If you don’t have anything nice to say….!

 

 

Tenk før du prater – Gi folk en sjanse!

 

Dette er noe jeg har tenkt på mye, hvordan  vi ser og snakker om hverandre. 

Hvordan vi ser på de rundt oss, dem vi omgås i hverdagen. Venner, kolleger eller mennesker på nett og kjendiser for den saks skyld. 

Det er blitt utrolig enkelt  i dag å dra  frem pekefingeren, komme med  kommentarer eller å mene noe om noen andre som man i utgangspunktet kanskje ikke helt har de rette forutsetningene for å vite noe om. 

En mening om andre, noen ganger uten å vite hele historien ,    men som vi bare “tror” vi vet. 

Hvordan vi tror vi kjenner  hele sannheten til et menneske, men som vi kanskje ikke kjenner halvparten av en gang. 

Det er blitt alt for lett å bare slenge ut av seg meninger og “sannheter”   som man rett og slett burde holde seg for god for.

 

 

Arbeidsplassen

Jeg husker hvor lett det var selv , hvilke tanker som slo inn når samme person  ringte seg inn syk  tredje jobbehelg på rad og forklarte at h*n ikke kunne komme. Det var travelt, lite folk og det ble irritasjon. 

Vi glemte jo nesten å lure på om det gikk bra og om alt var som det skulle. Jeg skammer meg for at jeg i det hele tatt tenkte i de baner den gang, for jeg vet bedre! Vi vet bedre.

Det var alt for lett å tenke : “Nå er  h*n  syk igjen” eller “Det går ikke an å være så mye syk” 

 

Bak tastaturet

 

Man ser det også i sosiale medier HVER ENESTE DAG! 

Kommentarer under innlegg på nettaviser. blogger  og nyhetskanaler. Helt offentlig.

“Jeg har en nabo , hun burde hvertfall IKKE vært ufør. Jeg møter henne på butikken stadig vekk og i sommer så jeg henne i hagen flere ganger i uken.  Hun henter posten nesten hver dag også. Bare tull at hun er syk. “

Eller 

“Skal mine skattepenger brukes til å betale navere så de kan ligge på sofaen å se på Hollywoodfruer hele dagen?”

 Dette er ingenting  i forhold til hva som finnes av kommentarer og meninger om  syke mennesker, eller mennesker som av ulike grunner må benytte seg av tjenester på NAV.

 Det florerer og omtrent hver eneste dag finner man ganske dømmende  utsagn,  det ene verre enn det andre.

Egentlig, så burde vi kronisk syke fått giftsprøyta med en gang hadde det vært opp til enkelte og i alle fall ikke fått gått i postkassen eller på butikken. Det provoserer dem rett og slett at vi  beveger oss utendørs.

Jeg er glad jeg ikke er hest for å si det slik, da vet vi vel alle hva som hadde skjedd med meg!

 

Vi skal fortelle andre hvor tykk de er, tynn de er, hva de gjør feil, hvor dårlige foreldre de er, hvor stygg de er… listen er lang av uhyggelige ting vi liker å fortelle andre.

Vil vi ha et slikt samfunn?

 Det er trist å se at slike holdninger hos voksne  og enda tristere blir man når man ser noen man kjenner kaste seg med på dette.

Tenker de ikke på at de kommenterer på offentlige sider så alle kan se? At det berører noen? Tenker de ikke på at det er mennesker de prater om  og HVEM er det de egentlig prater om?

Hvem er de menneskene? Hvem er de som later som de er syk for å ligge hjemme på sofaen og se på Hollywoodfruer hele dagen? Jeg har nemlig ikke møtt noen av dem. 
 

 

Kommentarfeltet! 

 

Skal vi ta for oss kommentarfeltet? Hvor skal vi begynne? 

