Du prøver ikke godt nok

Hvorfor er det slik?

 

At de som har det litt bedre i hverdagen forteller oss hva vi gjør galt? Hvilke forandringer vi bør gjøre..

At vi ikke har prøvd hardt nok, godt nok lenge nok?

 

Hvorfor er det slik at de som har fått hjelp ofte ikke ser hvor vanskelig det er andre steder. Hvordan kommentarer som: « Du må bare gjøre » blir kastet rundt og når man prøver å forklare, blir man sett på som negativ og vanskelig.

 

Hvorfor er det slik at de som har funnet « sin vei» til en lettere og bedre hverdag, istedenfor å være glad for det, så skal de fortelle dem som ikke er like heldig hva de gjør galt og hva de må gjøre annerledes.

 

Helst akkurat det samme som de selv har gjort, for det er det eneste som fungerer.

 

 

«Medisinen er prøvd ut feil. Dosen for høy, alt for lav, du har ikke stått lenge nok på den og du burde nok tatt den om kvelden – FOR DET GJORDE JEG! »

 

«Spiser du det? Da er det ikke rart kroppen din er syk! Har du prøvd? Hvor lenge? Hva spiste du da? Hvor lenge gikk du på det? Da har du helt sikkert ikke stått på det lenge nok. Man må bli verre for å kunne bli bedre. SE PÅ MEG!»

 

 

 

Er det ikke typisk?

 

Noen har fått hjelp, tatt er kurs eller blitt bedre på en eller annen måte og istedenfor å være glad for det, så skal de fortelle alle som ikke er like heldig hva de gjør galt, hva de må gjøre annerledes, hvordan de bør spise, hvilke medisiner de MÅ prøve eller hvordan de MÅ tenke og prioritere annerledes for å ikke ” gjøre sykdom”.

Fungerer ikke det, har de ikke gjort det riktig eller så har de ikke prøvd lenge eller godt nok!

 

 

 

 

Det er faktisk så enkelt.

Vi har alle ulikt utgangspunkt og livssituasjon og man bør ha respekt for at det som fungerer for en selv, nødvendigvis ikke fungerer for andre.

Selv om folk er syke med ME, så er det ingenting galt med hodene til folk og de er fullstendig oppegående til å avgjøre om noe virker å være bra for dem eller ikke. Å stille spørsmål eller be om dokumentasjon er ikke ensbetydende med å være vanskelig eller ikke ønske å bli bedre.

Det at vilt fremmede mennesker på andre siden av tastaturet skal fortelle hvordan man bør gjøre ting i huset, hva man skal spise, hvilke kurs og tanker man skal ha, det er rett og slett ikke greit.

 

 

 

 

tusentankeriord

 

 

Tanker

Noen gangen må man bare nullstille for å egentlig klare å sette brikkene på plass i puslespillet.

En etter en legger jeg brikkene bort og etter hvert skal de sorteres og finne plassen sin igjen.

Hvem skulle tro at det å be om hjelp skulle bli det vanskeligste man noen gang hadde gjort?

Jeg tror det er umulig for andre å sette seg inn hvordan det er å kjempe for hver minste lille ting og dessverre tror jeg alt for mange tror at det står et sikkerhetsnett klart og tar i mot en hvis livet ikke går akkurat som det skal.

Et sikkerhetsnett av leger, kommune, NAV og andre hjelpeinstanser. Alt for mange tror de står der klar med armene strak ut at og alle disse som « skriker og klager» på at systemet ikke fungerer som det skal, egentlig bare er misfornøyd med alt de ikke får «servert i fanget.»

Vel…

Jeg er glad de aller fleste slipper å kjenne på hvordan det føles å være utelatt fra ordninger vi har og som kunne gjort hverdagen og livet så mye bedre fordi du har blitt rammet av en sykdom som alt for få kan nok om. Fordi de rett og slett ikke skjønner.

For det kan jeg bare si, det er ingen god følelse.

Jeg har vært syk i mange år og aldri har jeg følt meg så liten og lite betydningsfull som da jeg endelig våget å strekke ut hånden etter hjelp!

Mitt liv og livskvalitet telles i kroner og øre.

Det er ikke penger i kassen til å hjelpe.

Trekk en ny lapp, still deg bakerst i køen og prøv igjen neste gang.

tusentankeriord