Du prøver ikke godt nok

Hvorfor er det slik?

 

At de som har det litt bedre i hverdagen forteller oss hva vi gjør galt? Hvilke forandringer vi bør gjøre..

At vi ikke har prøvd hardt nok, godt nok lenge nok?

 

Hvorfor er det slik at de som har fått hjelp ofte ikke ser hvor vanskelig det er andre steder. Hvordan kommentarer som: « Du må bare gjøre » blir kastet rundt og når man prøver å forklare, blir man sett på som negativ og vanskelig.

 

Hvorfor er det slik at de som har funnet « sin vei» til en lettere og bedre hverdag, istedenfor å være glad for det, så skal de fortelle dem som ikke er like heldig hva de gjør galt og hva de må gjøre annerledes.

 

Helst akkurat det samme som de selv har gjort, for det er det eneste som fungerer.

 

 

«Medisinen er prøvd ut feil. Dosen for høy, alt for lav, du har ikke stått lenge nok på den og du burde nok tatt den om kvelden – FOR DET GJORDE JEG! »

 

«Spiser du det? Da er det ikke rart kroppen din er syk! Har du prøvd? Hvor lenge? Hva spiste du da? Hvor lenge gikk du på det? Da har du helt sikkert ikke stått på det lenge nok. Man må bli verre for å kunne bli bedre. SE PÅ MEG!»

 

 

 

Er det ikke typisk?

 

Noen har fått hjelp, tatt er kurs eller blitt bedre på en eller annen måte og istedenfor å være glad for det, så skal de fortelle alle som ikke er like heldig hva de gjør galt, hva de må gjøre annerledes, hvordan de bør spise, hvilke medisiner de MÅ prøve eller hvordan de MÅ tenke og prioritere annerledes for å ikke ” gjøre sykdom”.

Fungerer ikke det, har de ikke gjort det riktig eller så har de ikke prøvd lenge eller godt nok!

 

 

 

 

Det er faktisk så enkelt.

Vi har alle ulikt utgangspunkt og livssituasjon og man bør ha respekt for at det som fungerer for en selv, nødvendigvis ikke fungerer for andre.

Selv om folk er syke med ME, så er det ingenting galt med hodene til folk og de er fullstendig oppegående til å avgjøre om noe virker å være bra for dem eller ikke. Å stille spørsmål eller be om dokumentasjon er ikke ensbetydende med å være vanskelig eller ikke ønske å bli bedre.

Det at vilt fremmede mennesker på andre siden av tastaturet skal fortelle hvordan man bør gjøre ting i huset, hva man skal spise, hvilke kurs og tanker man skal ha, det er rett og slett ikke greit.

 

 

 

 

tusentankeriord

 

 

Tanker

Noen gangen må man bare nullstille for å egentlig klare å sette brikkene på plass i puslespillet.

En etter en legger jeg brikkene bort og etter hvert skal de sorteres og finne plassen sin igjen.

Hvem skulle tro at det å be om hjelp skulle bli det vanskeligste man noen gang hadde gjort?

Jeg tror det er umulig for andre å sette seg inn hvordan det er å kjempe for hver minste lille ting og dessverre tror jeg alt for mange tror at det står et sikkerhetsnett klart og tar i mot en hvis livet ikke går akkurat som det skal.

Et sikkerhetsnett av leger, kommune, NAV og andre hjelpeinstanser. Alt for mange tror de står der klar med armene strak ut at og alle disse som « skriker og klager» på at systemet ikke fungerer som det skal, egentlig bare er misfornøyd med alt de ikke får «servert i fanget.»

Vel…

Jeg er glad de aller fleste slipper å kjenne på hvordan det føles å være utelatt fra ordninger vi har og som kunne gjort hverdagen og livet så mye bedre fordi du har blitt rammet av en sykdom som alt for få kan nok om. Fordi de rett og slett ikke skjønner.

For det kan jeg bare si, det er ingen god følelse.

Jeg har vært syk i mange år og aldri har jeg følt meg så liten og lite betydningsfull som da jeg endelig våget å strekke ut hånden etter hjelp!

Mitt liv og livskvalitet telles i kroner og øre.

Det er ikke penger i kassen til å hjelpe.

