Hold meg fast

 

 

 

Man kjenner noen ganger at livet er kronglete og tøft.
Man trenger hjelp til mye, i hus, til mat og løft
Dager hvor alt går i krøll og floken er virkelig hard. 
Der står man i det ukjente, redd og med beina bar.

Man biter sammen tennene, man vil så gjerne få det til. 
Kjefter, angrer og gråter.  Jeg kan gjøre som jeg vil.
Prøver å løfte seg litt, tid med barna er nødvendig. 
men så må man hvile igjen, de er jo blitt så selvstendig. 

Samvittighet hamrer og slår, man tenker, grubler og pønsker.
Så mye som ikke går, man venter, lader og ønsker. 
Noen rekker ut en hånd,  jeg strekker meg ut for å nå.
Hold meg fast, kjære og aldri la meg gå.

 

 

 

 

tusentankeriord 

 

 

Du må jo mene noe

 

 

 

 

Vi bruker alt for mye av  tiden vår på å tenke « hva tror du de sier nå » eller « hva vil de tenke om meg nå».
Alt for mye tid.
Og kanskje er det ikke helt uten grunn heller?  Slik man ofte får servert:
« Det er ingen som bryr seg om hva du sier og gjør!»
Stemmer virkelig det?

Jeg opplever veldig ofte et samfunn som aldri har brydd seg mer om hva andre bedriver tiden sin med og hvordan de gjør det, enn å faktisk sørge for å holde sin egen dørmatte fri for løv.
Aldri har det vært enklere heller.
Som anonyme troll i et kommentarfelt, som bare snoker rundt fra profil til profil på Facebook eller andre kanaler i SoMe. 
Som nesten aldri sier noe, men likevel får med seg det meste av alt som skjer rundt.
De som er raskt ute med likerknappen når noen andre skriker ut en mening om noe.
Som ikke sier det selv, men som gladelig viser hvor enig de er.  
Mye som blir sagt uten at det egentlig blir sagt noe.

Jeg prøver å utfordre meg hele tiden. 
Stå støtt i hvem jeg er og mine måter å håndtere ting på. 
Det er riktig for meg og da er det jo slik det burde være? 
Prøver å ikke bry meg om hva andre tenker og mener om meg og mitt liv, men det er ikke bestandig like enkelt, er det? 
Det er liksom blitt en selvfølge å skulle mene så mye om alt. 
Uavhengig om man egentlig har grunnlag for å vite nok til å egentlig kunne uttale seg. 

Det er ikke så viktig om man vet så mye om saken, så lenge man har en mening om det! 

” Du må jo mene noe” 
Må man egentlig det? 

Jeg opplever mange som er redde for å si hvordan de egentlig har det. 
Som ikke våger å fortelle hva de møter i hverdagen. 
Enten det er sykdom, økonomi eller kjærlighet. 
Redd for at deres historie skal falle negativt tilbake på dem etter de har fortalt. 
Redd for å bli dømt nord og ned av alle som skal dele meningene sine. 
Som skal fortelle hva som blir gjort galt, hva en bør gjøre annerledes og hvor prioriteringene bør ligge. 
Som er helt overbevist om at de lever på en bedre og riktigere måte og som har et stort behov for å dytte det over på andre. 

” Hvis jeg klarer det, så bør i alle fall du klare det!”
Nei, det fungerer ikke slik i virkeligheten. 
Uansett hvor mye og hvor ofte man sier det. 

Hvis man ikke har en eventyrlig lykkelig slutt på historien, da er det ikke plass til den. 
Folk tåler nesten bare lykkelige slutter. 
De andre er det ikke plass til. 
De må jobbe mer og hardere.

Vi er forskjellig, har forskjellig utgangspunkt og interesser og ting noen menneske klarer, klarer nødvendigvis ikke noen andre.  
Det er ikke like enkelt som det. 
Og hvorfor kan vi ikke bare akseptere at slik er det? 
Tenk hvor mye lettere det hadde vært.

En uviten kommentar preller gjerne av. 
En uviten  kommentar fra noen som egentlig burde visste bedre, fester seg til minnet lenge. 
Et kritisk spørsmål, en pekefinger. 
Kunne du gjort noe annerledes? 

Ikke gjør det mot deg selv. 
Ikke ha ønsker om å være en annen, se ut som enn annen eller gjennomføre som noen andre. 
Du er deg og det er godt nok og ingenting kan bli mer spesielt enn akkurat det. Tenk det! 
Uansett hvor klisjè det høres ut, så er det faktisk helt sant.

Du som våger å åpne deg, fortelle hvem du er og din historie.
 Vær stolt av det og tenk at du gjør det for deg og ingen andre. 
Hver eneste historie er ulik, men like viktig. 
Kanskje du hjelper noen uten at du vet det? 
Tenk hvor kjedelig det hadde vært hvis det sto skrevet det samme i alle bøker? 

Du som kjemper hver dag for å få endene til å møtes.
Det er ikke din feil. 
Du gjør ditt beste og mer enn det kan man ikke gjøre. 
Selv om noen har aldri så gode ideer til hvordan du skal endre på det. 

