Skriveterapi

 

 

 

 

Noen ganger syns jeg det er vanskelig å forklare ting akkurat som jeg tenker det,  og slik oppsto egentlig tusentankeriord.
Jeg trengte et sted å få ut ting. 
Jeg trengte et sted jeg uforstyrret kunne dele uten å måtte gjøre meg klar, reise noen steder og møte noen – for det har jeg ikke alltid krefter til, ikke sant? 
Å skrive er min måte å få ting ut av systemet, kall det gjerne terapi om du vil. 
Når ting klaffer kan ordene komme på rad og rekke og på få minutter har jeg plutselig skrevet et nytt innlegg. 
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke kunnet få utløp for tankene mine et sted. 
Jeg vet det hadde blitt utrolig tungt og vanskelig. 
 

Jeg har alltid vært glad i å skrive. 
Det er ikke det at jeg er spesielt flink til det, men det har vært noe jeg liker og føler jeg mestrer såpass godt og når jeg  samtidig kunne bruke som et godt verktøy når jeg havnet i en slik situasjon i livet som jeg har gjort, så er det vinn vinn på alle måter. 

Jeg tilbringer mesteparten av dagene mine helt alene, gjør stort sett det samme hver eneste dag. 
Sosiale aktiviteter krever mye – slik at jeg sjelden får deltatt på ting utenfor huset utenom det som er høyst nødvendig. ( Lege, div møter ol) 
Jeg føler meg innimellom som et forvokst spedbarn. Sove, spise, stell. Så om igjen! 
Som jeg har skrevet om tidligere har SoMe på mange måter vært det stedet hvor jeg har fått dekning for mitt sosiale behov de siste årene og det har vært godt å ha hatt et sted man har kunne følt seg nær venner og familie selv om man ikke har hatt muligheten til å delta fysisk.

Facebook. snapchat, Instagram er fantastiske kanaler å holde kontakten med dem man er glad i, å holde seg oppdatert på hva som skjer og samtidig føle at man ikke er het avskåret fra verden der ute. 
Likevel, så dekker det jo ikke opp for alt man mister ved å leve så isolert som man faktisk gjør. 
Man savner, man savner mye og det er sårt, vondt og vanskelig innimellom. 

 

 

 

Her inne har vært det stedet jeg har kunne ropt ut alt som har hopet seg opp av tanker, følelser, sorg, sinne, redsel men også glede, minner øyeblikk og mestring.
Livet rett og slett. 
Livet på godt og vondt.
Jeg har hatt og har behov for å sortere og det gjør jeg lettere med ord og det viktigste av alt, det har hjulpet meg masse! 

Det er ikke sikkert det gir mening for andre, men for meg, for meg har det vær utrolig godt å ha et sted å tømme ned alt jeg har hatt på hjerte. 
Det har ikke bare vært godt, men jeg tror faktisk det har vært helt nødvendig også. 

Jeg har fått utrolig mange fine meldinger i løpet av den tiden jeg har skrevet og delt her inne og det er jeg så utrolig takknemlig for. 
Jeg vet det er mange som føler seg alene, ensomme og som sliter med både å bli forstått og få den hjelpen de burde fått i forhold til hvilke utfordringer de lever med. 
Det syns jeg er utrolig vondt. 
Hvis vi sammen kan hjelpe hverandre litt videre på veien så er det virkelig verdt alt. 
 

 

Ta vare på dere selv – alltid <3 
Ønsker dere en nydelig dag! 

 

tusentankeriord

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM 

 

 

 

Tiden settes stadig på pause

 

 

 

 

Man kjenner det så godt. 
Kroppen blir tyngre og tyngre, bevegelsene vanskeligere og vanskeligere, og selv den minste lille ting blir en smerte å utføre. 
Kreftene renner sakte men sikkert ut og til slutt føles det som den siste dråpen er skviset ut av sitronen. 
Det er ikke mer å hente. 

