Jeg prøver alt jeg kan å skjule de vonde følelsene rundt dette til gjengen min. 
Det siste jeg vil. er at de skal få dårlig samvittighet for at de reiser på samme måte som at jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke er med. 
Jeg vil og ønsker jo at de skal reise og jeg vet at det er slik det må bli, men jeg hater at jeg ikke kan være sammen med dem.

I dag har jeg gått rundt med en klump i magen som utover dagen har vokst seg til å bli større og større. 
Lenge har jeg visst at gjengen min skulle på påsketur uten meg og jeg visste også det kom til å bli ekstra tøft ettersom yngste sønnen hadde bursdag. Vi løste det på best mulig måte, de ventet med å reise til skjærtorsdag, vi spiste bursdagsfrokost sammen, så dro de etter det, men hvordan kan man forberede seg på noe slikt som dette? 

Selv om jeg har visst om det lenge,kjenner jeg virkelig på hvordan sykdommen har overtaket i livet mitt. 
For min del så handler det om mye mer enn påske og bursdag, men mer den tvangen til å måtte være hjemme å gå glipp av alt.
Man har ikke valg. 

For noen så er det kanskje ikke så nøye å gå glipp av en tur eller en bursdag, men her, hvor det er dagligdags, skulle jeg gjort hva som helst for å vært der sammen med dem nå. Der minnene skapes og øyeblikkene skjer. Det er der jeg egentlig burde vært.
Ikke her, alene. 
Tomt og stille i huset og jeg pleier jo å like stillheten, men ikke akkurat denne typen, ikke i dag. 
I dag kjennes den ensom ut. 

” Det er jo sikkert til ditt eget beste, du trenger ro” sier jeg til meg selv. Jeg trenger det og det er jo helt sant, eller kroppen trenger det! For jeg trenger jo aller mest å få være med gjengen min. 
Jeg trenger stillheten, men akkurat nå hater jeg den som mest!
Stillhet, ro, hvile.
Jeg vil ha mer i livet mitt enn det. 

Jeg føler meg budet på hender og føtter noen ganger. 
Fanget på ubestemt tid. 
Noen ganger gjør det bare veldig vondt!

tusentankeriord
 

HVEM ER JEG 

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Hvem er jeg

Når jeg ikke kan gjøre nytte og noen har fylt  mine sko. 
Når turene ut er byttet, med smerter, mørke og ro. 
Når jeg ikke lenger er sjefen og kan styre min egen kropp
Når jeg faller sammen i tåke og plutselig alt stopper opp

Hvem er jeg 

Når barna mine roper og jeg ikke helt  strekker til
Kroppen hyler og skriker, de aner ikke ikke hvor mye jeg vil! 
Når jeg blir liggende igjen alene, mens alle andre må gå. 
De friske må jo få leve , det må jo jeg også forstå!

Hvem er jeg

Når ingen noe kan gjøre og man blir overlatt til seg selv
“fokuser på noe fint og legg deg tidligere i kveld”
Når folk  prater som de vet, krever sitt og tror de har svar
De skjønner virkelig ikke hvor mye krefter det tar

Hvem er jeg 

Når tiden utenfor bare fortsetter å gå
dager blir til uker, måneder og år
Når jeg drømmer meg bort mellom  sol, vind  og trær
Hvem er jeg når jeg fremdeles ligger her

tusentankeriord 

Enda et år

Det er nesten litt skremmende noen ganger når man oppdager hvor fort tiden går. 
Man merker det gjerne ikke før det skjer noe spesilet, eller spesielt og spesielt, det er lenge siden jeg syns det var noe spesielt med bursdager, men dere skjønner sikkert hva jeg ville frem til her. 
Jeg har ikke tenkt på at det fasktisk har gått et helt år siden sist og jeg tenkte at dette året, det som kom nå, det MÅTTE jo bare blir det beste på lang lang tid Vel, Jeg vet ikke helt i om det innfridde akkurat der. 