– Først logger vi inn på Facebook, skriver en flott og engasjerende status, for engasjementet, DET  er det ingenting å si på! Status  om at nå må vi voksne ta mobbing på alvor.  Nå må vi ta ansvar og begynne oppdragelse av barna våre, og mobbing det er noe de lærer  hjemme,  nettopp av foreldre. Vi må begynne hjemme rundt middagsbordet,  slik at barna ser hvordan det skal gjøres.

Så får vi nok likes til at ettermiddagen er redda og man føler man har gjort sin borgerplikt!

MEN! Så begynner FARMEN og favoritten ryker ut. Glem status om oppdragelse og mobbing, du bare MÅ inn å kommentere på TV2 sine sider. Du og 4000 andre voksne mennesker hvor den ene er styggere og frekkere enn den andre. 

En gang oppdaget  jeg en kommentar fra en jeg har gått på skole med tidligere ,   og som forøvrig  jobber på barneskole til dagen , hadde kommentert om en kvinnelig deltaker  under et innlegg om ” Farmen Oddvar ” som visstnok  røk ut den kvelden. 

-Dra til H***** ! Du er en ulv i fåreklær og lurer alle. Eklere kvinnemeneske enn deg finnes ikke. Din feil at eneste verdige vinneren måtte dra hjem i kveld.-

Altså, jeg holdt på å få hakeslepp.  Jeg har lest mye stygt på nettet og garantert mye verre, men plutselig kom det fra en jeg visste godt hvem var og ting ble bare veldig sjokkerende og rart.

Hun ble plutselig en av de som jeg nesten ikke kunne tro eksisterte på ordentlig og plutselig fikk nettrollet et ansikt.

 

Hva er det med oss mennesker  som får oss til å  kommentere og prate til mennesker på den vemmelige måten? Mennesker vi ikke kjenner til og med? 

 

Hvem er vi, hvem er du og hvem er jeg som kan dømme andre for ting jeg/vi ikke vet noe om?

 

Tenk om det var deg?

 

Det er litt skummelt hvordan det utvikler seg og vi kan jo bare prøve å snu et par ting her nå for å sette noen eksempler på det jeg har skrevet ovenfor.

 

Du våkner en morgen,  føler deg dårlig og det kjennes ut som en kraftig influensa. Det verker i hele kroppen, feber, kvalm, svimmel, sliten. Du må ringe jobben å melde pass.

Dagene går og det samme gjør egenmeldingene. Du er fortsatt like syk. 

Legene finner ikke ut hva som feiler deg, prøvene er fine og alt ser bra ut, men du er fremdeles like elendig. 

Du får beskjed å trene litt, spise sunt og være med gode venner for å finne på noe positivt.  Problemet er at du blir ikke bedre nå heller.

Det går  uker, måneder…frem og tilbake. Sykemeldinger og fravær. 

Da er det plutselig du som må ringe ofte, som må forklare og komme med unnskyldninger. Du som må møte skepsis og tvilsomme blikk. 

Syk, nå igjen? 

Det føles ikke godt å sitte på den andre siden. 

Du vet inderst inne hva de tenker, for du har vært der selv. Du har tatt i mot akkurat den samme telefonen og vært på pauserommet akkurat da.

Spekulert i hva og hvorfor.

 

Karma?

 

Mangen ganger har  jeg tenkt at jeg kanskje har hatt godt av kjenne det litt på kroppen og at det kanskje har gjort meg til en mye bedre utgave av meg selv.

Selvfølgelig, jeg syns ikke jeg fortjener å være syk, det gjør ikke noen og jeg unner ikke min verste fiende å havne i samme situasjon, men det er  ekstremt mye lærdom med det å få livet snudd på hodet. 

Det å leve med sykdom i huset 24/7 har fått meg til å tenke over ganske mye og forandret mitt syn på ganske mye.

Neida, jeg mener på ingen måte at jeg er perfekt eller at jeg gjør alt riktig. Jeg gjør masse feil, hele tiden og har masse forbedringspotensiale på mange områder. Jeg driter meg ut rett som det er. Ingen er  feilfri og det er ikke det det handler om heller. 

