Fint, morsomt og vemodig…

Så, når kvelden kommer… Alle mine har kommet i hus, ligger trygt i sengene sine og jeg vet de er fornøyde med dagen. 
Når mannen, selv om han er sliten, sitter i sofakroken og finner gleden i et gammelt tegneserieblad og det er kort mellom latterkulene.

Jeg kjenner jeg blir glad inni meg. 

Tidligere i dag tok jeg minsten på fersken i å “robbe” sparegrisen sin for småkroner. 
Han skulle nemlig gjøre som pappa hadde gjort dagen før, kjøpe roser til mammaen sin. 
Å selv om jeg fikk pratet han fra det, overbevist han om at det nok helt sikkert var mye gøy han kunne  bruke pengene sine på fremover, så ble jeg helt rørt og varm om hjertet mitt.

Dessuten står det hvitveis på bordet, plukket med hjem fra skoleveien og det er jo noe av det fineste jeg vet.
Markblomster.

Vi hadde en lang fin samtale.
Om blomster, venner, reiser, trylletriks, ugler og litt om sykdom også.
Han spør, jeg svarer så godt jeg kan.

Det er ikke til å stikke under en stol at de to siste årene har vært beintøffe.
De ti før der også, så sprøtt som det høres ut, men de to siste har det vært stor forandring og jeg nesten bare vært en skygge av meg selv. 
Jeg har eksistert, ikke mer enn det. 

Alt påvirkes. Hele tiden. 
Derfor er det ekstra viktig å ta vare på slike små, gode ting. 
For selv om ting er vanskelig og vondt, så er det heldigvis litt fint også. 

Når prøver skal tolkes, nye henvisninger skal sendes, legetimer avtales…
Sykdom, sykdom ,sykdom!
Ting kan virke så uoverkommelig noen ganger. Så vanskelig. 
Jeg har tenkt og grått..
DETTE ORKER JEG BARE IKKE!!

Så tenker jeg på hvor viktig den tiden vi har sammen er og hva den betyr for oss. 
De små hverdagslige tingene som ingen andre skjønner, men som vi elsker. 
Som vi smiler og ler av, lager minner av…..fyller opp minnerboken.

Det å vite at man alltid har noen man kan stole på til en hver tid….
Det betyr alt!

Så, siden jeg startet dette innlegget,  like etter barna var lagt og mannen fremdeles var våken, men ikke ble ferdig før “huset” sa god natt, bestemte jeg meg  for å titte inn til hver å en av dem mens de nå lå langt inn i drømmeland. 
Både et fint, morsomt og vemodig syn. 

Fint – Fordi jeg alltid har synest det har vært noe spesilet med sovende barn
Morsomt – Fordi de sover i veldig rare stillinger ( fniiis)
Vemodig – Fordi de vokser fra meg! Hvor blir tiden av? Alle årene? Babyene mine?
 

I kveld har det virkelig vært tusen tanker, men tusen tanker av takknemlighet aller mest.
Nå håper jeg og kjenner jeg det er på tide, å vel så det, å ” roe” ned , forhåpentligvis finne søvn og få noen timer på puten. 

Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg elsker å være våken når hele “huset sover”.
Slik er det vel når man reagerer på lyd og bevegelse, men likevel liker å ha dem man er glad i rundt seg? 

Nå må det i alle fall bli god natt herfra også. 

tusentankeriord

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg