En slik dag man tenker over livet.
Livet på godt og vondt!
Hva, hvis, hvorfor og om…….
Jeg prøver å stenge tankene ute….
For i dag blir tusen tanker til tårer!
Forestill deg at du setter livet ditt på pause. Alle andre gjør sitt, tiden går, alle andre kan delta som de vil, men du, bare du står på sidelinjen og følger med på hva som skjer. Bare en gang i blant kan du bevilges tid til å delta sammen med de andre, men da med strenge forhåndsregler og selvfølgelig konsekvenser som i økte symptomer i etterkant.
Jeg orker egentlig ikke tenke på det, men i dag føler jeg meg rett og slett litt snytt for livet.
Tårene sitter løst, og jeg lar det går ut over de jeg er aller mest glad i.
Selv om jeg nok aller mest hadde trengt en klem og at noen stablet meg litt på beina, bare akkurat i dag, så skyver jeg dem kanskje litt unna med måten jeg er på. Det er så tøft innimellom.
Hele kroppen er i intense smerter, og de er nok de som gjør ting aller verst i dag.
Jeg orker ikke ta det opp med familie, lege eller noen, jeg har ikke krefter til å gå flere runder akkurat nå.
Jeg prøver å bite tennene sammen og håper det slipper taket selv om jeg vet hvilken vei det har gått de siste 8 årene.
Alle dager er heldigvis ikke like, selv om det siste tiden har vært tøff!
Hvordan hadde livet mitt sett ut i dag hvis jeg ikke hadde vært syk?
Hvordan hadde denne helgen vært?
Hadde jeg vært en av de festkledde med noe godt i glasset på vei til en samling av venner et eller annet sted? Hadde jeg vært på vei på en fjelltopp sammen med en venninne? Eller kanskje vi hadde vært sammen med et vennepar, laget middag og hatt et lite glass rødt?
Kanskje vi bare hadde lagt på sofaen, bestilt take away og sett film med ungene?
Forskjellen er at jeg kunne bestemt selv akkurat hva jeg ville.
Nå må jeg bare lystre. Hele tiden. Hver dag.
It`s all in your head! yeh right!!
Skaff meg det mennesket som på alvor kan få disse smertene, infeksjonene, utmattelsen osv BORT, med bare å forandre måten jeg tenker på? Hvordan i all verden påfører man seg infeksjoner bare ved å ha feil tankemønster?
OK! Så kanskje jeg er litt negativ i dag, men etter uker uten skikkelig søvn, uker? Hvem er det jeg prøver å lure? ÅR med intense smerter som fører til oppkast, solbriller og hvile.
Så og si ingen sosial omgang, utenom småturer utenfor døren som ikke er lengre unna enn at min er hjemme på få minutter om det skulle skje noe. Ikke det, jeg er takknemlig for dem altså, for all del, men det er så slitsomt å ikke få kunne være det menneske jeg er på innsiden.
Jeg har vært fanget i flere år føles det som og innimellom, så bobler det bare over av frustrasjon og jeg klarer ikke holde tilbake.
Skal livet mitt være slik for alltid?
Jeg blir redd når jeg tenker på det spørsmålet der.
Hvordan skal jeg takle det. Hvordan skal familien min takle det?
Jeg vet jeg ikke er alene om å ha det på denne måten. Vi er mange. Alt for mange faktisk.
Det må bli bedre. Vi fortjener bedre.
TusenTankeriOrd
Vet du, jeg har slike tanker som dette jeg også. Noen ganger blir det rett og slett for mye og man klarer ikke helt å tenke positivt. Noen ganger er det som om hele verden holder på å briste. Det gjør så inderlig vondt. Både fysisk og psykisk.
Du er ikke alene. Vi er flere. En mager trøst, jeg vet det. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg forstår deg.
Varm klem til deg.
ordeneskraft: Helt riktig det du skriver. Noen ganger er det bare så mye å takle. God klem tilbake til deg og takk for fin kommentar <3