I dag våknet jeg opp og kjente meg bedre enn på lenge. 
Når jeg sier bedre enn på lenge, så er det nok ganske sikkert langt fra det som faktisk er bedre, men likevel slik at jeg kan kjenne at jeg føler at i dag, i dag kan jeg kanskje få til noe. 
En dusj, hårvask, en middag?
Problemet er bare at man aldri kan stole på hvordan det utvikler seg videre og den lille følelsen av bedring kan være over før man rekker å finne ut hvilke aktivitet man bestemmer seg for at man skal gå for. 

I det ene øyeblikket kan du kjenne gleden over å føle det litt bedre, i det neste øyeblikk kan du ha store problemer med å sette en strikk i håret.
Det var akkurat det som skjedde i dag og jeg kom ikke lenger før jeg måtte kaste inn håndkledet.
Det kan være veldig frustrerende. 

Tiden settes stadig på pause, alt man gjør må settes på frys.
Stopp!

Nå var det ikke mer igjen til overs, beklager. 

Uansett hvor langt man har kommet, hvor lite man har fått gjort eller  har igjen. 
Det spiller ingen rolle når kroppen stopper å virke.
Man kommer bare ikke videre. 


Man får ikke kjørt bilen videre uten bensin heller, uansett hvor få meter man har igjen og uansett hvor positivt man ser på det eller hvor inderlig lyst man har til å få det til.
Er tanken tom, så er den tom.
Slik er det her også.


Når kroppen er tom må den « fylles» eller lades i dette tilfellet. 
Forskjellen er bare at det ofte tar mye lengre tid å få fylt opp tanken og at den sjelden eller aldri blir full.

Det blir på en måte litt som om at man har veldig dårlig råd og at man bare har mulighet til å fylle for en hundrelapp hver gang.
Da sier det seg selv at man ikke  kommer  så langt om gangen og at  man til stadighet må fylle på med nytt for å komme seg  videre.

Pause, pause, pause!

Man kommer ikke noe lenger uten bensin og man kommer heller ikke noe lenger uten at kroppen har krefter og energi til å  virke som den skal.

Tenk om man kunne spart opp slik at man hadde hatt råd til å investert mer enn en hundrelapp om gangen, slik at man ikke måtte sette på pause hele tiden. 
Slik at man ikke til stadighet følte seg på etterskudd av alt? 
Tenk om den følelsen fra i morges kunne vart lengre enn ned trappen til badet og til armene skulle løftes for å sette i det strikket? 
Da var tanken allerede tom og jeg måtte begynne å spare til en ny hundrelapp. 

Jeg kunne gjerne tenkt meg å spart opp til 500 som jeg kunne fylt på tanken, kommet meg litt lenger i prosessen, gjort litt mer før jeg blir stoppet, men vi vet jo alle hvor vanskelig det er å spare når det ikke er noe å spare av og når man allerede snur og vender på hver eneste krone for å få ting til å strekke til i hverdagen. 


Slik kan du sammenligne det med PEM også. 

Man har ikke “kroner” eller krefter/energi til å legge til side så man kommer seg aldri over kneika.
Man går på en evig reservetank som stadig kjennes ut som blir mer og mer tynnslitt etterhvert som årene går. 

Man må fylle litt og litt, forsiktig jobbe seg små skritt videre innenfor det man har “råd” til, sin egen tålegrense. 
Det er dyrt å stadig skulle betale tilbake gjeld med renter. Det er dyrt å havne bakpå og det koster å hente seg inn igjen. 
Det vet vi alle. 
Som regel så går det på bekostning av noe annet.
 


Nå, noen timer etter sitter jeg her, føler meg ganske revet i fillebiter og så kraftløs  at kaffekoppen må løftes med begge hender. 
Jeg tror ikke det blir noe hundrelapp i dag,  kanskje ikke i morgen heller, men jeg slutter aldri å spare.

Plutselig er det nok til å komme akkurat dit jeg skal og dit jeg vil, da må jeg være klar. 
 

 

 

tusentankeriord 

 

 

 

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM

 

Tåler vi å høre når ting er vondt og vanskelig?

