Stigespillet ♟🎲
Når jeg poster dette, så aner jeg ikke hvor lang tid jeg har brukt på det eller om det er noen sammenheng, skrivefeil eller hva, men jeg håper dere står i det og kanskje får noe ut av det likevel.
Fingrene mine er stive som ispinner og for hver gang jeg trykker på tastaturet, så får jeg noe som ligner på støtsmerter av noe slag, jeg aner ikke hva det er, men det skjer ofte og det er veldig ubehagelig.
Denne stigespillfølelsen er noe som har hengt over meg de siste årene og beskriver både håpet og fortvilelsen i ting. I livet og hverdagen.
Man føler nesten at noen ting har blitt litt slik at det er basert på en god dose flaks og hvis man klarer å slå de riktige terningene, så kanskje man får bli med en runde til, og til og med kanskje det går greit eller bra.
Slår man en helt annen terning, som kan være helt lik, men bare ikke passet akkurat den dagen eller i det tidsrommet, så kan det gå skikkelig galt og man må starte helt på ny. Helt fra bunnen, jobbe seg oppover.
Selvfølgelig er ikke alt like bokstavelig, men litt slik likevel og jeg håper dere skjønner hvor jeg vil.
For det virkelige stigespillet er litt mer alvorligere, litt tyngre og veien er litt lengre å gå.
Det er ikke bare å lukke øynene, kysse terningen og håpe på en sekser. Man får ikke omkast sånn uten videre.
Det er mye mer som skal til og man trenger noe annet enn terninger til å få ordet det.
Selv de bittesmå tingene, små fremskritt som betyr mye akkurat der og da, kan få betydelige konsekvenser.
Smil, latterkramper og fine ting krever like mye som de vonde og vanskeligere.
Tenk å måtte stare helt på ny for en latterkrampe?
Stigespillet.
Livet.
tusentankeriord