Det handler om å tenke seg om en ekstra gang og spesielt før man lar det gå utover noen andre enn seg selv. 

 

Ulik ☆ Unik

 

Et menneske er så mye mer enn det man ser ved første øyekast. Ja, ved andre og tredje også for den saks skyld. 

Ikke vær så rask ute med  å pirke i overflaten slik at det kommer ripe i lakken.  For under der, det er der den ordentlige skatten ligger og den kommer bare frem til de som lytter og ser.

Ting er ikke alltid som man tror. Som regel aldri faktisk og den personen  som smiler mest kan være den som har det vanskeligst på innsiden. 

Snakk til mennesker,  ikke om! 

Det er et ordtak som heter: ikke se ned på noen med mindre du har tenkt å hjelpe dem opp. Dette burde være et motto for alle egentlig.

 

Bytt ut  himling med øynene  med smil og bytt ut den ukritiske dømmingen av andre med positive tilbakemeldinger. 

Jeg vet at det innimellom er lett å la seg rive med i enkelte saker og at man kan bli engasjert, men husk:  det er feks lov å tenke seg om noen ganger før man trykker enter og slenger inn en kommentar her og der, husk at det sitter også en mottaker på andre siden som skal ta i mot det du skriver. 

Mennesker med familie og venner som er glad i seg – kjæreste, barn.  
Hva ville du følt om noen pratet slik til noen du var glad i ?

 

Jeg møter mye fordommer selv og vet at det innimellom ikke føles så godt,  så derfor så kjenner jeg litt ekstra på dette. 

Tenk, noe så absurd egentlig. Man blir ufrivillig syk, får en sykdom som snur hele livet  på hodet både for en selv og familien.

Flere år med en utrolig  tøff kamp,  møter likevel fordommer,  stygge kommentarer og ikke minst, himlende blikk.

Er det slik vi vil ha det? 

 

Husk at hvert et menneske er like ulikt som unikt og har helt sin egen fantastiske historie. 

 

La dem få fortelle den uten å bli ledd av. På sin helt egen måte, i sitt tempo og uten å måtte sammenligne seg med andre enn seg selv! 

 

Tenk før du dømmer. Gi folk en sjanse.Til syvende og sist er vi alle mennesker.

 

BeKind- Always!

 

 

tusentankeriord 

 

 

 

#fordommer #dømming #sosialemedier #nettroll #bekind #ros #ris #samfunn 

 

Tusen tanker mot helg

 

 

Tanker mot helg.
 

Det går mot helg og Facebook fylles med bilder av festkledde mennesker, gode venner og noe “godt i glasset”.

Fine og fargerike statusoppdateringer, selfies med boblevann og en “kjekk kveld” i vente. 

En snapchat blir til to, tre og 7 på noen få timer. 

Misunnelig, tenker du kanskje?
 Det er  ikke det dette handler om i det hele tatt.

Jeg skriver ikke dette for å få sympati eller fordi jeg mener  at folk skal slutte  å leve og dele bilder av hva moro de gjør i livet sitt. Det håper jeg alle skjønner.

Jeg syns det er fint å se også . Samtidig så unner jeg  ALLE å kose seg så mye som mulig.

Jeg unner ikke noen å miste mulighet til å bestemme over sin egen hverdag og sin egen frihet til å kunne delta eller ha det kjekt, kose seg og få et avbrekk fra hverdagen.
Om jeg skulle ønske jeg var  en del av det?
Absolutt.

Så dette går ene og alene på min egen følelse.

Så klart  skulle jeg ønske jeg var en del av det på ordentlig. Sammen med gode venner, pyntet og “dressed up” for kvelden.

God mat, latter og  jeg kjenner det stikker ekstra godt når enda en helg snart ligger for tur og jeg og jeg vet jeg ikke kan delta.

Istedenfor blir jeg sittende  her og lese “glade” oppdateringer fra mobiltelefonen. 
Det er fint og vondt på samme tid. 