 

 

Først og fremst må jeg bare få si tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene jeg fikk på mitt forrige innlegg, ” Jeg velger å dele”
Det gjør godt å vite at det er så mange som skjønte hva jeg ville frem til og som samtidig forstår viktigheten av å dele åpent og ærlig om hvordan ting er for å øke forståelsen og slik forhåpentligvis forbedre fremtiden for ME pasienter. 
Det jeg likevel har lyst å si er at dette handler egentlig ikke bare om ME, men om veldig mye annet i dagens samfunn og hvordan vi mennesker liker å fremstå. 
Tåler vi å høre når ting er vondt og vanskelig eller skal alt pakkes inn i glansbilder før det deles ut i den store verden? 

Hvorfor er det ofte slik at man blir tipset om ” tenk positivt kurs” når man deler en realistisk hverdag som kronisk syk?

Mitt liv er ikke automatisk negativt, men faktisk noe jeg faktisk må forholde meg til og som jeg kan leve godt med, selv om det er tøffe dager. 
Er det fordi andre ikke andre tror at det finnes mennesker som lever slik som meg eller oss? Eller er det fordi de ikke tåler å høre om det? 
Er det bare plass til det perfekte der ute? 
Hvem er det i så fall da som trenger dette positive kurset?

Her er det ikke snakk om negativ tenkning.
Jeg og vi har mye fint i livet vårt, det er bare det at andre ikke alltid tåler å høre om ting slik det faktisk er.
Mitt liv er kanskje ikke positivt og fint nok til å kunne dele på SoMe.
Jeg trenger ikke kurs om positiv tenking for å få det bedre i livet mitt, jeg lever godt med sykdommen og finner mye glede i hver dag.

Når jeg deler en dag slik en dag er for meg, betyr det ikke at jeg er negativ, men realistisk. Det er slik det er.
Det er vanskelig for noen å forholde seg til.

Det er hvordan andre utenfra tolker det som er problemet. Vi tåler ikke høre «livets realiteter»

Selv om man lever med en alvorlig kronisk sykdom, så betyr det ikke at det ikke finnes mye positivt i hverdagen.
Jeg har noe å være takknemlig for og noe å glede meg over hver eneste dag.
Kanskje på en annen måte enn hva som er bestemt eller som er ” sosialt akseptabelt”, men det er nettopp dette jeg vil være med å endre. 

Hvis noen spør hvordan det går, så forventes det at man skal si at det går bra.

Sier man det ikke går bra, forventes det nærmest at man skal ta i mot deres tips og råd for hvordan ting kan bli bedre.
Hvis man ikke ikke orker å ta i mot alle disse velmente rådene og sier det går bra, så forventes det også at man oppføres seg deretter.

Slik er det også med mange andre ting!

Er man gravid skal man bare være takknemlig. Man har tross alt et barn i magen og skal bli mamma. Tenk bare på alle de som ikke kan få barn, man kan ikke kjenne på noen form for bekymring eller vonde tanker rundt dette. Da er man fort utakknemlig og egoistisk. 
Skal man gifte seg skal man bare være lykkelig, det er tross alt mange som aldri opplever å få gifte seg.
Er man syk eller har en annen form for handikap, skal man bare være glad og takknemlig for at man bor i Norge og får støtte fra NAV,slik er det ikke i andre land. Tenk bare på det! 
Det finnes alltid unnskyldninger for at man ikke skal kunne kjenne på reelle følelser, i alle fall ikke si det høyt  til noen.
Man MÅ være positiv!
Noe annet, er det ikke plass til. 

Er det virkelig slik det skal være? 

Skal vi virkelig ikke ha plass til virkeligheten?
Til alt livet handler om.
Til det fine, gode og vakre?
Til det vonde, triste og såre.
Til det tøffe, vanskelige og VIRKELIGE? 

Skal vi bare pakke alt inn i glanspapir å late som? 

