Barnas julepynt

 

Det nærmer seg juletider og småfolket kan nesten ikke vente her i huset, de er så spente. 

De virkelig elsker adventstiden og alt julegøy som hører med. De deltar ivrig både i pynting og alt som skal ordnes til advent og jul.Heldig for meg, siden jeg trenger all den hjelpen jeg kan få og jeg syns det er ekstra koselig med hjelp fra dem.

 

Jeg syns det er utrolig stas med juletiden selv og må inrømme at  noe av den fineste julepynten vi har, er nettopp det de små har laget selv. Det er det som får frem det skikkelige gode julefølelsen og stemningen i huset.

“Alle mammaer må  jo si det” tenker du sikkert, og det kan godt hende, men jeg synest virkelig at skjeve dorullnisser med tre øyner og uten armer er skikkelig sjarmerende og hører julen med. Det gir meg skikkelig julestemning . 

 

Hjerte dere ser på bildet over, fikk jeg av eldste gutten for mange år siden og fremdels så ser jeg glede i øynene til alle ungene når jeg drar det frem år etter år. Det blir ikke jul uten dette røde hjerte her i huset.
 

 

Denne lille krabaten flyttet inn til oss for noen år siden, og har siden den gang vært med oss hver jul. Han har sin faste plass i vinduet og der blir han nok sittende i år også. 

 

 

 

Dette fine juletreet har også bodd hos oss en stund. Ungene blir like stolt og kry hver gang jeg pakker det frem og nå i ettertid har det også dukket opp et ganske likt , men litt mindre som påsser kjempefint sammen. 

 

Denne er helt spesiell  og den er vi veldig glad i alle sammen.  Hver jul i 11 år har denne fine dukket opp. ☆

Dette er  også en av de første tingene ungene spør etter når vi skal finne frem julepynten.

Hvor er stjernene?

 

 

Vi har nisser i alle farger og fasonger. 

Lykter og skatter ☆☆

 

 

 

JULETREPYNT!

 

 

 

 

 

Det er ikke noe i denne verden som gjør meg gladere enn å se når ungene stolt viser frem det de har laget.

Det betyr så mye for de og det er ekstra koselig når de får hengt det opp og vist det frem til alle.

Juletreet er fylt med små og store skatter som barna har laget. Lykketre ☆

 

Alle har vi våre måter å gjøre ting på og det aller viktigste er jo at man selv skaper den gode og fine stemningen hjemme hos seg selv , uansett hvilke tradisjoner eller hvordan man velger å gjøre det på.

 

 

 

En fin førjulstid ønskes deg og dine ♡♡

 

Tusentankeriord

” Farlige” pasientforum!

 

 

 

 

Veldig mange mener veldig mye om hva som er rett og galt å gjøre når man er ME syk. Man trenger ikke være syk selv, heller ikke ha noen i nær relasjon med sykdommen.
Likevel så utpeker enkelte seg som selve fasiten på alt som omhandler det å leve med sykdommen og vet selvfølgelig « mye bedre» enn pasientene selv.

Eller?

I det siste  har jeg lest en del diskusjoner på nett om disse  ” farlige ” pasientforaene som finnes rundt om kring.
Der pasienter samler seg og dyrker sin egen sykdom og lidelse.
Ingen av de vil bli frisk og all forsøk på positive historier blir feid av banen nesten før de er publisert.

De vil ikke bli frisk noen av dem, men i stedet sitter de dag og natt foran skjermen, skremmer vettet av hverandre.

Ingen våger verken å bevege seg eller høre på noen av dem med positive tips og erfaringer.

 

FEIL!

 

Jeg er medlem av flere av disse ” lysskye undergrunnsbevegelsene” på FB.

Noen av mine beste venner i dag, har jeg funnet der.

Aldri har jeg fått så mye feedback og motivasjon som etter at jeg kom i kontakt med flere av mine medpasienter.

 

Helt i starten da jeg var syk,  var jeg i tillegg veldig usikker og redd.

Jeg hadde ingen kjennskap til sykdommen og følte meg til tider helt aleine med alt.

Fastlegen hadde begrenset kunnskap om ME,  men jeg fikk likevel så god oppfølging hun kunne gi meg på det tidspunktet.

Med sykdommen kom også isolasjonen og med isolasjonen kom ensomheten. Det var vanskelige og tøffe dager.