Trekk en ny lapp, still deg bakerst i køen og prøv igjen neste gang.

tusentankeriord

Sommerkroppen

Sommerkroppen

Hva er det jeg holder på med?
19 bilder. 19!!!
“Ett til, ett til, bare ett til, nei, det så jo helt jævlig ut, HERREGUD!! Siste nå!”

 

Det ble altså 19, eller, det vil si jeg har 19 igjen som er lagret på mobilen etter at jeg har  slettet de jeg syns måtte forsvinne fra jordens overflate umiddelbart.
Hva jeg prater om spør du?
Sommerkroppen. Min sommerkropp.
Jeg skammer meg litt.
Jeg må ærlig si at jeg gjør faktisk det og bildene har ligget i arkivet en stund.
Aldri hadde jeg tenkt jeg skulle dele de med noen heller, men dette syns jeg er viktig.
Kjempeviktig.

Hver eneste dag så sitter det jenter og gutter hjemme mens vennegjengen er å bader, som kjøper seg andre klær enn det de egentlig ønsker seg,  fordi de ikke føler seg pen nok, fordi de ikke passer inn – de blir fortalt at de ikke passer inn.
Instagram og FB renner over av perfekte solbrune treningskropper  og uansett hvor man snur seg, så møter man dietter, treningsprogram, tannbleking, Restylane, botox og det som verre er.
” Vil du ha like hvite tenner som meg, har du problemer med å bli brun og vil bli like brun som meg, vil du ha fyldige lepper” 
Dette er bare noe.

 Instagram – hvor tilsynelatende alt ser perfekt ut.
Sminken ligger perfekt, treningen går som det suser, kaloriene telles grundig og det skåles med bobler i solnedgang.

Det perfekte liv.
Man møter på det  over alt og man skal virkelig være god, hvis man ikke kjenner på det inni mellom.

Ikke bare ser jeg det, men jeg kjenner det på kroppen min.
Jeg kjenner hvor lite « vakker » jeg føler meg sammenlignet  med alle de spreke, flotte sommerkroppene der ute som jeg bare kan se langt etter. Tenk bare da hvordan det kan være for en ungdom som får følelsen av å ikke passe inn eller være god nok. 

Til og med barn  helt ned i barneskolealder får påpekt ting  om kroppen sin , hvem som har “fotballmager” ( som tydeligvis er slik at man kan se ribbeina) og de som ikke har det, de vegrer seg for å dusje med resten av dem.
Føler seg annerledes.
Vi kan ikke ha det slik!?!
Ungdommer som blir ledd av, pekt etter og som føler de må gjemme seg vekk fordi noen har bestemt at de ikke er gode nok for dem. 
Slik får de ødelagt det som skal være den beste tiden i livet sitt. 
Slik blir de usikker på seg selv og begynner å tro de ikke er pene nok, tynne nok eller like god som resten. 

Jeg er 33 år og det er dessverre slik at jeg sjelden  får følelsen av at jeg føler meg trygg eller fin nok når det kommer til kroppen min, men jeg er samtidig mamma og har et ansvar,  så jeg MÅ skjerpe meg!
Jeg har både vært tynnere og større enn hva jeg er nå og INGEN av delene gjorde meg noe tryggere på kroppen min.

Jeg har 3 nydelige barn og hver eneste dag prøver jeg å fortelle dem hvor glad jeg er i dem, hvor flinke de er i det de gjør, hvor fine de er – akkurat som de er, mens jeg, mammaen deres studerer seg i speilet ofte, alt for ofte, finner feil, ser ting hun ikke liker – presser inn magen når hun skal ta bikinibilde og kjefter på mannen sin ( som har sett henne både med og uten bikini opp til flere ganger) for å få han til å ta det “perfekte” bildet.

Jeg kan bli så usikker at frustrasjonen går over til sinne. 
Jeg tror vi kanskje kan være flere som kjenner på en slik usikkerhet i den situasjonen. 

Usikkerheten min kommer av flere ting, men det at jeg har en kropp jeg føler jeg ikke kan styre, som jeg ikke får vedlikeholdt  slik det tilsynelatende ser ut til at jeg “bør og må”, det har blitt en stor faktor.