Noen spiser frokosten sin på en fjelltopp, de liker vi å høre om, men vi må faktisk tåle å høre om dem som spiser frokost i sengen også. 
Vi burde ha plass til begge deler. 

tusentankeriord

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM

 

Jeg velger å dele


 

Jeg husker enda første gangen jeg fikk telefon fra lokalavisa og de ville komme på besøk for å snakke om sykdommen min for første gang.
Jeg fikk nesten panikk: Kunne jeg gjøre dette? Hva ville familien si? Venner, tidligere arbeidskolleger og ikke minst, kunne jeg nok om dette? 
Det var jo ikke så lenge siden jeg hadde fått diagnosen, egentlig var jeg både i en slags sjokk og sorgprosess selv og allerede hadde jeg klart å finne ut at det ikke fantes noe tilbud til meg noen steder og jeg var mer eller mindre overlatt til meg selv. 
Vi hadde et lite familiemøte hjemme, mannen og barna og jeg, og bestemte oss for at hvis ingen snakker blir det ikke noe bedre i fremtiden heller. 
Kanskje dette kunne hjelpe noen? 

Responsen etter repotsjen var noe jeg aldri kunne forestilt meg. Ikke i form av heiarop og applaus, men fortvilte alvorlig syke mennesker som ikke blir tatt på alvor, pårørende som kjemper for sine kjære, venner og familie…. jeg har aldri opplevd maken.
Sakte men sikkert ble innboksen min fylt opp av meldinger fra mennesker i akkurat samme fortvilte situasjon som min egen. 
Det var da jeg bestemte meg. 

Jeg velger å dele! 

 

 

 

Å dele er ikke alltid bare enkelt. Man vet at folk automatisk vil gjøre seg opp en mening om deg og hvordan du lever livet ditt.
Man vet mange tenker de har bedre løsninger og svar på ting du burde gjort for å kommet bedre ut av det og innimellom så føles det som at noen tror man ikke er i stand til å verken forstå eller vite hva som er best for en selv ut i fra hvilken situasjon man står i.

« Det er jo bare godt ment» får jeg til stadighet høre, men er det alltid det?
Er det alltid godt ment når man verken våger å sette seg skikkelig inn i den fulle og hele sannheten til den det gjelder? 
Eller er det noe man har hørt fra noen andre, plukket opp i et ukeblad, lest i en avis eller hørt fra en nabo? 

For en ting er sikkert. Skal man lære noe om et menneskes situasjon , spør det mennesket det gjelder. 
For alle er vi like ulik og unik, har helt forskjellig utgangspunkt og det er umulig å sammenligne.
Det til tross for at vi kanskje har en diagnose med samme navn og her har vi faktisk alle et ansvar. 

En ting som jeg syns er mest frustrerende og provoserende med å dele er når man får høre at det blir oppfattet som klaging eller at man ønsker sympati. 
Aldri har jeg delt for at noen skal syns synd på meg eller for å få medlidenhet, aldri!

Den ene og hele grunnen til at jeg bruker stemmen min på å spre informasjon og kunnskap om ME er fordi at under vårt tak, der bor det ikke bare en, men to personer med denne alvorlige sykdommen.

Jeg og min sønn. 

Jeg klarer ikke sitte å se på at han skal gå samme fremtid i møte som det jeg til nå har gjort. Han har hele livet foran seg og bare tanken på at han skal møte all den uvitenheten, så lite hjelp og forstålese, det kan jeg bare ikke godta. 

Det er kanskje vanskelig for noen å en hver å sette seg inn i, men å leve så begrenset, så isolert fra omverden, så låst og likevel få så lite hjelp og møte på så lite kunnskap og forståelse nesten uansett hvor du er, det gjør noe med deg som person. Tenk bare hva det gjør med et lite barn. 

Det er for han jeg våger å være en stemme som forteller hvordan vi har det, for han og for alle dem som ikke klarer.

Vi er ikke dum selv om vi er syk.
Vi er ressurser og så lenge jeg klarer, så kommer jeg til å prøve å nå ut og nå frem til dem som kan bedre forholdene for han og alle de andre som har livene sine på vent. 
Jeg skulle tatt dobbelt opp med smerter og plager, bare han slapp.

 

Når jeg deler, så ønsker jeg jo å påvirke i positiv retning på en eller annen måte. Om jeg så bare treffer et menneske. 
Påvirke i form av at noen kanskje forstår litt mer hvordan ting henger sammen.