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

I går la mannen min sin inntil meg, klokken var bikket midnatt og han strøk meg over håret og hvisket: Gratulerer med dagen jenta mi! 
Jeg kjente en klump i magen, for selv om jeg hadde visst om det inni der, så hadde jeg glemt det litt vekk også. Bursdagen min altså.
Enda et år. 

Dette året kan vel føye seg inn som et av de mest krevende på mange måter.
Ikke bare for meg personlig, men for alle oss her hjemme. Det har vært tøffe tak på mange måter.

Selv om det føles som at tiden står stille utenfor og jeg ikke alltid greier å henge med på livet , så kommer det dager hvor man man plutselig blir et år eldre uten at man får tenkt seg helt om og uten at man har rukket helt å kommet noe lenger siden sist. Litt vondt fordi jeg står fast i denne boblen jeg skulle ønske noen kunne stikke hull på. Heldigvis er det litt fint her inne i boblen også. Øyeblikk. Viktige øyeblikk som betyr mer enn ord beskrive. Øyeblikk som jeg tror holder hodet over vann noen ganger. Minner som holder liv i drømmen og håpet om at det en gang skal bli lettere og friere.
Et år eldre.

Enda et nytt år har gått og jeg ligger og tenker noen av de samme tankene jeg gjorde på samme dag for et år siden….og året før der og der igjen.
Jeg blir eldre og eldre, men likevel så føles det på et vis som at tiden står stille et sted inni meg og bare venter på at noen skal trykke på startknappen. 

Jeg snur meg til han, smiler, men jeg vet at han ser det. 
Han kjenner meg for godt og jeg trenger ikke forklare alt med ord til han.
Det er en veldig fin ting vi har.

Slike dager forander jo seg for de fleste når man blir eldre, men når man har vært syk i så mange år som jeg har, så føles det mer en bare litt annerledes. 
Enda et år har gått og for meg så betyr det også at jeg fremdeles går glipp av alt for mye jeg savner, at jeg magler viktige personer i livet mitt som ikke er en del av meg lenger og ar jeg lengter etter noe som var, men som ikke har vært på veldig lenge.

Det betyr også at jeg ler hardere når jeg kan, smiler mer når jeg får mulighet. At jeg dytter de menneskene som står meg nær enda tettere hjerte og at jeg blir enda mer stolt og takknemlig over å ha akkurat dem i livet mitt. 

Enda et år har gått!

 

tusentankeriord

Smerte…

Jeg kan trygt si at det stort sett er det den siste tiden har handlet om her hjemme.

Smerte.

Når det blir så intenst som nå, er det vanskelig å konsentrere seg om annet som foregår rundt.

Å prate forsterker, spise, drikke, pusse tenner – alt.

Absolutt alt fremprovoserer voldsomme smerter i halve ansiktet som nesten ikke er til å holde ut.

Det eneste jeg kan gjøre som egentlig ikke har hjulpet noe særlig på smertene, men som i alle fall ikke fremprovoserer de værste anfallene, er å ligge aleine på rommet, uten for mye bevegelse og lyd rundt. Ikke spise noe som må tygges eller som krever for mye « jobb» rett og slett.

Jeg er vant til smerter, så jeg tåler en støyt, men dette – dette har rett og slett vært helt grusomt og både mimikk og muskler i ansiktet er helt på bærtur.

Hvis jeg fek.s bøyer ansiktet – så kjennes et trykk og jeg er som sagt nummen/prikkete på ene siden. Får lyn/støt feks i øre eller kjeve og hode.

Smerten er der hele tiden.

Er det noen med ME som syns dette høres kjent ut?

( jeg har vært hos lege og skal videre til lege på Mandag – bare for å få det avklart)

I tillegg så tapper jo dette enormt med krefter.

Krefter man i utgangspunktet ikke har og det var jo heller ikke helt sånn vi hadde sett for oss at vinterferien skulle bli… 🦋

Håper dere alle har litt bedre dager enn dette! God søndag videre💙

Vi snakkes.

Klem.

tusentankeriord