Fint å se vennene mine kose seg sammen, spise god mat og ha det gøy, vondt å ikke kunne være der sammen med dem. Vondt å ikke vite om jeg fremdeles er en av dem.

Kunne virkelig ønske de forstod hvor lyst jeg har hatt  og hvor lyst jeg har til å være en del av dem slik som tidligere. 
Hvor mye jeg ønsker meg der sammen med dem? 
Jeg kunne ønske de en gang, bare et lite minutt  kunne kjenne den følelsen,  hvor hardt jeg virkelig hadde håpet på å bli med i forkant og hvor stort ønske jeg hadde om å delta. Bare så de visste, så det aldri var noe tvil.

Kanskje det da hadde vært lettere for dem å motta enda et avslag?

Jeg unner ikke noen  kjenne på tristheten og ensomheten av å ikke kunne bli med gang etter gang.
Den skal jeg heller takle på egenhånd. 

Jeg har to cider i kjøleskapet, to cider med to helt nye smaker jeg aldri har testet ut før. De har gått ut på dato.
De hadde jeg byttet ut med to andre som også  hadde gått ut på dato. Som også sto og ventet på meg litt for lenge.
 
Det er ikke sånn at jeg på død og liv må ha en cider eller at man MÅ drikke for å være med, men det er følesen rundt det. Å kunne velge en tur ut med venninnene sine. Å føle at man har gått glipp av hele den ” beste ” tiden i livet.

Jeg føler meg aldri så ensom som når jeg åpner  Facebook og snapchat i helgene. Da får man en god dose med ” se hva du går glipp av” tett innpå seg. 

Jeg innrømmer det gjerne. Noen ganger er det pyton.

 

Det bare  minner meg selv på hvor mange år av livet denne sykdommen faktisk har tatt, hvor mye den tar og hvordan den fortsatt driver å tar for seg.  

Hos meg har tiden på mange måter stått stille, men utenfor i verden, der glir livet avgårde sin vante gang.

Tross alt, er jeg utrolig takknemlig og glad for at sosiale medier gir meg mulighet til å “delta” i verden i  min egen fysisk begrensede tilstand og i tillegg er jeg utrolig takknemlig for at vennene mine deler de gode øyeblikkene i livene sine med meg, slik at jeg fra senga eller sofaen kan få følelsen av å være litt med….selv om det innimellom gjør litt vondt.

 

tusentankeriord 

 

 

#livet #helg #sosialemedier #ME #myalgiskencefalopati #smerte #ensom #ensomhet #fibromyalgi 
 

 

 

Minnebok

Husker når jeg satt her, med sola i ansiktet.
Varm , litt svett…. følte meg så levende. 💛

Så på småbåtene kjøre forbi. Levere varer på kaien, kaffe, frukt litt post. Fascinerende å følge med på. Ungdommer som plukket hverandre opp, hadde høytaler med musikk i båten, viste seg frem for jentene. Eller guttene.

Vi spiste lunsj, dinglet med beina utfor kanten og hadde saltsmaken i munnen.

MINNER 💛

Tusentankeriord

#minner #takemeback #burano #venezia #minnebok

DERE!

 

DERE! 

 

 

 

Å finne de menneskene som ser deg hver eneste dag. De menneskene  som vet hvilken kamp du kjemper, men som  likevel aldri har vært i tvil om at du  gjør ditt aller beste, HELE TIDEN og  selv når du ikke  rekker over det du skal. 

De som står sammen med deg i de tøffeste og mest smertefulle kamper og nekter å slippe taket. Som aldri lar deg ta fightene alene.

De som hadde gjort hva som helst for at du skulle fått det bedre. Som allerede ofrer MYE for at ditt liv skal ha verdi.

 

De som syns du er viktig  og  som blir glad av å ha deg rundt seg.

