Det har vært tøffe dager siden hjemkomsten. Jeg har ikke fått gjort så mye annet enn å pakke ut å prøvd å komme tilbake til normalen her hjemme. Det siste jobbes stadig med.
Barna er tilbake på skolen, godt og slitsomt på samme tid. Godt fordi det betyr at det er lengre perioder med stillhet og muligheter for å hente seg inn i huset, slitsomt fordi det betyr alarmer, morgen og ettermiddag, faste tidspunkt til treninger, lekser, middag og alt som hører med…. som regel fulle timeplaner fra morgen til kveld.
Jeg blir sliten bare av å skrive om det. Man henger med en liten stund, så kjenner man at man må begynne å ta stålkontroll på alt igjen og allerede før første uka er omme, så føler man seg ganske så utilstrekkelig som både mamma, kone, venninne og alt som er.
En av de nærmeste dagene skal jeg til legen og diskutere en behandling jeg kanskje skal prøve ut og jeg håper det blir slik. Ift min situasjon nå så føler jeg at jeg ikke har noe annet valg enn å prøve ut.
Akkurat nå er immunforsvaret mitt så lavt og det skal ikke noe til før jeg blir angrepet av infeksjoner. Utallige antibiotikakurer og kroppen er ufattelig sliten og begynner å gi beskjed at nok er nok.
Jeg føler meg desperat etter litt bedring og jeg trenger virkelig å få løftet det immunforsvaret mitt. På nåværende tidspunkt så er det slik at jeg nesten ikke kan forlate huset uten å bli angrepet av infeksjoner og det blir bare verre og verre ettersom tiden går.
Jeg kjenner på kroppen at den blir svakere ettersom tiden går og det er skremmende å se hvordan kroppen forfaller uten at det gjøres noe.
Vel, en om ikke oppmuntrende, så var det nå hvertfall en oppdatering fra denne kanten. Litt og litt, så er man kanskje der en dag?
Jeg håper det. Nå skal jeg hvertfall avslutte kvelden med en stor kopp te, håpe kroppen blir såpass avslappet at jeg har en god natt søvn fremfor meg.
I dag har jeg skikkelig høstfølelse. Eller, det har jeg faktisk hatt store deler av sommeren. Jeg kan faktisk ikke huske en verre sommer. Å ja, hvis du ikke tåler å lese om det, da må du nesten bare hoppe videre til noe annet. Jeg må få det ut og dette er mitt fristed.
Jeg gruer meg til enda flere måneder med dette, så en vinter i møte der fremme. Jeg er ikke klar for verken det ene eller det andre.
Man kan nesten ikke prate høyt om det. Da er man den negative som bare klager på været, som aldri gjør annet enn å syte og bære seg over hvor tragisk det er med så lite sol og så mye regn i sommerferien. Facebook-politiet sitter på vakt og passer på, man kan IKKE klage. Vi har det så godt i dette landet at været, det blir rett og slett bare for dumt å nevne med et ord i det hele tatt. Kun når det er sol selvsagt. Da kan man dele alt man vil….bortsett fra de som ikke tåler varmen så godt da, eller de som ikke liker sol, de må bare holde kjeft! Finnes regler for alt på FB, så det gjelder å passe på, så man ikke tråkker i salaten.
Jeg er takknemlig for mye og jeg er veldig flink til å huske på det også, hver dag, og det tror jeg de fleste er. Det betyr ikke at man ikke skal få dele frustrasjon eller følelser bare fordi det ikke passer noen andre….uansett hva det gjelder.
Hva med å passe på seg selv regelen? Alle er ulik og har ulike behov, interesser osv-regelen?
Helt siden sommeren i fjor, har jeg gledet meg til neste sommer, altså denne. Jeg har gledet meg til at det muligens var en bitteliten mulighet for at det kaaaaanskje kunne komme litt stabilt, mildere og fine dager slik at jeg kunne oppleve litt fremgang i formen og delta litt i hverdagen til barna mine. Jeg ønsker for hardt og da blir skuffelsen deretter. Spesielt når man er bosatt i Bergen og det er ikke morsomt lenger heller. Det er rett og slett tragisk.
Siden skoleslutt har det regnet stort sett HVER ENESTE dag og mulighetene for formstigning, den har jeg bare kunnet se langt etter. Istedenfor har jeg måtte øke medisiner, gjort minst mulig og vært ute av stand til å finne på noe som helst med ungene på egenhånd. Jeg kan selvfølgelig ikke bare skylde på været, men det har ikke gjort det noe lettere og været har faktisk ekstremt mye å si for min del. Kroppen fungerer mye bedre i stabilt og mildere vær. Så enkelt.
“Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær” – Vel, da har du ikke kjent hvordan det er å leve med en slik kropp som min og bodd i Bergen samtidig. Det handler ikke om sene sommerkvelder med utepils og is og alt det der, selv om det jo selvfølgelig høres helt nydelig ut. Det handler om ønsket om å få til bare bittelitt mer, være mamma for det kjæreste man har på jord – være sammen, være kone og venninne. Det handler om livskvalitet – å leve, det handler om at det eneste lille håpet jeg hadde om det bedre, det regnet vekk ikke bare på en dag, med på regværsrekord etter regnværsrekord.
Å hvis noen lurte, JEG VET at man ikke bare kan gå inn å forandre været, men det må være lov å være litt oppgitt og lei seg innimellom?
Jeg har hatt 3 antibiotikakurer denne sommeren. Fordi jeg har en kropp som ikke tåler å bli det minste kald. Og jeg har ikke vært mye ute. Jeg er så utrolig lei av at en liten tur ut setter meg tilbake flere måneder. Jeg har ikke råd til det. Jeg har allerede mistet så mye dyrebar tid. Tid som ikke har kunne blitt brukt til noe nyttig. Mistet, får den aldri tilbake.
Du kan kan jo bare kle på deg bedre Du kan jo bare flytte Du kan jo bare……
Alt som kan være med å gjøre vår situasjon bedre slik det er i dag er vurdert og gjort. Nå handler det om å gjøre det beste ut av det, så får vi se.
Så, når jeg har fått tømt systemet for litt frustrasjon, så håper jeg fremdeles på at sommeren melder sin ankomst ila kort tid slik at både jeg og andre solhungrige bergensere får tørket litt opp før høsten og vinteren setter i gang. Det syns jeg vi har fortjent.