Du som er syk. 
Du er like verdifull som alle andre. 
Kanskje klarer du ikke å gjennomføre alt alle andre gjør, men det betyr ikke at du er mindre viktig for verden. 
Det sier ingenting om deg som menneske eller person, uansett hvor mange som hevder det. 

Ha tro på deg selv og dine verdier.
De viktige personene i livet ditt vil ønske å se deg mestre. 
Hvis ikke, så er de kanskje ikke de personene du skal bruke tid på å imponere. 

 

tusentankeriord

 

Pekefinger

 

 

 

 

Du er ikke syk nok.
Du burde vært frisk for lenge siden.
Vil du ikke? Gidder du ikke? 
Ta deg sammen! 

Du prøver ikke hardt nok, gjør ikke det som trengs for å bli bedre. 
Vil du ikke lykkes? 
Er du redd for å mestre? Det skader vel ikke å prøve alt

Du sover alt for mye! 
Er ikke rart du er sliten.
Burde du ikke få bedre rutiner? 
Slutte å sove på dagen? 

Jeg er også sliten innimellom.
Hvem er ikke det i dag. 
Det er livet for alle, ikke bare deg. 
Flink pike.

Det er ikke sunt å bare sitte hjemme.
Blir du ikke gal av å gå slik?
Kom deg litt mer ut, finn på noe kjekt.
Det handler om prioriteringer

Vi tok en vurdering av saken din
Du er ikke i målgruppen for denne hjelpen.
Du kvalifiserer ikke.
Avslag!

Du sier det dekker ikke dine behov.
Dette har vi jobbet lenge med.
Vi vet nok litt bedre enn deg hva som trengs. 
Du vet ikke ditt eget beste. 

Du kan klage hvis du vil.
Sende vedtaket i retur.
Til samme adresse som bestemte at du ikke trengte hjelpen. 
Lykke til 

Gått mange år sier du? 
Da er det ikke rart det er vanskelig. 
Jo lengre tid det går, jo vanskeligere er det å ta grep. 
Dørstokkmilen 

Du lever med sterke smerter.
Kan ikke gjøre noe for deg. 
Kommer du seg litt ut? Får du tatt en tur i fjellet?
Natur er medisin

«JEG ORKER IKKE MER»
Har du mistet håpet? 
Da er det ikke rart du er deprimert. 
Alltid noen som har det verre

Vi skriver ut antidepressiva.
Det var det jeg visste, det var psykisk. 
Du må se positivt på det. 
ikke gruble så mye. 
Da går alt så mye bedre.

 Alt!

tusentankeriord

Jeg gjør mitt beste

Jeg skal være den første til å innrømme at hverdagen er vanskelig innimellom.
Knalltøff faktisk.
Jeg gidder ikke legge skjul på det, for det vil bare virke mot sin hensikt og tro meg, jeg har forsøkt og ting blir ikke bedre av å late som at det er det.

Jeg må møte det slik det faktisk er, stå i det og bearbeide uten at noen andres tanker og meninger får ta for stor plass. Jeg må finne ut av det selv. Jobbe meg igjennom.

Jeg blir selvfølgelig glad for alle som bryr seg og vil meg vel, men tips om hvordan jeg bør tenke eller hva jeg bør gjøre styrer jeg helst unna.
Det er vanskelig for andre å skjønne helt og jeg vet at jeg gjør mitt aller beste hele tiden.

Hvis noe trenger å endres, så gjør jeg det.
Det er bare at veldig ofte, så virker det mye lettere å gjennomføre inni hodet enn det som eventuelt kreves i praksis.

 

 

Flere ganger for dagen opplever jeg å møte på situasjoner og utfordringer hvor jeg må «gi meg på tap » og hvor jeg ikke klarer å gjennomføre det jeg har lyst til eller kanskje burde gjøre.
Noen ganger er det de samme hverdagslige tingene man møter på hver dag og som andre gjennomfører uten å ofre det en tanke, men som for meg nesten alltid er krevende å utføre.
Andre ganger helt nye ting jeg i utgangspunktet  tror/håper på å mestre, men som likevel viser seg å ikke gå og man må igjen krysse ut på listen over ting man ikke mestrer lenger.

 

Det har vært mange tårer, sinte gloser og fortvilelse.
Innimellom nesten helt utrøstelige episoder.

 

Man føler seg fort ubrukelig og for hver gang man ikke klarer å gjennomføre eller må få andre til å gjennomføre for seg, så skjer det noe inni deg.
Gjennom alle årene med erfaringer og tårer, så har det likevel tatt meg videre til et sted hvor ting er litt lettere å håndtere.

 

 

 

 

Hver dag byr på utfordringer og selv om jeg ofte lager meg et mål på hva jeg ønsker å gjennomføre, så vet jeg også et lite sted inni meg at alt kan snu på hodet og at jeg muligens ikke får utført noe av det.
Ting kan snu på minutter og plutselig kan en dag som i utgangspunktet  ser lovende ut bli veldig krevende og omvendt.

