Sånn! Da kan du bare fylle ut denne og levere den inn til meg når den er signert.
Jeg kjenner jeg får en stor klump i magen og kikker bort på mannen. Han smiler forsiktig, nikker bekreftende og prøver å gjøre meg rolig. Han ser at jeg strever med å holde tårene tilbake. Han vet at jeg har gruet meg til dette.
Hvorfor er det så vanskelig?
Signerer jeg papirene, så har jeg på en måte underskrevet på at jeg ikke klarer meg selv lenger. Da har jeg sagt meg enig i at noen andre må komme inn i huset mitt og hjelpe meg med å få dagene til å gå rundt.
Så heldig vi er som har den muligjeten. Jeg skulle følt takknemlighet og ydmykhet.
Jeg gjør jo det også….litt, men jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke føler det som et nederlag også.
Jeg klarer ikke ta vare på familien min. Jeg klarer ikke ta vare på meg selv. Jeg trenger hjelp!
Tankene svirrer rundt i hodet.
Hva skjer fremover nå. Hvem kommer inn her. Gjør h*n det på vår måte med våres rutiner? Hvordan kommer barna til å reagere?
Får vi i det hele tatt innvilget noe hjelp? Trenger vi det nok?
Vi går en spennende tid i møte.
Mest sannsynlig så kommer det til å gå bra. Kanskje det til og med kommer til å bli bedre. Jeg trenger bare litt tid til å venne meg til tanken.
~TusenTankerIOrd~