Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Jeg sitter å ser på deg.

Jeg ser at munnen din beveger seg og at det kommer lyd ut av munnen din. 
Prøver å konsentrere meg, prøver å ta meg sammen for å få med meg hva du sier.
Lyden fra munnen din sirkulerer rundt i hodet som en karusell.
Innimellom kan jeg dra kjensel på et og annet ord, men jeg finner ingen sammenheng.
Jeg vil ikke at du skal merke det. 

Jeg smiler, slik at du ikke skal tro at jeg ikke bryr meg om hva du sier. For jeg bryr meg virkelig! Jeg prøver å respondere når ansiktet ditt ser ut til å vente på et svar, men hva sier jeg? Hva svarer jeg på?
Susingen i hodet og ørene blir høyere og høyere.
Til slutt hører jeg ingenting annet.
Jeg fortsetter å prøve, men det hjelper ikke.
Nesten som hele rommet går rundt og jeg føler meg uvel.
Kvalmen melder seg og hodepinen lurer rett rundt hjørnet.
Jeg følte meg jo så bra for bare ti minutter siden.
Hva er det som skjer? 
Var det de minuttene jeg skulle få i dag? 10 minutter?

Jeg ville høre.
Jeg ville lytte og svare.
Jeg ville vise at jeg bryr meg.
Jeg klarer ikke få frem et ord. Jeg bare nikker og smiler forsiktig i håp om at du ikke skal merke noe.

Tenk at det skulle bli slik?
Tenk at en samtale skal kunne virke slik inn på kroppen. En hyggelig samtale til og med. Jeg vil høre hva du sier, men noe stopper meg.
Noe stopper meg og jeg klarer ikke stå i mot.
Det har fullstendig taket på meg og overskygger alt annet rundt.
Det hjelper ikke uansett hva jeg gjør.

Latter blir knivstikk og litt høye stemmer bryter seg gjennom kroppen som en piggtråd.
Lange setninger blir som en evig svimmel karuselltur og jeg har glemt første ord før siste kommer.
Spørsmål blir som en knyttneve i magen. Jeg aner ikke hva du spør om.

Det er skremmende at en sykdom kan ta over livet til noen på denne måten.
Skremmende at alt som var så enkelt før, plutselig nesten er umulig.

Jeg vil høre hva du sier.

tusentankeriord