Det er nok!
Det holder virkelig.
Dette positivitetstyranniet som man ser over alt, det har faktisk begynt å virke mot sin hensikt og begynner rett og slett å gjøre meg både oppgitt og lei.
« Det viktigste av alt er å snu det negative om til det det positive »
Hvem sier det?
Hvem har bestemt at det er fasiten?
Hvem har bestemt at mennesker bare skal gå rundt å være glad og fornøyd hele tiden?
At dette er den riktige måten å gjøre det på?
For hos meg så fungerer undertrykking av følelser svært dårlig.
Hos meg er det å holde seg til realiteten noe av det viktigste jeg kan gjøre og alle vet vi at livet, det kommer ikke i glansbilder.
Tvert i mot.
Jeg må ta i mot både positive og negative situasjoner og følelser – håndtere, bearbeide og prøve å gå videre… og vet dere: heller det enn å undertrykke hver eneste vonde situasjon man havner i for å late som at verden og livet er så mye bedre enn det faktisk er.
Å late som minner meg bare enda mer på hvordan det egentlig skulle vært, eller hvordan andre mener det egentlig skulle vært.
Alle har vi forskjellige utgangspunkt og situasjoner, det er slik verden er. Ikke bare rosenrødt.
Handler det ikke om å prøve å vende seg til og godta hverdagen slik den er på godt og vondt? At alt ikke er perfekt og at det må være lov til å si at livet suger innimellom. Vi må tåle å høre det, for det er sant.
Stå sammen gjennom det vonde og triste og glede seg over de små viktige tingene.
Senke kravene, tørke tårer og ha latterkramper til det gjør magevondt. En god blanding.
Når man har begrenset sine aktiviteter og gjøremål ned til det minimale, at selv stell og toalettbesøk ligger i den kategorien som ikke lenger tilhører noe selvfølgelighet, så blir det kanskje lettere for andre utenfor å slenge fra seg en kommentar om det å holde seg positiv enn å faktisk våge å forstå realiteten.
Den virkelige verden.
Her hjemme for eksempel så gleder vi oss over svært lite.
Ikke fordi vi er så unike, men fordi at vi vet at visst ikke det skjer et mirakel over natten eller de første ukene, så må vi senke kravene og glede oss helt andre ting. Bittesmå.
Øyeblikk, et stearinlys, en kopp te – små ting hvor man er til stedet i øyeblikket akkurat da.
Men vi opplever også mange tøffe situasjoner. Mye smerte, isolasjon fra omverden, savn , ensomhet.
Skal vi da gå rundt å late som at ting er bedre og finere enn det er? Mer enn vi allerede gjør?
Det vil ikke gjøre situasjonen noe bedre her hjemme.
Der i mot , har det at vi har innsett hva vi står i, tatt tak og bearbeidet så godt det lar seg gjøre også gjort at brikkene har falt mer på plass og vi føler oss mer rustet til å takle livet som det virkelig er og ikke pakket inn i glanspapir.
Man må gi rom til sorg, sinne og tristhet også. Dette er helt normale følelser som man til stadighet blir bedt om å undertrykke fordi det blir sett på som et svakhetstegn.
Innimellom er livet skikkelig dritt.
Pyton faktisk.
La meg få lov å si det hvis jeg trenger det.
Det betyr ikke at jeg tar synd i meg selv.
Det betyr ikke at jeg hater livet mitt hver dag eller at jeg ikke vet at det finnes noen i verden som har det verre enn meg.
Det betyr bare at ikke har det bra akkurat nå, at jeg trenger å få det ut og jobbe med det.
I morgen kan det være annerledes.
Hver dag er ulik, akkurat som vi mennesker er ulik, med tanker og følelser som hører med.
Slutt å be meg tenke positivt…
Jeg foretrekker realiteten og flere trenger å tåle å høre den.
tusentankeriord