Etter at jeg ble syk, så er det mye med kroppen min jeg ikke klarer å følge med på og innsiden stemmer på en måte ikke alltid med utsiden.
Når andre sier jeg ser bra ut, så klarer jeg ikke helt å tro på det de sier, nettopp fordi jeg vet at jeg ikke har gjennomført noe trening eller diett og fordi jeg føler meg så utrolig svak og dårlig at jeg kan ikke skjønne at noen ser noe bra i det.
Det er så begrenset hva denne kroppen tåler og  det har også endret måten jeg tenker og føler om kroppen min og det er trist. 
 
Alle kommentarene som at jeg burde vært i bevegelse og at det nok hadde gjort godt for meg og kroppen min, frisk luft skader vel ingen og at trening gir energi har nok også satt sine spor i meg. ” Kanskje du til og med blir bedre?” 
 Man føler seg annerledes enn de andre og uansett hvor godt ment de kommentarene er, så har det gjort noe med selvfølelsen og hvilke tanker man får som mottaker etterhvert.

Jeg skammer meg over det – for det burde ikke vært slik.
Jeg er mamma og burde vært et forbilde i alt jeg gjør og er.
Likevel så står jeg foran speilet og teller mine feil alt for ofte.
Jeg burde just være stolt over kroppen min.
Ikke bare har den tatt meg gjennom tre tøffe svangerskap, gitt meg tre nydelige barn,  men det har tatt meg gjennom mange mange år med alvorlig sykdom og smertehelvete….og fremdeles så er jeg her. 
Fremdeles så våkner jeg hver dag til en ny dag med de beste menneskene  rundt meg og det er jeg så takknemlig for. 

Så, når jeg først kommer meg ut døren og ikke minst – på stranden, noe som jeg kan gå lange perioder å lengte etter,  så skal dette være bekymringen min? Hvordan magen ser ut på bilde?
Hvordan jeg ser ut i bikini?
Fordi jeg ikke føler meg fin nok når jeg sitter der som “bare “meg selv.

 

 

«Må du sitte slik at du ser ut som du er opphengt etter en tråd da? Det ser bare helt rart ut. 
Du ser MYE finere ut når du sitter naturlig, sier mannen forsiktig.»

Han vet godt at dette kan gå begge veier, så han pakker ordene inn i glanspapir, men jeg vet jo at han har rett. 
Jeg føler meg dum, men trist samtidig. 
Hva er det jeg holder på med? 

Rett bortenfor oss satt det en gjeng ungdommer som   badet. De fleste i badedrakt, bikini og shorts – bortsett fra en, hun badet i shorts og en stor T-skjorte og man kunne se på hele henne at hun ikke følte seg like komfortabel og kanskje ikke  like inkludert som resten av gjengen. Hun pratet ikke like mye, satt ikke like nært og gikk feks et godt stykke bak når de skulle uti og bade.  Hun følte seg tydelig ikke som en av de andre. 
I tillegg kunne man helt klart se hvem som var de mest ettertraktede jentene, der var guttene flokket seg  rundt og ingen av dem enset jenta i T-skjorta et blikk en gang. 
Det er ikke sikkert at de der og da tenkte over det som skjedde eller at det var vonde hensikter bak, det er bare så trist at det er slik og jeg fikk vondt inni meg.

 

Kanskje mest fordi jeg følte meg litt som den jenta, men samtidig også fordi jeg var heldig som hadde noen der som sa at jeg skulle kutte ut det tulle mitt. 
En som faktisk liker meg best som jeg er. 

I fremtiden skal jeg prøve å tro på han. 
Ikke bare for min del, men for barna mine og for alle de som ikke føler seg bra nok. 

FOR DERE  ER DET!
VI ER DET!
BRA NOK!

 

Vi er bra nok, akkurat slik vi er og vi må slutte å sammenligne oss med alle andre. 
Selv med litt valker, strekkmerker og hva det måtte være. HVA SÅ? 
Det er 100 % naturlig og jeg tenker at hvis noen blir støtt av det, så burde de gå hjem fra stranden – ikke jeg. 

Virkeligheten er ikke alltid som på Instagram og TAKK og LOV for det. 

På med bikinien, badedrakten eller hva det måtte være – på stranden er det plass til alle. 
Mennesker, sommerkropper, ulik og unik – alle som en! 

tusentankeriord

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM

#sommerkroppen #kropp #kroppspress #kroppertopp #sk2018