Som er stolt av deg! ❤

 

De som føler mestringsfølelse sammen med deg når du har laget middag eller brettet klesvasken og som vet hva en tur på toalettet kan koste enkelte dager.

 

 

De som aldri himler med øynene eller stiller ubehagelige spørsmål. Fordi de ser, Fordi de vet!

Som har vært der hele veien og som kjenner virkeligheten. Som kjenner deg. Som kjenner dine verdier. 

 

Tryggheten.

 

 

 

Som aldri forsvinner når de er lei eller foreslår farlig behandling når de trodde det skulle gå over. 

Det er de som planlegger fremtiden sin, der du  også er en viktig del

 

 

De som er flink å dra frem alt det fine og gode og som ikke vil at du skal føle deg til bry. Som vil at du skal ha det bra hele tiden, hver dag. 

 

Som vet at du bruker alt du har og  alltid  litt mer  enn du burde på alle du er glad i og bryr deg om.  Som ser at du prøver og som legger merke til det lille ekstra . 

                
De som skjønner at du ikke alltid  har kontroll over dagene, timene og minuttene. Eller kan huske på alt. 

Som aldri tviler på viljen og ønsket om å GI alt.

Som vet at VILJEN  og ØNSKE er STØRRE enn kapasiteten på det aller meste.

 

                             

Å finne de som går skrittene  sammen med deg.

Som venter tålmodig der fremme når du trenger en pause. Og de som rekker ut en hånd når du trenger noen å holde fast i. Som stopper opp i trappen og venter sammen med deg når du ikke klarer å ta neste trinn. 

 

Som skjønner at alene blir veien tyngre og mer kronglete å gå.

Som aldri vil gi slipp uansett hvor vanskelig det måtte bli.
Som holder deg fast når du knekker sammen i smerte og gråt.

 

Å finne de som elsker å se deg når du hyler ut i latter. Når du smiler. Når du er glad. 

De som starter på 0 og går hele den lage veien om igjen sammen med deg. 

Som gjør livet verdt å leve.

DERE!

Familie ~Venner ~Pårørende 

DERE!

 

 

Tusentankeriord 

 

 

 

 

 

#Pårørende #familie #venner #ME #smerte #venner #trygghet  #kjærlighet #myalgiskencefalopati #fibromyalgi 

 

 

 

Til mammaer i alle varianter

De sniker seg lett på tå inn på rommet mitt.
Jeg har vært våken en stund, hørt hvordan de har romstert på kjøkkenet  for å komme i mål med alt, men later selvfølgelig som jeg sover.

De visker, fniser  og jeg kjenner lukten av kaffe fylle rommet, men mest av alt kjenner jeg gleden i hjerte mitt og hvor heldig jeg er som får oppleve akkurat  dette.
Det er faktisk ingen selvfølge.

Hadde jeg ikke fått barn før jeg ble syk, så   hadde jeg nok ikke  fått oppleve det jeg får oppleve i dag og alt jeg får oppleve som mor. 

Det er noe jeg ofte tenker på.

Selv om jeg innimellom  føler meg utilstrekkelig som mamma og helt sikkert  ikke greier å være med på alt som  andre mødre gjør, så mangler det ikke på kjærlighet, omsorg og trygghet  her i huset.

Det er vel det viktigste, ikke sant?

 

De pirker forsiktig borti meg. Jeg later som jeg sover litt til. 
– Mamma, sier minsten utålmodig. Vi har noe til deg
– Hysj, sier de andre, ikke avsløre noe enda.

Jeg åpner øynene og senga er fylt med kosebamser og verdens fineste barn. ❤
Fy, så heldig jeg er.

 

Kaffe, blomster og hjemmelagde kort som selvfølgelig får mamma til å gråte like mye hvert år og små trollene til å le like hjertelig.
– Mamma da!!

Jeg er så takknemlig!

Gaver og alt det er koselig og fint, men uviktig.  Jeg har allerede fått det viktigste jeg kunne fått.
Bekreftelsen på at vi sammen er verdens beste team.