Utenom min mann og mine barn, hadde jeg ingen å prate med.

Ingen som virkelig skjønte hvordan dette var.

Alle tankene, frustrasjonen og redselen. Jeg måtte få det ut et sted.

Fantes det noe håp der ute? Kunne jeg bli frisk? Bedre?

Etter lang tid aleine om tankene tok jeg mitt første søk på Facebook.

Det har jeg aldri angret på.

 

Plutselig åpnet det seg en helt ny verden for meg. Jeg var ikke sprø, jeg var ikke en raring.  Veldig mange flere skjønte akkurat hva jeg pratet om.

De forstod meg.

Fra å sitte aleine dag ut og dag inn mens de andre var på jobb og skole hadde jeg plutselig noen å prate med når jeg trengte det som mest.

De dagene jeg ikke kom meg ut av huset, hadde jeg alltid noen å dele tankene med. Gode opplevelser, masse humor og latter,  men også tårer og vanskelige ting. Alt som hører med når man nærmest får livet snudd på hodet og ingen forklaring på hvordan man skal finne tilbake til ” normalen”.

Flere av disse personene er i dag mine nærmeste venner!

De fikk meg til å senke skuldrene og fokusere på det jeg klarte, fremfor det jeg ikke klarte lenger.

De fikk meg til å skjønne at det slettes ikke var min feil at jeg havnet i den situasjonen jeg gjorde, at jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet over alt jeg ikke fikk gjort,  ta en dag av gangen og nyte de små, gode øyeblikkene.

De fikk meg til å innse og akseptere på tross mine begrensninger.

Jeg lærte meg å balansere hverdagen slik at jeg fikk gjort mer av det som gav meg noe positivt og mindre av det som slet meg ut og førte meg tilbake i  sengen.

 

Høres det farlig ut syns du?

 

 

For meg har det vært alt annet enn negativt, men heller informativt og oppbyggende i den prosessen jeg hadde det tøffest.

Et godt hjelp- til- selvhjelpstilbud, skapt av pasientene selv,nettopp siden en stor del av sykdommen forhindrer en i å forlate huset til faste tider.

Det er ingen tvil om at det er tøft å være ME pasient.

De svirrer av versjoner på hva som gjør oss syke, hvilken behandling som passer best og om vi er psykisk eller fysisk syk.

Dette er med å gjøre belastningen enda større. Det oppstår mye frustrasjon og følelser når man hele tiden får opplevelsen av at noen faktisk tror man ikke gjør alt man kan. Det eneste stedet ( for noen) til å gi utløp for vonde tanker, følelser og opplevelser er nettopp i disse foraene. Der blir de møtt med forståelse og respekt!  Aner dere hva det betyr i en slik situasjon?

Syns man det blir for mye, ja, for det kan bli for mye, spesielt i dårlige perioder, kan man logge av og ta en pause. Uten at noen nærmest krever å vite hvorfor. Lettelse! Ingen forklaring, ingen forsvaring, bare pause!

 

Når ukjente spør hva som feiler meg er det nesten som jeg gruer meg til å si at det er ME.

Nesten alltid får jeg da tilbakemeldinger på at de har lest, hørt,  kjent noen som ble frisk bare de fulgte den og den metoden.

Tror du ikke jeg har prøvd det meste som kan prøves?

Jeg har blitt både sykere og svakere i forsøk på å bli bedre. For ikke snakke om fattigere.

I desperat forsøk på å bli bedre har jeg oppsøkt leger,  spesialister, osteopater, psykologer, naprapater og gud vet hva. Alternativbransjen har nok også fått sin del at kaka.

Jeg MÅTTE finne løsningen på hvorfor kroppen min hadde det slik.

Flere av de jeg oppsøkte trodde de hadde løsningen, de gav meg håp.

Jeg utførte alt de hadde av metoder. Istedenfor å bli bedre, ble jeg bare sykere og sykere.

I disse ” farlige ” foraene på nett skjønte jeg at jeg ikke var den enste som hadde det slik.  Jeg var ikke aleine i jakten om en bedre hverdag.

Heldigvis, så innså jeg etter hvert at dette ikke gjorde meg friskere.

Jeg måtte ta kontrollen tilbake, starte på nytt og finne ut hvordan kroppen fungerte.

Litt etter litt.

