Man kjenner noen ganger at livet er kronglete og tøft. Man trenger hjelp til mye, i hus, til mat og løft Dager hvor alt går i krøll og floken er virkelig hard. Der står man i det ukjente, redd og med beina bar.
Man biter sammen tennene, man vil så gjerne få det til. Kjefter, angrer og gråter. Jeg kan gjøre som jeg vil. Prøver å løfte seg litt, tid med barna er nødvendig. men så må man hvile igjen, de er jo blitt så selvstendig.
Samvittighet hamrer og slår, man tenker, grubler og pønsker. Så mye som ikke går, man venter, lader og ønsker. Noen rekker ut en hånd, jeg strekker meg ut for å nå. Hold meg fast, kjære og aldri la meg gå.
Jeg skal være den første til å innrømme at hverdagen er vanskelig innimellom. Knalltøff faktisk. Jeg gidder ikke legge skjul på det, for det vil bare virke mot sin hensikt og tro meg, jeg har forsøkt og ting blir ikke bedre av å late som at det er det.
Jeg må møte det slik det faktisk er, stå i det og bearbeide uten at noen andres tanker og meninger får ta for stor plass. Jeg må finne ut av det selv. Jobbe meg igjennom.
Jeg blir selvfølgelig glad for alle som bryr seg og vil meg vel, men tips om hvordan jeg bør tenke eller hva jeg bør gjøre styrer jeg helst unna. Det er vanskelig for andre å skjønne helt og jeg vet at jeg gjør mitt aller beste hele tiden.
Hvis noe trenger å endres, så gjør jeg det. Det er bare at veldig ofte, så virker det mye lettere å gjennomføre inni hodet enn det som eventuelt kreves i praksis.
Flere ganger for dagen opplever jeg å møte på situasjoner og utfordringer hvor jeg må «gi meg på tap » og hvor jeg ikke klarer å gjennomføre det jeg har lyst til eller kanskje burde gjøre. Noen ganger er det de samme hverdagslige tingene man møter på hver dag og som andre gjennomfører uten å ofre det en tanke, men som for meg nesten alltid er krevende å utføre. Andre ganger helt nye ting jeg i utgangspunktet tror/håper på å mestre, men som likevel viser seg å ikke gå og man må igjen krysse ut på listen over ting man ikke mestrer lenger.
Det har vært mange tårer, sinte gloser og fortvilelse. Innimellom nesten helt utrøstelige episoder.
Man føler seg fort ubrukelig og for hver gang man ikke klarer å gjennomføre eller må få andre til å gjennomføre for seg, så skjer det noe inni deg. Gjennom alle årene med erfaringer og tårer, så har det likevel tatt meg videre til et sted hvor ting er litt lettere å håndtere.
Hver dag byr på utfordringer og selv om jeg ofte lager meg et mål på hva jeg ønsker å gjennomføre, så vet jeg også et lite sted inni meg at alt kan snu på hodet og at jeg muligens ikke får utført noe av det. Ting kan snu på minutter og plutselig kan en dag som i utgangspunktet ser lovende ut bli veldig krevende og omvendt.
Jeg banker meg ikke like mye opp lenger og jeg vet at det ikke er verdens undergang, selv om jeg må utsette noe en liten stund til. Hvis jeg ikke klarer å gjennomføre noe, så har jeg helt sikkert klart å gjennomføre noe annet og jeg tillater meg å glede meg stort over bittesmå ting.
Jeg vet at ingenting er en selvfølge og jeg vet at det finnes dager hvor alt er mørkt. At det finnes dager hvor selv å puste inn og ut er ufattelig krevende og at man ikke vet om man klarer et minutt til.
❤
Det handler ikke å late som ting er annerledes eller bedre enn de er, men å klamre seg fast i hver minste lille ting og holde fast ved det så lenge man kan.
Glede seg over lite, slik at man har ekstra mye å være takknemlig for.
Lukten, luften, friheten – ALT! Jeg kjenner det bobler i kroppen bare jeg tenker på det og hvis jeg hadde kunnet, hadde jeg bosatt meg et sted jeg hadde hatt mulighet til å være ute så ofte som mulig. Hver eneste dag, helst! Det skjer noe i kroppen når jeg slippes ut fra “fangenskapet” en liten stund. Så mye gode følelser på en og samme tid. og selv om det dessverre også skjer ikke fult så gode ting med kroppen , så er jeg så takknemlig for hver eneste fine og gode følelse jeg kan oppleve der.
Noen syns jeg er rar fordi jeg blir så overbegeistret for de øyeblikkene jeg får og kanskje de ikke skjønner hvor takknemlig og godt det føles, men det er nesten slik at det ikke kan beskrives med ord. .
Jeg tar ingenting for gitt lenger. INGENTING! Man vet aldri når neste mulighet kommer og er det en ting jeg har lært meg de siste årene, så er det å suge inn alt jeg kan når jeg først har mulighet. Nyte, ta inn og lagre det i minneboken for alltid.
Fy søren så heldige vi er som har all den fine naturen rundt oss og FY SØREN så heldige de er, alle dem som kan nyte den akkurat når de selv vil. Som kan slite ut joggesko og støvler. Som kan fylle lungene med frisk luft akkurat når de selv ønsker det.
Jeg skulle ønske jeg var en av dem. Jeg er den som stadig får spørsmål om jeg har kjøpt meg nye sko og missforstå meg riktig, nye sko er jo alltid en digg følelse, men jeg skulle ønske jeg kunne få brukt dem litt mer også. Slite dem skikkelig ut slik at jeg virkelig hadde behov for nye.
For det hadde betydd mer tid utenfor. Der jeg liker meg aller best.
Utenfor i den friske, litt spisse vårluften. Lyset har endret seg, fargene har endret seg og lukten har endret seg. Den varme, myke sommervinden er byttet ut med en litt raskere og stikkende en, men likevel ikke fult så kaldt at det helt er over.
Fargene rundt om kring minner om det glade 70 tallet og selv om det er vakkert, får man også en liten påminnelse på at nå, nå er det snart over. Helt over.
En løvetann prøver å strekke sin ut hals så lang den er, men den kalde luften tvinger den til å henge litt med hodet. Den gir likevel ikke opp og kjemper på alt den kan og med alt den har. Vil ikke at det skal være over.
Jeg føler det litt på samme måte. Jeg elsker årstiden vi går inn i, men likevel vet jeg at jeg må kjempe litt ekstra for å holde ut. Jeg vet jeg må holde litt ekstra fast, tåle litt mer og være ekstra tålmodig.
Jeg vet at luften utenfor gir mer smerter og at det noen ganger blir ekstra tungt å holde fast.
MEN – jeg, som med løvetannen gir meg aldri. Jeg skal kjempe med alt jeg har og ta til meg hvert eneste øyeblikk jeg får.
Selv om det innimellom betyr at jeg må henge litt med hodet.