Jeg ønsker ikke at noen skal lese innleggene mine og deretter se på meg som en stakkarslig person som trenger medlidenhet, tvert om.
Jeg vil at de skal se meg for det mennesket jeg er bak sykdommen. 
Ikke bare jeg, men alle andre ME syke som hver dag kjemper en kamp for å bli trodd, for å få hjelp og for å bli sett. 
Det mennesket som ønsker leve på friskest mulig måte i sitt eget hjem. 
Som trenger individuell tilrettelegging tilpasset sin egen situasjon fordi de som alle andre mennesker er forskjellige! 
Som trenger å være noe annet enn pasient hele tiden.

Som ikke skal bli dømt for at de får et friminutt innimellom.
Fordi de stråler når de først kommer ut, men som alltid kjemper straffen alene bak lukkede dører.
Da er det ingen som ser hvor “usynlig” det er. 

Jeg kjemper for at kunnskapen skal økes, for at vi skal bli møtt med forståelse og respekt.
Selv om det ikke finnes noen form for behandling pr i dag, så er det fremdeles MYE som kan gjøres akkurat NÅ for å bedre hverdagen og øke livskvalitet til en ME-pasient. 
Små grep kan bety så mye. 

Om det er hos legen,i barnehagen,  på skolen, sammen med venner, på NAV.. hvor som helst.
Hele samfunnet trenger et kunnskapsløft og vi må begynne med oss selv. 

 

 

Så når noen hopper over innlegget mitt fordi de tror jeg syns synd i meg selv, så har jeg kanskje brukt hele dagen på å få frem ordene fordi det er en stor utfordring og fordi jeg sliter med å sette sammen ord til setninger. Mest sannsynlig har jeg delt mens jeg ligger i senga eller på madrassen i sofaen og jeg har både smerter og  kvalmebyger underveis. 
Jeg klarer bare ikke la være. 

Ingen av dere vet hva eksakt som trigger delingen min i dag. 

Det kan ha vært et kraftig tilbakefall hos sønnen, et avslag på hjelp fra enda en instans, en sterk historie fra en medpasient som er alvorlig syk og ikke får tilstrekkelig hjelp , enda noen foreldre som får avslag på pleiepenger når de har måtte sagt opp jobben og er hjemme og pleier sitt syke barn. 
Det kan være så mye som ligger bak. 

Å beskrive hvordan det er å leve med alvorlig sykdom er ikke det samme som sutring og klaging, men en realitet som veldig mange må leve og forholde seg til hver eneste dag. 

Jeg vet noen velger å lukke øyene fordi sannheten noen ganger er for hard, men jeg velger å dele fordi jeg ønsker at det skal bli bedre i fremtiden!
 

tusentankeriord

 

 

 

 

 

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM

 

Lytt til pasientene

Lytt til pasientene…

Jeg gikk igjennom gamle bilder og videoer på telefonen i går, det er noe jeg gjør innimellom. 
Etter jeg skrev innlegget om mellomste gutten vår og hvor stolt jeg faktisk er av han, fikk det meg til å tenke litt på alt vi faktisk har gått igjennom den siste tiden, på godt og vondt. 
Alt vi har gjort og fått til. 
Ganske mye på tross av alt. 

Jeg kom over en video fra da han var med under foredraget til professor og overlege ved barneklinikken på Haukeland sykehus, Kristian Sommerfelt.
Hvor de prøvde å få frem hvordan det er for barn og ungdom å leve med ME og jeg ble om mulig enda stoltere da jeg måtte se den om og om igjen her hjemme og tenkte å dele et bittelite klipp med dere. 

Det får meg også til å tenke hvor viktig det er at dette faktisk blir gjort.
At leger tar meg seg erfaringene til pasienten når de skal lære andre videre om feks ME.
Spesielt kanskje de sykdommene, hvor det ikke finnes noe godt behandlingstilbud til pasientene, så er det kanskje ekstra viktig å lytte til hva pasientene har å si. 
De sitter på veldig viktig erfaring og kunnskap man ikke kan leses seg til. 