Med gode råd, god informasjon, oppmuntring og erfaringer lærte jeg å kjenne kroppen på nytt.

Jeg ble tipset om en ny ME poliklinikk i Bergen og ble søkt inn av fastlegen.

Der har jeg fått og får fantastisk mye god hjelp.

Er jeg blitt frisk? Nei!

Har jeg det bedre?  Ja!

 

Jeg har det bedre i form av at jeg har mer kunnskap om meg selv og om sykdommen min.

Jeg vet at jeg gjør mitt beste for å få en så god dag som mulig, så godt liv som mulig.

Det er ikke min feil at det monsteret av en sykdom valgte å bosette seg i kroppen min.

 

Mye av grunnen til jeg har kommet dit jeg er i dag er nettopp pga disse ” farlige ” ME foraene rundt om.

Ingen spørsmål har vært for teite eller for rare.

Noen så meg, hørte på meg og trodde på meg!

Det var akkurat det jeg trengte da ” resten av verden” ikke skjønte hvordan jeg hadde det.

 

Jeg har aldri møtt så mange positive,  livsglade og tøffe mennesker på samme sted.  Det finnes ikke tvil  om at de aller fleste brukerne av foraene ønsker å bli frisk.  Ønsker seg tilbake til livet, til jobben og den helt vanlige hverdagen.

Og mens vi venter på løsningen, er det godt å ha et sted å triumfere over å ha evnet å lage middag,  når resten av verden ikke forstår hvilken suksess det innebærer!

 

Takk!

 

 

 

tusentankeriord

 

 

 

Livet blir til….

 

 

 

 

 

 

Vi går igjennom mye i løpet av livet . 

Positive og negative ting. Store   og litt mindre ting.

Noe følger oss resten av livet, annet er bare innom en liten stund før det forsvinner sakte, men sikkert ut igjen. 

Setter spor, former oss.

 

Vanskelige situasjoner, tøffe tak og triste episoder som der og da bare kan virke helt totalt meningsløst.

Morsome ting, som brenner seg fast i den innvendige minneboka di, latter, glede og kjærlighet.

Kanskje det er det akkurat da du vokser, da du formes og tar ditt neste skritt videre?

Kanskje  er det akkurat da du henter frem styrken i deg, former fremtiden og finner ut hva som er viktigst for deg?
Hva som betyr noe og hvordan  du vil ha det videre? 

 

Kanskje det er meningen at noen mennesker bare skal være innom livet ditt for en liten stund.
Være  med å forme deg,( og seg selv)  slik at du selv kan finne veien videre?

 

Alle har vi drømt og fundert på hvordan fremtiden vil se ut.
Skal vi ha barn eller skal vi ikke ha barn ? Skal vi ha hus eller leilighet?
Båt eller hytte? Kanskje ingen av delene…

Skal vi bli boende her eller flytte langt vekk?

Det er ingen som kan vite hva fremtiden bringer, ingen som kan vite hvilken retning livet vil ta.
Det kan bli ganske så annerledes fra det du selv hadde forutsett. 

 

” Livet er det som blir til mens du planlegger noe annet “

 

 

 

 

Jeg har tenkt mye på det uttrykket den siste tiden.
Ingenting er som jeg tenkte på forhånd det skulle bli, men på tross av utfordringene jeg og vi lever med, så har jeg også mye å være takknemlig for. 
Mye og være stolt av.

 

Jeg er fornøyd med livet mitt.

Ja, jeg både har hatt og har mine  motbakker, men det har vært med på å få meg dit jeg er i dag, formet meg til den jeg er.

Kona til verdens beste mann, som er perfekt for meg. Mamma til  fine barn  som betyr så uendelig mye.
Kjærlighet!

Hele tiden- så mye kjærlighet . 

Foruten å bli frisk, eller i alle fall friskere, så er livet mitt godt på mange måter. 
 Å leve med  en sykdom som begrenser en på nesten alle mulige måter er en stor utfordring og krever enormt mye både for pasient  og for de pårørende, men nettopp derfor har det vært så viktig for meg å finne noe å ” holde fast i” på en måte. 

Det var også det jeg ville denne posten skulle handle om selv om det blir veldig klisè 

 

Jeg må velge noe å holde fast i.
Noe trygt og godt som lar meg  nyte øyeblikkene og som tillater meg å glede meg over de små, gode tingene i hverdagen.