Verdens beste følelse!

Så, til alle mammaer der ute.
Absolutt alle mammaer.

Å være en god mamma måles ikke i hvor mye man er ute på tur eller aktiviteter man deltar på.
En god mor måles ikke i blod eller slektskap.

En god mor måles i trygghet og  kjærlighet.
En god mor måles i oppmuntring og trøst på riktig tidspunkt.
En god mor en en som veileder i retninger som ikke alltid faller i like god jord, men som er gjort bare på grunn av uendelig  kjærlighet.
En god mor en en som gir en klem etter å ha fått kjenn og som lytter når ting er vanskelig.

En god mor er  ubetinget kjærlighet!

Gratulerer med dagen alle mammaer i alle  varianter.

Vi er fantastisk! ❤

Tusentankeriord

#mamma #bonusmamma #forstermamma #stemor #morsdag #barn #morsdag #kjærlighet

 

MAMMA I VINDUET

 

 

 

 

 

De stopper opp utenfor stuevinduet, snur seg rundt  og og vinker til meg. 

Det knyter seg litt  i magen. De vakreste jeg vet. 

Her sitter jeg,  på samme sted, gjør akkurat de samme tingene i dag også.

Nesten som at noen bare har spolt tilbake kassetten, trykket på play og så går det helt av seg selv. 

De vinker ivrig, minsten sender en suss ut i luften.  Jeg later som jeg akkurat klarer å gripe den før jeg holder den inn mot hjerte mitt. 
Smilet holder nesten på å gå rundt på lillemann utenfor og jeg klarer ikke holde igjen tårene.

Heldigvis ser han bare at jeg smiler tilbake og han fortsetter å vinke ivrig.

De ler begge to og går mens de vinker til jeg ikke kan se de mer.

 

De ser ikke begrensningene, de ser ikke utfordringene eller sykdom.

De ser verdens beste mamma som de elsker og som for de er den beste mammaen av dem alle…. og det er meg! 

 

Tusentankeriord 

 

 

 

 

#mamma #kjærlighet #hjerte #barn #ME #samvittighet #smert  #foreldre #myalgiskencefalopati

 

 

Lykke i en boks

 

Hvor heldig kan man egentlig bli?

Det er søndag og butikken er stengt, dermed er utvalget for å få det man vil ha rimelig slunkent. Man har jo selvfølgelig alltids bensinstasjonen, men siden jeg ikke kommer meg avgårde selv og de andre her i huset var godt i gang med sine helgeprosjekter, så ville man jo ikke være til bry med noe så unødvendig som godtesyke. 

Etter å ha ransaket kjøleskapet og ellers alle skuffer og skap på kjøkkenet, men til ingen nytte, var det var ingenting å hente og det nærmeste jeg kommet  var en boks oboy.  Det var ikke helt det jeg hadde i tankenen.

Men sååååå…helt der oppe. Øverst, helt oppe på toppen av kjøkkenskapet kunne jeg skimte noe rødt i det fjerne. 

Var det virkelig det jeg trodde?

Jeg fikk dyttet inn en stol og svimmel som jeg var klatret jeg opp for å komme litt nærmere. Måtte stå litt i ro på stolen for å finne balansen.

PLEASE si at det er det jeg tror det er!

Jeg strakk hendene forventningsfullt i været, rakk den akkurat og fikk grepet den med begge hender. 

JAAAAA!

Pepperkaker! 

Gjemt vekk og glemt vekk, men som på magisk vis dukker opp når jeg ønsket det som mest.

Like god i Februar som i Desember. 

Lykke i en boks. 

 

 

For det er jo lov å kose seg litt også vel? Er det ikke? Sterk kaffe og pepperkaker er nydelig og passer uansett hvilken måned man er i syns jeg.

Det beste av alt – godtesyken ble kurert!

 

Tusentankeriord 

 

 

 

#godtesyke #pepperkaker