Ni av de innleggene fra tusentankeriord som det har vært mest engasjement rundt i 2018.
Det varmer å se sporene dere legger igjen i form av kommentarer, liker og små historier fra livene deres.
For at dere tar i mot ordene mine på en så fin måte.
Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli slik.
At jeg skulle bli så syk at jeg for det alle meste tilbringer dagene i sengen eller på sofaen, men at jeg likevel skulle finne noe meningsfylt å gjøre. Få så mange fine mennesker inn i livet mitt.
Jeg måtte komme « over kneika» , over det verste sjokket og sorgen med alt sykdommen tok fra meg, før jeg klarte å tenke litt nytt.
Det hender jeg detter litt tilbake dit innimellom, men det tenker jeg er helt normalt.
Ingen har det 100% fantastisk hele tiden, enten de er syk eller frisk og livet er ikke bare smil og positivitet.
Livet er opp og nedturer, berg og dalbaner, vanskelig og lett på samme tid.
Livet er øyeblikk av latterkramper så man får vondt i magen, men også tårer av sorg og smerte.
Alt like naturlig og viktig.
Ikke svart hvitt, men fargerikt som regnbuen.
Jeg fant plutselig en måte å “overleve” hverdagen og hvordan jeg kunne takle sykdommen.
Ved å åpne en kreativ skuff i meg som jeg ikke har våget å dele noe fra tidligere, brukte jeg sorg, utfordringer og små gleder i hverdagen til å dele med andre i form av små ord og følelser.
Dikt om du vil.
Det viktigste og aller beste er at jeg har oppdaget at mange har kjent seg igjen i det jeg skriver.
Mange har kjent seg igjen og sier de har funnet trøst i noe jeg har formidlet.
Jeg er ikke alene om å ha det slik.
Vi er ikke alene.
Når jeg skrev om at jeg hadde fått meg rullestol og at jeg gruet meg til å bruke den. ” med hevet hode”
BT ønsket å trykke saken i avisen og jeg kastet meg ut i det.
Livredd.
Men det gikk helt fint.
Så mange skrev til meg og fortalte at de kjente det på samme måte og det kjentes plutselig lettere.
Når jeg fortalte om at noen ( les meg) « tåkehodet » gikk med klær på vranga i flere dager uten å merke det selv og hvordan resten av gjengen rundt meg bare smiler og ristet oppgitt på hodet.
Eller når vi kom oss på julemarked hele gjengen og lykken i øynene på minstemann kunne sees på milevis avstand.
Dere forsto hvor viktig og hvor godt det var for oss.
Når jeg har fortalt om smertene, utmattelsen og alt det vonde livet med ME kan føre med seg.
Sorgen og savnet etter alt som ikke lenger er slik det var.
Over dem som ikke lenger er en del av livet mitt.
Dere var der, løftet meg og heiet meg frem.
Og jeg heier like mye på dere.
Det er derfor jeg skriver.
Derfor jeg deler.
Fordi sammen med dere, så føles det litt lettere og vi litt sterkere!
2019 – Vi skal fremdeles kjempe for å bli hørt.
For at forskningsmidlene blir økt og for at syke får tilrettelagt hjelp, smertelindring og det de trenger for å øke livskvaliteten i hverdagen.
Vi er like viktig og har like stor verdi som alle andre.
Og det skal vi få flere til å skjønne.
Godt nytt år!
tusentankeriord
