Noen ganger , så møter man på utfordringer man aller helst skulle vært for uten. Hverdagen blir annerledes enn det man først hadde forutsett og man må lære seg å leve på nytt med helt nye brikker og spilleregler.

Det kan være vanskelig og tøft for en selv og de man lever sammen med å havne i en slik situasjon og det tar tid å venne seg til alt det nye og det dukker stadig opp  nye utfordringer man må ta fatt i.

Hele tiden prøver man å finne balansen i hverdagen slik at man kan gjøre det beste ut av en hver situasjon for alle sammen, løsninger som skal fungere for hver og en av oss.

Jeg innrømmer gjerne at det er tøffe tak.
Innrømmer gjerne at vi stanger hodet i veggen når det står på som verst noen ganger og helst skulle ønske man bare kunne rømme langt, langt unna, men man vet at man må stå i det, kjempe seg på beina og finne alternative løsninger. 

Andre utenfra leser og oppfatter gjerne et helt annet bilde  og ser med helt andre briller hvordan den egentlige virkeligheten vår er og det er vanskelig å forklare hvorfor og hvordan ting er og hvorfor vi velger å gjøre som vi gjør.

Man unnlater gjerne å forklare fordi når man først har kommet seg ” utenfor bobla” vil man være tilstede i virkeligheten, der og da, og slippe å bruke tid på forklare hele verden hvordan du kom deg dit, hvor mye det faktisk koster eller kommer til å koste, bare for å ta et lite eksempel.  

De tror de vet, du lar de tro. Noen ganger er det “lettest slik.”

 

☆

 

Er det ikke egentlig litt rart at noen har så mange meninger og spørsmål om hvordan du lever din hverdag? Ditt liv? Som om at det skulle ha noen påvirkning på andres?
Det verste er at de som lurer mest er de som aldri eller sjelden sender en sms, en melding eller kommentar på fb eller stikker innom for å si hei .

Antagelig fordi de allerede ” vet” hvordan ting er.

 

Noen blander seg  rett og slett litt for mye inn i andres saker og har svarene på alt vi gjør “feil”…. i deres øyne .

-Hvis vi bare følger deres oppskrift på den “perfekte hverdag”, så løser alt seg på er blunk må vite!

 

Det er gjerne de som kjenner oss minst som vet mest.
Som bare har gjort seg opp en mening om hvordan ting er og som har  overbevist seg selv om at slik må det jo bare være. De som hører hva du sier, men nekter å lytte.

Som har sett meg på butikken en dag, eller ( gud forby) på en cafe og tenkt, hm… det var det jeg visste, det kan ikke ha vært så gale. Hun klarer jo dette!
 

Det er vanskelig å prøve å endre hvordan andre tenker når de har bestemt seg for at de selv sitter på fasiten.
Når man prøver å forklare en dårlig dag og de bortforklarer med at det mest sannsynlig er et virus som går  og at de selv har vært smittet.

Da er det bedre å bruke kreftene på noe eller noen som faktisk gir deg noe, selv om det innimellom svir og at det faktisk både sårer og gjør vondt at andre har slike tanker om deg.

 

☆

 

En ting jeg har lært på alle disse årene med sykdom i huset er at, det er ikke alltid de du tror du har nærmest, er dem som er der når det virkelig gjelder og du vil komme til å få deg en overrakelse eller 5 på veien. 

Etter hvert, så slutter du forresten å bli ovverasket. 
Du blir mer lei deg og etter en tid, når du kjenner at grensen er strukket langt nok, så våger du kanskje gi litt beskjed også. 

Det er et par  ting jeg syns er ganske viktig her i livet.

Jeg er en person som er veldig knyttet og glad i de menneskene jeg har tett innpå livet mitt. Det er mennesker jeg kunne gjort hva som helst for å se glade.
For at de skulle hatt det bra. 
Jeg prøver å vise dem så ofte som jeg kan hva de betyr for meg og har jeg noe ekstra, så gir jeg noe ekstra. 

Jeg krever ikke blomster, sjokolade og konfekt, men jeg krever en viktig ting og den vil jeg skal være ganske så selvsagt. Respekt. 
Gjensidig respekt! 
Jeg kan heller ikke se at det kravet skal være så vanskelig å innfri. 

 

På alle disse årene jeg har vært syk, føler jeg nesten at jeg har blitt en “svakere” person på mange måter. 
Det høres kanskje rart ut, men det er helt sant. 