For jeg har  mye godt i livet mitt også!

 

Selv om det er noen om har flyttet ut av livet mitt så har jeg også fått  nye fantastiske mennesker har flyttet inn i livet mitt  og er med og forme det videre.
Noen kanskje for en liten stund, og andre har flyttet inn for godt.

Mennesker jeg aldri hadde møtt om det ikke var for sykdommen min,  er blitt noen av mine beste  venner. 

Flotte, sterke og nydelige mennesker som har lært meg så mye, gjort meg så mye sterkere og ikke minst, fått meg til å føle mye mindre alene i en ellers så ensom hverdag .

Dere er gode å ha og dere skjønner meg på en annen måte.   

 

Jeg gir meg bedre tro på meg selv, får meg til innse at jeg har mange gode egenskaper.
At jeg er god nok, som jeg er. 

Kanskje ikke for alle, men for de som er glad i meg.

 

Det er jo det viktigste, er det Ikke?
Takk for at dere ser meg!

 

Jeg er takknemlig.
Takknemlig for alt det gode jeg har i livet mitt.
Alle opplevelsene – øyeblikkene. 

Selv om det ikke ble helt slik jeg hadde tenkt, så er det hendelser og opplevelser jeg aldri ville vært foruten.  

 

 

 

 

 

tusentankeriord 

 

 

Vær et medmenneske!

 

 

 

 

Jeg klarer ikke holde igjen lenger!
 

Jeg må bare si noen ord og jeg vet at kanskje noen kan komme til å bli provosert. Jeg vet at noen er uenig og har ulike synspunkter på dette, jeg leser det HVER eneste dag, men jeg må nesten også få si min menig om det.  Det er vel rettferdig eller hva? 

Jeg blir veldig  engasjert og revet med og kanskje spesielt nå når det nærmer seg juletider. 

Selv har jeg tre  barn, er ufør og selv om vi klarer oss greit uten å ha i overflod,  så vet jeg at det er mange, MANGE der ute som har søvnløse netter nå når disse høytidene nærmer seg. Det gjør meg så uendelig  trist.

” Vi kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!” 

Det mottoet satte jeg meg for noen år siden .  Siden, har målet vært å hjelpe, på en eller annen måte, en eller flere  før jul.

Om det er med mat, klær, julegave, adventskalender eller hva og det har vi holdt på de siste årene. 

HVERT ENESTE ÅR får jeg kommentarer som: er du sikker på at de faktisk trenger det? Pass på nå så du ikke blir lurt ? Det er mange snyltere og tiggere nå før jul! 

Det er ikke tull, hvert eneste år!

 

STOPP!

Trekk pusten dypt ned i magen og pust ut igjen! Tenk deg om.

Folk ønsker seg gamle leker og brukte klær, de ønsker seg mat på bordet og en julegave til ungene sine. Kanskje til og med noen å feire jul med så de slipper å feire alene.

De strever med å få endene til å møtes.  Er det virkelig så vanskelig å forstå mens du selv tenker på om du skal velge den nyeste versjonen av iPhone eller Samsung til 10 din åringen i år?

Er det det? 

Jada, jeg er ikke dum, det finnes helt sikkert noen som prøver å få seg litt ekstra , men betyr det at vi skal slutte å hjelpe alle som trenger det? Ville det løst problemet?

Tror  virkelig folk  at det ikke finnes mennesker som har det tøft og som ikke sliter med å få  få ting til å gå rundt ?

Det er nemlig  de dere ødelegger for med de utsagnene dere fritt kommer med her og der.

De som ikke har råd til å kle ungene godt og varmt om vinteren, som knapt sover om natten fordi regningsbunken vokser seg større og større og fordi de vet julen nærmer seg og de ikke har råd til salt i grøten en gang. 

 

Jeg har lyst å si en ting til.

Jeg har møtt så utrolig mange fine mennesker de siste årene. Jeg har møtt så mye takknemlighet for så lite. For noen tykke sokker og en julestjerne.

Det har vært tårer og latter av noen appelsiner og 4 brød. Så mye varme og takknemlighet  folkens, det har jeg faktisk aldri sett før og det er faktisk mye finere og bedre enn all verdens julegaver . 

Klisjé tenker kanskje du, virkelighet tenker jeg.

