Jeg må skrive litt om smerte. Om hvordan jeg opplever hverdagen med smerte, hvordan det påvirker meg, oss. For mine smerter påvirker faktisk hele familien.
Smerte… jeg hater smerte! Det har ødelagt livet mitt på flere måter. Det påvirker meg i så stor grad hver eneste dag, i alt jeg gjør, hver eneste avgjørelse jeg tar. De forbanna smertene. Styrer alt for mye.
-“Har du ikke paracet? Ta deg en paracet! “ Jeg vet det er godt ment, men folk aner virkelig ikke hvor heldig de er. Hodepine? Hive i seg to paracet og vips, så god som ny. Jeg kan bare drømme om samme effekten.
Jeg skriver ikke dette for å få sympati eller for å få de til å “forstå” min hverdag. Hvis noen vil prøve å forstå er det fint, men jeg syns det er bra ikke alle vet hva slike smerter innebærer. Jeg unner ingen en hverdag preget og styrt av smertekamp.
Jeg har levd med sterke smerter i mange år. Jeg tror ikke jeg kan huske en hel dag uten smerte, men det er veldig viktig å bemerke seg at det finnes forskjellig type smerter.
Det finnes smerte man kan leve med, som man kan klare å behandle og som man kan holde i sjakk, men så finnes den smerte som rett og slett er umenneskelig grusom. Smerte som ingen smertestillende ( ihvertfall ikke som jeg ha fått) kan tar bort. Smerte som får deg til å tenke slemme tanker om livet når det pågår som verst. Den smerten som påfører deg det vondeste du noensinne kan tenke deg. Som får deg til å hyle, gråte, være stille, vugge frem og tilbake, kaste opp, kaldsvette, fryse.
ALT PÅ EN GANG! Du vet aldri hvordan du reagerer når det oppstår. Du prøver å holde fokus så lenge som mulig, men mister nesten alltid kontrollen. DEN SMERTEN!
Når jeg møter slike netter og dager med intense anfall, det er da jeg begynner å tenke hvor lenge denne kroppen min faktisk kan takle disse ekstreme påkjenningene som den er utsatt for. Det er en utrolig belastning, ikke bare det å komme seg gjennom disse dagene og nettene med intense smerter, men også det å komme seg på beina i etterkant.
Jeg kjenner det bare på hvordan kroppen er, etter minimalt med søvn, intense smerter, og alt som hører med. Hele kroppen er i helspenn. Bare å gå over gulvet til toalettet krever ekstremt mye energi og konsentrasjon og jeg venter i det lengste før jeg klarer å samle meg til å gå. Prate, spise, berøring. Kommer noen borti meg er det er som om nervene ligger utenpå huden. Støt! Alt gjør vondt og signalene blir sendt ut til hele kroppen som en eksplosjon. Blir det for mye støy og bevegelser rundt meg, kan jeg fort bli irritert, sliten og trekke meg unna. Jeg fryser, er kvalm og ør i hele kroppen. Tappet for alt av krefter. Jeg er ikke meg selv, smerten spiser meg opp. Tar over hverdagen min, livet mitt.
Jeg har brukt opp alt jeg har på å kjempe og nå prøver jeg å samle sammen restene, lime sammen og sakte men sikkert komme meg på beina. Det tar tid og faktisk mye lenger nå enn for noen år siden.
Det går ikke an å forklare hvordan det kjennes ut når det står på som verst, men jeg unner ikke noen å oppleve å havne i samme situasjon. Det er som den ene eksplosjonen etter den andre går av på innsiden uten at man greier å sette en stopper.
Før man får ryddet unna skadene etter den ene eksplosjonen, så setter det i gang en ny og til slutt, så mister man rett og slett kontrollen. Man ligger der hjelpeløs og vrir seg i intense smerter og må vente til det er overstått. Man taper hver gang. Blir svakere hver gang.
Dette skjer igjen og igjen OG IGJEN! Jeg kan ikke gjøre noe, mannen kan ikke gjøre noe! Dag ut, dag inn. Uke ut, uke inn. År ut, år inn.
SMERTEKAMP!
Hvor mye klarer denne kroppen av disse kampene? Når er det min tur til å vinne en omgang?