Jeg har tatt i mot veldig mange kommentarer  og rett og slett veldig mye dritt, har måttet  tåle å høre mye  meninger om meg selv og sykdommen min, får stadig råd og tips om hva jeg bør teste/ikke bør teste  ut og jeg har måttet svare på veldig mange spørsmål, (ganske ofte faktisk) rundt dette. Hva er det egentlig som feiler deg? Er det ikke egentlig psykisk? Kan du bevise det? Det er vel litt psykisk?
Hva spiser du, bruker du medisiner, trener du ikke? Du burde ikke bruke medisiner, jeg også er veldig sliten innimellom, du burde ikke sove så mye! Du burde komme deg ut litt mer, jeg så deg nå ute i går, er du bedre nå? Når skal du tilbake i jobb? Kommer du ikke denne gangen heller? Er du sur? Er du dårlig nå igjen? Du ser nå ikke syk ut!  Fy søren i dag ser du jærlig ut. Du vet du kan bli frisk sant!!!!!!!!

 

☆

Dette har gjort noe med meg som person.
Helt ufrivillig, har det gjort noe med meg.
Formet meg på et vis.
Gjort meg mer usikker og svak om du vil… 

Er det riktig at det skal være slik? 
Nei, det er ikke det. 

Mottoet mitt for 2017 er enkelt, men likevel vanskelig. 
Kanskje den største jobben jeg har hatt til nå. 
Kvitt deg med alle energilekasjene, slutt å svar på spørsmål som er private og ikke vær redd for å dele ting du ønsker å dele og som skjer i livet ditt, vite seg negativt eller positivt. 
Ikke la deg herse med og sett deg selv i respekt!

Selv om man lever et litt annerledes liv og litt utenfor det vanlige A4, så betyr det ikke at man ikke kan dele, gjør det vel?
Hvem har forresten fasiten på hva som er innafor å dele eller ikke?

Akkurat slik som den som liker å trene, eller gå på tur eller som er politisk engasjert? Skulle vi nektet dem å dele om det som skjer i livene deres? 

Skal jeg late som livet mitt er annerledes for å glede noen andre  eller for å passe inn i deres oppfatning av hva som feks er ok å dele på FB eller ikke? 

NEI! 

La meg fortelle en faktaopplysning om meg selv. 

Jeg er syk HVER DAG!
Hele tiden. 
Jeg kan ha noen litt bedre perioder, men jeg er fremdeles syk. 

Hvis jeg deler en positiv opplevelse, så er det en positiv opplevelse, ikke en frisk opplevelse og “klar for en uke i fjellet-opplevelse” ( bare for å sette det på spissen) 
La meg dele den, la meg glede meg over den , akkurat som du gleder seg over dine turer, eller arbeidsdager, eller joggeturer. 
Hvis du tror jeg overdriver eller later som jeg er syk, så kan jeg informere deg om at de gangene du ser meg, de gangene så er det stor sjanse for at jeg later som at jeg er friskere enn hva jeg er. 

Jeg tar medisiner, jeg smiler, jeg holder masken, selv om alt revner på innsiden og du står forran meg og tenker ditt.
Skjønner du at det kan føles urettferdig etter så mange år?

☆

Mine dager består aller mest av timer i seng eller sofa,  store smerter, medisiner, alvorlig kvalme og utmattelse ( for å nevne noe) 

Deler jeg noe negativt, da syter jeg, overdriver sykdommen, bør komme meg ut mer og må fokusere på noe annet.
Deler jeg noe positivt, da er jeg på bedringens vei, folk lurer på når jeg skal tilbake i jobb og misstenker at alt jeg har sagt om sykdom tidligere ikke stemmer.

Nei, jeg vil ikke at du skal syntes synd i meg, jeg vil at du skal respektere meg og slutte å mene så mye om hva som foregår i livet mitt.

Din mening kan ikke endre min situasjon eller hverdag på noen som helst måte. 
Foruten, hvis målet er å være med å trykke meg ned innimellom.
For det kan det hende du faktisk klarer, selv om jeg prøver å ikke la det gå inn på meg.

Dine meninger endrer ikke min virkelighet, uansett hvor mange ganger du sier det eller hvor mange du sier det til.

Det gjør det bare vanskeligere for meg, for oss å møte verden der ute, fordi vi må bruke unødvendige krefter og tid på ting vi heller kunne brukt på andre ting. 

 

 

tusentankeriord