 

Jeg banker meg ikke like mye opp lenger og jeg vet at det ikke er verdens undergang, selv om jeg må utsette noe en liten stund til.
Hvis jeg ikke klarer å gjennomføre noe, så har jeg helt sikkert klart å gjennomføre noe annet og jeg tillater meg å glede meg stort over bittesmå ting.

Jeg vet at ingenting er en selvfølge og jeg vet at det finnes dager hvor alt er mørkt. At det finnes dager hvor selv å puste inn og ut er ufattelig krevende og at man ikke vet om man klarer et minutt til.

 

 

Det handler ikke å late som ting er annerledes eller bedre enn de er, men å klamre seg fast i hver minste lille ting og holde fast ved det så lenge man kan.

Glede seg over lite, slik at man har ekstra mye å være takknemlig for.

 

Slik må jeg tenke for å holde ut!

 

 

tusentankeriord

 

 

 

 

 

Min viktigste jobb

Å våkne til en ny dag.

Sette beina på gulvet fremfor seg, strekke kroppen litt fra side til side.

Ta skrittene som fører til badet og tilbake til sofaen etter det.

Å tåle lukten av kaffen som traktes og i tillegg glede seg til en rykende fersk kopp som snart serveres.

Si god morgen til de fineste menneskene man vet om. Slå av en liten prat mens noen spiser frokost og ønske en fin dag før de forlater huset mens det enda er mørkt ute.

Vinke i vinduet og kunne se etter dem til de forsvinner helt ut av synet.

Den viktigste jobben jeg gjør er akkurat denne jobben her og det føles så utrolig godt å kunne gjøre det.

Jobben som mamma. ❤

tusentankeriord

Jeg elsker det

 

 

Jeg elsker utenfor.

Lukten, luften, friheten – ALT!
Jeg kjenner det bobler i kroppen bare jeg tenker på det og hvis jeg hadde kunnet, hadde jeg bosatt meg et sted jeg hadde hatt mulighet til å være ute så ofte som mulig.
Hver eneste dag, helst!
Det skjer noe i kroppen når jeg slippes ut fra “fangenskapet” en liten stund.
Så mye gode følelser på en og samme tid. og selv om det dessverre også skjer ikke fult så gode ting med kroppen , så er jeg så takknemlig for hver eneste fine og gode følelse jeg kan oppleve der.

Noen syns jeg er rar fordi jeg blir så overbegeistret for de øyeblikkene jeg får og kanskje de ikke skjønner hvor takknemlig og godt det føles, men det er nesten slik at det ikke kan beskrives med ord.

Jeg tar ingenting for gitt lenger. 
INGENTING!
Man vet aldri når neste mulighet kommer og er det en ting jeg har lært meg de siste årene, så er det å suge inn alt jeg kan når jeg først har mulighet. 
Nyte, ta inn og lagre det i minneboken for alltid. 

 

 

 

Fy søren så heldige vi er som har all den fine naturen rundt oss og FY SØREN så heldige de er, alle dem som kan nyte den akkurat når de  selv vil.
Som kan slite ut joggesko og støvler. 
Som kan fylle lungene med frisk luft akkurat når de selv ønsker det. 

Jeg skulle ønske jeg var en av dem. 
Jeg er den som stadig får spørsmål om jeg har kjøpt meg nye sko og missforstå meg riktig, nye sko er jo alltid en digg følelse, men jeg skulle ønske jeg kunne få brukt dem litt mer også. 
Slite dem skikkelig ut slik at jeg virkelig hadde behov for nye. 

For det hadde betydd mer tid utenfor.
Der jeg liker meg aller best. 

 

 

 

 

 

tusentankeriord

Håpet i en løvetann

 

 

Utenfor i den friske, litt spisse vårluften. 
Lyset har endret seg, fargene har endret seg og lukten har endret seg. 
Den varme, myke sommervinden er byttet ut med en litt raskere og stikkende en, men likevel ikke fult så kaldt at det helt er over. 

Fargene rundt om kring minner om det glade 70 tallet og selv om det er vakkert, får man også en liten påminnelse på at nå, nå er det snart over. 
Helt over. 

En løvetann prøver å strekke sin ut hals så lang den er, men den kalde luften tvinger den til å henge litt med hodet. 
Den gir likevel ikke opp og kjemper på alt den kan og med alt den har. 
Vil ikke at det skal være over. 

Jeg føler det litt på samme måte.
Jeg elsker årstiden vi går inn i, men likevel vet jeg at jeg må kjempe litt ekstra for å holde ut.
Jeg vet jeg må holde litt ekstra fast, tåle litt mer og være ekstra tålmodig. 

Jeg vet at luften utenfor gir mer smerter og at det noen ganger blir ekstra tungt å holde fast. 

MEN – jeg, som med løvetannen gir meg aldri. 
Jeg skal kjempe med alt jeg har og ta til meg hvert eneste øyeblikk jeg får. 

Selv om det innimellom betyr at jeg må henge litt med hodet. 

 

 

 

tusentankeriord