Å JA! Jeg er sikker på at de trengte det!

 

Hvis vi skal mistenke hvert eneste menneske som ber om hjelp for å bare ville ” tigge til seg litt ekstra ” , så kan vi jo nesten ikke hjelpe noen lenger. 

Dessuten, så føler jeg mer at dette er en unnskyldning folk gjemmer seg bak for å slippe å bry seg med problemet .

Er folk er rett og slett blitt for egoistiske?

Tror dere ikke at  terskelen er høy nok for å be om hjelp på denne måten?   (Jeg er ganske sikker på at de har tatt flere runder med seg selv før de trykket på enterkappen.) Om ikke vi som leser skal sitte på vår høye hest skal bedømme om de er hjelpen berettiget  eller ikke ? 

Slike holdninger gjør det også vanskeligere for andre i etterkant å våge å be om hjelp når de trenger.

Mange går inn i denne høytiden med overfylte skuffer og skap, proppet med alle verdens godis og fornøyelser . Overflod!

Vi handler for tusenvis av kroner og prislappen på barnas julegaver er høyere enn månedslønnenn til enkelte andre.

Er det så farlig å dele bare bittelitt på godene? Bry seg litt? 

Er det ikke litt fint å tenke på at du kanskje har vært med å gjøre nattesøvnen litt bedre for en person?  Julekvelden litt kjekkere for noen eller fått smilet frem hos et barn når de åpner gaver på julaften? 

Heldigvis finnes det veldig mange som synes det! 

Jeg sier bare HELDIGVIS og TAKK og LOV så finnes det masse medmennesker  der ute som synes akkurat det!

Mennesker med både fornuft og godhet i hjertet sitt. Mennesker som bryr seg om, ser andre og som mer enn gjerne strekker ut en hånd der det trengs . Som åpner døren og inviterer inn.

Mennesker som følger fornuften , som åpner hjertene sine og som både skaper og sprer GLEDE rundt seg.  

Plutselig en dag kan det være deg eller meg som har havnet i en situasjon som gjør at vi kunne trengt litt hjelp. Plutselig er det en av oss som ikke får betalt unna regninger eller har nok mat til å mette. Plutselig er det deg eller meg som vrir hjernen og som ikke vet hvordan vi skal få kjøpt inn varme klær til ungene til vinteren. Plutselig er det du som sitter aleine i jula.

Da er det fint at det finnes hjelp å få der ute.

Vær et medmenneske!

 

Tusentankeriord 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kan du SLUTTE å puste sååå HØYT??

 

Jeg føler meg innimellom som en trassig og vrang unge.

Jeg har ikke lyst å klage, men enkelte ganger og  spesielt  netter når man er sliten og egentlig aller helst ønsker seg litt søvn , da  er lyd som knivstikk mot kroppen.
Hver minste lille knyst høres nærmest ut som et steinras og det smerter i hver minste lille del av kroppen.

Mobilladere, TV, kjøleskap, ja egentlig det meste av elektroniske duppedingser som står på er rett og slett et mareritt å leve med innimellom.

Jeg klarer ikke konsentrere meg om noe annet.
Jeg blir liggende å høre etter på alt, selv om jeg samtidig prøver å stenge det ute med ørepropper og alt som er.
De sniiiiker seg inn!

Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stått opp om natten, trasket rundt i rommet for å dra ut stikkontakten av en radio eller mobillader.

Ingen unntak i natt!

Jeg blir gal av alle disse lydene!

Ørepropper hjelper innimellom, men langt ifra hver gang.
Noen ganger føles det som alt slipper inn. Hver minste lille lyd.
Ingen andre i huset hører det eller føler seg plaget på noen måte, men jeg? Jeg får inn alt.

I natt var en slik natt og jeg har bare ligget og vridd og vendt på meg i flere timer .

“Kan du legge deg litt lengre vekk? Kan du trekke ut mobilladeren er du grei?
Kan du slutte å puste så høyt?! KAN DU KNUSE DET KJØLESKAPET ??? “

Stakkars mennesker jeg bor med.
Jeg håper de holder ut…

I need sleep!

tusentankeriord

#lydsensitiv #ME

PENGETRE

 

 

 

GAVETIPS! 

Hvem har vel ikke ønsket å ha et eget pengetre hjemme?

