Mange av dem jeg prater med forteller at noe av det verste med å være kronisk syk er vennskap man mister på veien.Det å aldri bli invitert med på noe lenger kan være sårt og vanskelig selv om man som oftest ikke har muligheten til å bli med. Dette er noe jeg kan kjenne meg godt igjen i.Man må  si nei til å delta 9 av 10 ganger, men er det er likevel  noe med det å bli invitert med. Å føle seg inkludert, å bli husket på. Ingen liker vel følelsen av å bli “glemt”, uansett om man er syk eller frisk? Idealet er jo å ha mange venner og et bredt sosialt liv, er det ikke? Venner blir til bekjente, daglig kontakt blir til en sms eller hilsen på Facebook ved bursdag. Det er ikke slik jeg vil ha det.

 

 

DETTE ER MEG! 

Jeg elsker å ha folk rundt meg, jeg liker å være sosial og ha det hyggelig med familie og venner.
Jeg koser meg når jeg kan stelle i stand gode måltider og lage til fine stunder sammen med mennesker jeg bryr meg om.

 

Så dukker alle tankene frem… slik som dette gjorde jeg så ofte før.
Var alltid med på ting, tok alt på sparket og levde et aktivt og sosialt liv.
Hadde masse venner rundt meg og hadde dagene full av planer i ukevis fremover.

Plutselig kjenner  man en følelse av  ensomhet.
Hva har skjedd og hvordan har det skjedd?
Hvor er alle de menneskene jeg hadde rundt meg tidligere?
Hva skjedde med nettverket mitt?

 

“Å være ensom innebærer ofte det å savne sosial kontakt, men mange føler seg også ensomme sammen med andre eller når de ikke kan være seg selv sammen med sine nærmeste. Man kan også være ensom sammen med andre mennesker dersom man ikke føler seg forstått.”

~Anonym~

 

Livet mitt har forandret seg og ting er ikke som før lenger, JEG er er ikke som før lenger.

Inni meg er jeg den samme.
Akkurat den samme som for 10 år siden, men på grunn av sykdommen, som stadig setter begrensninger  så kan det bli utfordringer og avlysninger, uansett hvor lite lyst jeg har til at akkurat det skal skje.

Er det ingen som ser det?
Hvor lyst jeg har mener jeg…?

 

 

 

Selv om livet  har forandret seg, er jeg  den samme jenta inni meg.
Den samme litt sprø, glade jenta som tok en utfordring på strak arm.
Som elsket å være sammen med venner i en hver anledning, som smilte og lo masse.
Det gjør jeg heldigvis enda, jeg skulle ønske dere så det.

 

Kanskje jeg ikke er med på like mye lenger, kanskje jeg har måttet velge vekk enkelte aktiviteter, men jeg er fremdeles meg.
Meg med litt andre utfordringer.

 

Jeg kunne tenkt meg å planlegge hver eneste dag ned til den minste detalj, men jeg vet det ikke nytter.
Det nytter ikke, fordi jeg aldri vet hvilken form jeg er i eller hvordan kroppen reagerer på ting dag for dag, time for time faktisk.

Så fort kan det snu.
Man kan aldri vite.

 

Det er nok ikke så greit for de som sitter på andre siden heller, det skjønner jeg veldig godt.
Det er ikke lett å forholde seg til en sykdom som ME.
Jeg syns det er vanskelig selv.

Den ene dagen kan alt høres fint ut og man gleder seg til å finne på noe sammen, i neste øyeblikk får man nok en avlysning.

“Beklager, jeg kan ikke likevel”.

Etter å ha fått disse mange nok ganger, er det vel en liten mulighet for at tanker som, “h*n vil/gidder ikke, jeg visste det kom, Ja, men nå har jeg iallefall prøvd”, dukker opp i hodet.

Det er ikke slik!

Jeg vet det, fordi jeg er en som ofte må takke nei til invitasjoner jeg får.

Uansett hvor lyst jeg har og hvor mye jeg prøver å presse meg.
Det er vondt, mest fordi jeg vet at dette kan være min siste invitasjon.

 

Hva er det som gjør at man ikke prater sammen lenger?
Hvorfor ble man venner i utgangspunktet?

 

Jeg er sikker på at en som en kronisk syk har mye å bidra med i et vennskap på tross av begrensninger i andre sammenhenger.
Jeg vet det, fordi jeg VET jeg har mye å gi på mange områder.

 

Jeg kjenner også et ansvar ovenfor mine venner.
Et ansvar om å ta kontakt, sende en hilsen uten at det trenger å være en spesiell grunn til det.
Vise at jeg bryr meg, for jeg gjør det.

Jeg bryr meg. ♡

Jeg savner de gode lange samtalene om alt og ingenting,  jeg savner oppdatering om kjærlighetsliv og jobbsammenheng,  jeg savner deg!

Jeg har tid til en kaffekopp og til en god samtale.
Jeg har tid og lyst til å høre på deg, til å trøste deg, le med deg, til å være der for deg.

Nå skal det sies at jeg også har noen fine mennesker rundt meg.
Mennesker som ikke “gir meg opp”, og som tåler å se meg på en ikke så god dag.

Som legger seg på sofaen med meg, som stikker innom bare fordi de har lyst å se meg og prate med meg.
Jeg er heldig som har dere i livet mitt.

Vit at jeg setter uendelig stor pris på dere ♡

Dere

Noen av de viktigste personene i livet mitt i dag er faktisk mennesker jeg har blitt kjent med nettopp fordi jeg har ME.
Jeg hadde aldri møtt dem hadde det ikke vært for at jeg ble syk.
Det er utrolig rart å tenke på, men samtidig er jeg veldig takknemlig for de vennskapene jeg har fått der.
Dere betyr utrolig mye for meg og jeg kan ikke forestille meg livet mitt uten dere.

Dere har betydd så utrolig mye disse årene, når sykdommen  herjet som verst og usikkerheten og redselen var størst.
Takk for at dere alltid lytter, forstår og betrygger. ❤

 

Selv om det er mange jeg savner i livet mitt  og  følelsen  ensomhet dukker opp noen ganger, så er jeg på ingen måte ulykkelig.

Jeg kunne bare ønske å prate med dere, prate ut på en måte.
Fortelle dere hvor inderlig lyst jeg hadde til å bli med de gangene dere inviterte.
At det ikke er pga dere jeg takket nei eller ble med.
Ting er så dumt nå.

Tiden som har gått gjør det enda vanskeligere å ta kontakt.
Usikkerheten blir større og det føles veldig ekkelt.

Rart ikke sant?

Vi kjente jo hverandre så godt og fortalte hverandre alt.
Nå er vi bekjente som bare utveksler et lite hei når vi tilfeldig treffes på  på butikken.

 

 

tusentankeriord

 

 

Du kan gå fra meg

Du kan komme til meg
uten at jeg venter noe
Du kan kritisere meg
uten at jeg stikker
Du kan være åpen
uten at jeg gir det bort
Du kan endre kurs
uten at jeg stopper deg
Du kan leke med meg
uten at jeg bestemmer
Du kan gå fra meg
uten at jeg forfølger deg
Jeg kan gå fra deg
uten at du mister meg

Halldor Skard

 

 

 

 

 

 

#sykdom #ME #Myalgiskecefalopati #vennskap #ensom #ensomhet #hei #savn #bekjentsap #kronisksykdom #usynligsykdom #fibromyalgi #Livet #venner