 

 

D4xA3tHYUmo

 

” De jobber med det og det å høre hvordan du forklarer det, hvis man skjønner det så mye som det går an, det gjør at sånne som vi som er leger får veldig lyst å arbeide med forskning for å få det bedre og i hvert fall passe på å ikke gjøre det  verste en doktor kan gjøre, å det er å gjøre det verre enn det det er.
Altså at det er bedre å ikke gå til den doktoren.
Det skjer! “

 

 

 
 
Sommerfelt sier det egentlig ganske fint og tydelig over her. 
Jobben til leger og fremtidige leger er å sørge for å ikke gjøre det verre enn det det er .
Det er det dessverre alt for mange med ME som opplever. 
 
 

tusentankeriord 

 
 

 

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM

Jeg er så STOLT

 

 

I går var det  foreldresamtale for mellomste gutten vår og mammahjertet mitt svulmer over av stolthet. 
For en fantastisk flink og sterk gutt han er. 
Og JA, det er faktisk lov å være stolt av barna sine!

Så mye som han har hatt å stri med i form av sykdom og spesielt dette året har vært veldig tøft for han.
Han har nesten ikke vært utenfor døren, nesten ikke sett barn på sin egen alder, mistet hele skoleåret – foruten noen få halvtimer han har kunnet komme innom å si hei.
Likevel, så klarer han å henge godt med på skolearbeidet, viser at han har et klokt hode og at han ikke har tenkt å gi opp på noe noen helst måte.
Det er så godt å se hvor lettet og stolt han blir når han får tilbakemeldiger på at innsatsen han gjør er fantastisk. 
Dette var akkurat det han trengte nå!

Selv om vi her hjemme har aldri vært i tvil om at han har hatt et klokt hode, det har han jo bevist  gang på gang, men det er tøft og vanskelig for et barn å  ” falle utenfor” på denne måten og likevel holde seg ajour med alt sånn egentlig helt på egenhånd. 
Nå får han jo selvfølgelig hjelp av oss her hjemme, men dere skjønner hva jeg vil frem til. 
Han kan ikke bare rekke opp hånden når han lurer på noe eller sitte i gruppe og samarbeide med klassekameratene sine. 
Han jobber for det meste helt på egenhånd, søker etter svarene selv og løser oppgavene så utrolig godt.
Det krever en hel del. 

En ting er i alle fall helt sikkert. 
Han har blitt utrolig selvstendig denne siste tiden og det er ikke holdningene og kunnskapen det skorter på hos denne gutten, det er jo dessverre kapasiteten og energien.
Man ser at med en gang han fikk ro rundt seg, så fikk han også med seg mer. 
Det er jo ganske logisk også.
Tidligere, når han presset seg på skole, ble han liggende med PEM den resterende tiden til det var forventet at han skulle på komme tilbake på skolen igjen. 

Push – krasj!
Han fikk ikke med seg noe faglig. 
Nå er formen mye mer stabil, han har funnet sine grenser og så lenge han holder seg innenfor dem, så fungerer ting så mye bedre for han.

Det er jo det alt handler om også.
Finne sine egne grenser. 

 

 

 

Jeg skulle gjort hva som helst for at ting ble mye bedre og lette for han hver eneste dag, men å se det stolte og glade ansiktet hans i går, det betyr så utrolig mye. vi vet det fra før og sier det til han hele tiden,  men det at han kan bevise for andre at han er noe, at han kan noe og at det ikke er ferdighetene det skorter på, det er så godt å få vist frem! 

Jeg er SÅ stolt av deg, skatt! 

tusentankeriord

 

 

 

 

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM eller på FACEBOOK

Endelig

God morgen 

 

 

Å våkne lenge før resten av gjengen, bare sitte her, helt stille. høre fuglekvitter utenfor  og se  på at  solen komme frem samtidig som den prøver å presse seg inn gjennom de lukkede persiennene .Bare ved et øyekast ut kan man se at nå, nå er det vår i luften det gir en så utrolig god følelse i kroppen. 
Denne vinteren har vært skikkelig tung og lang på mange måter og kjenne at det går mot litt mildere dager er så utrolig deilig. 

Lillegutt er superfornøyd med at det endelig er joggesko tid og at han nå kan løpe lett av gårde i sine knallrøde tøffe han kjøpte i Spania i vinter. 
Jeg forstår han så godt. 
Livet er rett og slett enklere i joggesko! 