 Det har iallefall jeg og når min søster fylte 30 og  vi skulle finne på gave, så ble det akkurat det ,   et pengetre hun skulle komme til å få . 

For en genial gave! 

Vi gikk sammen et par stykker, ble enig om en sum og som du kanskje allerede har sett på det øverste bilde, resultatet ble et kjempefint pengetre.

  En veldig god ide til bursdag, bryllup eller hva du måtte ønske egentlig . 

 

Det var et par ting vi tenkte på når vi skulle lage pengetre. Først av alt: Kjøp et fint tre slik at det kan brukes som pynt inne eller ute. Kjøp et tre med litt ” solide” greiner, et som tåler at du fester i en hyssing uten at risikerer at det knekker mens du holder på.

Vi har brukt oliventre   og  kjøpte en fin potte til. Veldigfint å pynte med + at det er enkelt å henge hyssing i. 

Så vekslet vi den summen vi hadde blitt enig om å gi i 50 lapper, slik at det skulle bli ekstra mye. 

Vi rullet en og en sammen og hengte på treet i en hyssing  som dere kan se på bildet.

 

Til slutt vekslet vi mellom 50 og 100 kr i 1 kronesmynter og strødde utover i potten. 

 

Vi ble fornøyd med resultatet og det ble heldigvis bursdagsbarnet også. det var jo det viktigste. 

 

Kanskje du fikk en ide til hva du skulle lage som gave neste gang? 

 

 

 

Takk for at du titter innom! 

 

Tusentankeriord 

Jeg starter dagen …

 

JEG STARTER DAGEN 

 

Jeg starter dagen med å kjenne at jeg lever.

En tung og sliten kropp som stritter mot etter en vanskelig natt. Ingen valg, en ny dag må ta fatt.

 

Jeg starter dagen med å føle smerte.

Man gjør alt man kan  for at det skal lette, men smertene  er vanskelig å mette.

 

Jeg starter dagen med å være takknemlig

For før de går ut døren har de allerde passet på, at jeg har det jeg trenger resten av dagen nå.

 

Jeg starter dagen med å håpe!

Kanskje en dag livet snur for alle oss. En dag er vi tilbake! fortsett å slåss .  ♡

 

Tusentankeriord 

 

 

 

 

 

#dagen #ME #smerte

 

PAPPA

 

 

Till pappa

 

 

Jag är dig evigt tacksam
för livet som jag fått
och fôr att du funnits dar
i stort såval som smått.

En förebild du varit
sen jag var en liten tjej
och mycket här i livet
har jag lärt mig utav dig.

All kärlek och din omsorg
har stärkt mig i mitt jag.
Så tack för allt du gett mig
och ger mig än idag

Siv Andersson 

 

 

Gratulerer med farsdagen alle pappaer der ute. Spesilet til  min egen snille pappa og min kjære mann og pappa til våre fine barn. Dere er unik.


 

 

Tusentankeriord 

 

Livet..

 

 

LIVET…

 

 

 

Man kan smile når man egentlig har lyst å gråte, man kan si at det går bra når det egentlig kjennes ganske uoverkommelig.

Man kan se helt fin og frisk  ut på utsiden, mens man på innsiden holder på å bli revet opp av smerter og plager ingen kan se. 

 

           ☆

 

Man kan være glad selv om man er syk. 
Takknemlig, selv om man har begrensinger.
Stolt, til tross for at målene man setter  er mye mindre enn før.

Man kan være lykkelig selv om livet blir annerledes enn man i utgangspunktet hadde sett for seg.  

 

Livet er det som skjer mens man planlegger noe annet…

 

Til ettertanke!

 

 

tusentankeriord 

 

 

 

 

 

I wish I could tell you

 

 

 

 

 

 

 

I WISH I COULD TELL YOU!

 

I wish I could tell you

about the depth of my pain.

It’s almost never-ending 

And hard to explain . 

 

I wish I could tell you 

how broken I feel inside.

My body just hurts so much 

But it’s easy to hide.

 

I wish I could tell you

I can’t function very well,

Difficult to get around 

but no one can tell.

 

I wish I could tell you 

But you wouldn’t understand 

That I often have to ask

for a helping hand . 

 

I wish I could tell you 

how I honestly feel . 

But you wouldn’t believe me

That this pain is so real.

 

~ unknown ~

 

Tusentankeriord