som gjør det litt lettere. 
Dele med dere som forstår. 
Fortelle min historie og hvordan jeg har det. 

Og hvis bare en som ikke kjenner til det fra før tar til seg en ting og to, forstår litt bedre neste gang, eller en som er syk/pårørende føler seg litt mindre alene, så har jeg oppnådd mer enn det jeg kunne drømme om. 

 

Takk for at dere leser! 

 

 

 

 

tusentankeriord

 

 

FØLG MEG GJERNE PÅ INSTAGRAM

en pappa som deg

 

En pappa

 

Som skaper trygghet 

Som alltid passer på

Som svarer på hundre spørsmål i løpet av en dag, selv om han ikke alltid vet hva han skal svare.

Som deler sitt kakestykke med de små som har spist opp sitt eget for lenge siden.

Som synger den samme trygge, gode nattasangen – selv om noen egentlig føler seg litt stor for nattasang.

Som hver dag forteller hvor glad han er i gjengen sin og ikke minst: som viser det! 

Som sier ja i hemmelighet når mamma har sagt nei. 

Som smiler lurt når han har gjort det. 

Som gir ansvar, utfordringer og mestringsfølelse.

Som viser vei. 

Men aller mest – en pappa man kan tøyse og leke med.

En pappa som deg.

 

 

 

 

 

 

tusentankeriord

 

 

evig din

 

 

 

EVIG DIN

 

Kom legg deg her hos meg kjære, 
jeg trenger å ha deg her.

Kjenne huden din
høre pusten din
trenger å føle deg nær.  

Kom legg deg her hos meg kjære,
legg din kropp inntil min. 

Kjenn på hjertet mitt
stryk vekk håret
la meg kjenne at jeg er din. 

Kom å legg deg her hos meg kjære,
kan du bli en stund hos meg?

Hold omkring meg
la meg vite
at det evig er meg og deg.

tusentankeriord 

 

 

 

Følg meg gjerne på Instagram