 

Nå er det ikke lenge før de første markblomstene dukker opp og mange heldige mammaer kan pynte kjøkkenbordet med hvitveis, karse og smørblomstbuketter fra fornøyde og glade barn. 
Fineste blomstene syns jeg og spesielt når de er plukket av barnehender. 

Det absolutt beste med denne tiden er likevel den milde gode tiden vi går i mot. 
Mindre kulde = mindre smerte for min del . 
Vår gir også en automatisk følelse av håp for min del og de syns jeg faktisk er fint, noe å se frem til… og selv om ikke alltid alt blir som man tenker eller ønsker, så er det noe fint men å holde på det håpet likevel. 

For meg er det i alle fall avgjørende for å komme meg gjennom dagen. 

Ønsker dere alle en nydelig dag. 

 

 

tusentankeriord 

 

 

 

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM 
 

Små glimt

 

 

 

 

I dag var vi utenfor en liten stund og det gjorde så godt på mange måter. 
Minuttene raste avgårde og det var nesten over før vi hadde startet. 
8 grader og endelig en skikkelig følelse av vår rundt oss. 
Å se ungene danse rundt i gresset, ta bilder av sjøen og kjenne vinden i ansiktet – selv om den enda er noe spiss og kald mot huden, det er magisk!

Det er som tiden løper helt fra meg noen ganger. Ukene flyr, samtidig som alt står stille her inne i min lille boble. 
Det blir mange timer som fyller av det samme, mye alenetid og stilletid. Slik er det og slik må det være.

Jeg har gjemt meg litt vekk i mine egne tanker om dagen. 
Jeg har hatt behov for en pause fra enkelte ting som har tatt krefter og energi jeg egentlig ikke har. 
Det har skjedd litt den siste tiden. 
Noe bra, noe krevende og noe helt nødvendig, da må det ekstra prioriteringer til.
Alt krever like mye av meg, selv om noe av det er kjekkere og mer lystbetont å gjennomføre. 
Sånn er det bare noen ganger og jeg har hatt behov for å ta helt avstand for å finne frem andre steder og det har vært vondt og godt på samme tid. 

Selv om jeg har hatt en litt tøff periode nå, på flere plan, så kjenner jeg at det sakte, men sikkert begynner å bli litt bedre andre steder og jeg håper det fortsetter og krype seg sakte med sikkert litt oppover. Det hadde vært så utrolig deilig. 

Jeg fikk en veldig fin melding om dagen, av en person som verken kjenner meg eller min/vår  situasjon så alt for godt, men som likevel er voksen og reflektert nok til å skjønne et par viktige ting og følte det var riktig å informere meg om en sak hun regnet med jeg ønsket å vite. 
Selv om jeg egentlig visste litt om dette fra før, er det greit å få ting bekreftet slik at man vet hva man må gjøre i tiden fremover, både for seg selv og sine kjære og jeg setter stor pris på at det finnes slike mennesker der ute som rett og slett bare vil godt.

Jeg skjønner nå at jeg må ta enda noen viktige grep fremover for å skjerme meg for uro og energilekasjer fremover og det har jeg også tenkt til å gjøre. 

Når man lever på en begrenset kvote med krefter og energi over så lang tid, så er man avhengig av å ha trygge og gode mennesker rundt seg. 
Å være omringet av ” støy” og uro eller negativ energi  gjør ikke hverdagen med sykdom noe bedre.
Jeg trenger å sette noen grenser for meg og følge dem for å kanskje gå en litt mer stabil tid i møte. 

Den siste tiden har jeg valgt ting jeg syns er viktig og riktig for meg og mine og det har vært godt. 

I kveld kjenner jeg godt at kroppen er brukt, men smertene døyves likevel av et veldig glad og fornøyd mammahjerte. 
Ikke nok med det så har jeg fått mange fine bilder og filmsnuter som jeg kan se tilbake på når dagene blir ekstra tøffe. 
Det er slik jeg overlever. 

 

Ta vare på dere selv!

 

 

tusentankeriord