En dårlig reprise! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg  biter tennene  sammen.
Prøve å være sterk.
Smiler.
Prøver å holde ut, bare bittelitt til.
For det må jo gå over.
Det blir jo bedre, ikke sant?

Sier det til meg selv flere ganger om dagen og spesielt den siste tiden.
” Det blir bedre!”

Jeg prøver å dytte den dårlige samvittigheten for alt jeg ikke får gjort, alt som blir utsatt og alt jeg ikke får med meg langt bort og  under senga sammen med alle hybelkaninene, men de dukker stadig frem igjen. 
Både samvittigheten og hybelkaninene. 

Jeg vil skrike, men jeg lager ikke en lyd. 
Jeg er for sliten til å kaste vekk kreftene på et hyl.
Jeg gråter inni meg.
Gråter, skriker i smerte!

Kroppen føles som en berg og dal bane og veien til “overflaten” føles så utrolig bratt og tung.
Skal jeg ha det slik for resten av livet? 
Jeg  kjenner smerte  i hver millimeter av kroppen.
Hver eneste millimeter. 
Intense smerter som ikke lar seg lindre uansett hva jeg gjør.
Ingenting hjelper godt nok til å få en skikkelig pause.
Til å få ladet lenge nok til å være “rustet” for en ny runde.

Runden ender aldri.
Den føles evigvarende.

Svimmel, uvel og så kraftløs.
De fleste dagene og timene består av av å være akkurat det.

Skal jeg stå på sidelinjen resten av livet?
Det gjør meg ingenting å være heiagjeng, men helt ærlig, så hadde det hadde vært fint å kunne delta litt littinnimellom. 

Bittelitt,  uten å bli mørbanket i etterkant. 

Livet er blitt som en dårlig reprise, sånn bortsett fra at du aldri husker helt hvilke dager de sender hva, så innimellom kan det komme som en overaskelse. 

Våkne – komme seg opp – badet – mat- H V I L E – badet – mat – H V I L E -badet – Natt.
Sånn ca ser en dag her hos meg ut,  med unntak av litt forandringer hvis det skjer noe spesilet da. 

Du tenker kanskje at det høres litt kjedelig ut?
Eller at det feks er litt lite med to måltider?
Det er det muligens også, men det er faktisk slik det vanligvis er.
Kanskje noen bittesmå ting innimellom, for jeg må helst ikke bli skikkelig mett.
 Da får jeg rett og slett store problemer i etterkant.
Fordøyelse er nesten en form for aktivitet i seg selv og jeg blir  like sliten av å spise og fordøye som en hvilken som annen fysisk aktivitet.

Så kommer heldigvis  dagene der ting kjennes litt lettere ut.
Alt blir litt mildere og finere.
Man prøver å ta innover seg hvert eneste øyeblikk man får.
Uansett hva det gjelder. Holder fast så lenge man kan. 

Hadde jeg vært lur, hadde jeg spart og holdt igjen slik at jeg kanskje ikke brukte opp alt på en gang, men når man er så låst og ikke slipper ut så ofte som man vil,så er det utrolig vansklig. Man vil så gjerne og plutselig er det for mye. 

Jeg utfordrer hvem som helst til å prøve. 
 

Jeg bruker de gode dagene  så godt jeg bare kan ut i fra mine begrensinger og nyter de små øyeblikkene i hverdagen så godt jeg bare kan. 
 

Jeg må bare holde ut…
En liten stund til. For det må jo bare bli bedre? 

Jeg nekter å gi opp håpet!  💙

tusentankeriord 

#myalgiskencefalopati #smerter #ME #kroniskelidelser #kronisksykdom #ensomhet #Fibromyalgi