For hvilken kropp tåler denne kampen om igjen?

 

 

Du bare ligger der…

Ligger der helt stille og ute av stand til å bevege på så mye som en muskel i kroppen.
Smertene herjer på det verste og det eneste du tenker på er at nå, nå må det snart ta slutt. 

Du hører folk prater rundt deg, men bare innimellom klarer du å oppfatte hva som faktisk blir sagt.
Stemmene høres rare ut og  noen ganger blir lyden  så intens at den setter seg i kroppen som knivstikk eller små støt. 

Du hører noen prater til deg, men du klarer ikke svare dem,  uansett hvor lyst du har eller hvor hardt du forsøker.
Du vet ikke hva du skal si eller hvilke ord du skal bruke.

Du føler deg helt lammet.
Bare ligger der. Våken, men ute av stand til å styre din egen kropp.

Du har lyst til å gråte, men heller ikke her strekker kreftene til. 
Du får ikke frem en tåre.

Du gråter inni deg. Hylskriker!
Kommer du nærmere er jeg helt sikker på at om du ikke hører, så kan du nok se det.

 

Ligger stille. helt musestille,  og hver minste berøring på kroppen gjør vondt.
Huden er varm og øm og det kjennes ut som man har  feber uten at det alltid  stemmer med måleren.

Det  dunker og hamrer i hodet og når man ligger helt stille er det nesten som man ikke skjønner at de andre i rommet ikke kan hører det. 
Noen ganger blir det så intenst at det nesten er skremmende og man begynner å tenke at det kanskje nærmer seg slutten. 

For hvilken kropp tåler denne kampen om igjen og om igjen? 

Man klarer ikke mer, vil gi opp.
Er så sliten at man holder ikke ut et sekund til, men pulsen går, hjertet dunker og pusten er der.
Det er ikke over.

Jeg vet det høres vanvittig ut, men det er vanvittig!
Det er mer enn det. 

Følelsen man får når man ligger der. En del av deg kjemper en del av deg har gitt opp for lenge siden.
Hele kroppen er i krig.

Ingen kontroll. 

 

 

 

Plutselig våkner man opp, med noe som kjennes ut som gangsperr i hele kroppen. Mørbankent fra topp til tå.. 
Jeg overlevde denne gangen også, enda en smell. Hele runden.  

Hvor mye skal denne kroppen tåle? 
Kroppen er tung som bly, alt er vondt og alt kjennes tungt, men det verste trykket er borte. Nå ligger man igjen totalt utmattet og tom for alt av krefter.
Nå må man starte den tøffe jobben enda en gang, helt på ny, fra null. 
Bygge seg opp forsiktig og med bittesmå skritt. 

Den tøffe jobben du har startet på så mange ganger før, men aldri har rukket å komme så langt på vei før du har måttet starte på ny. Som med stigespillet. Jeg er den som alltid faller ned den lengste stigen og rett til begynnelsen , som må starte på ny akkurat når man har fått følelsen av å ha kommet inn i spillet …rett tilbake til start! 

 

 

Man vet aldri hva neste dag eller time bringer og må ta en og en ting av gangen.
Så pause! Hvile.

Man jobber seg frem med små museskritt.
Prøver å gjøre kroppen sterkere.

Litt og litt.

 

Avtaler som blir inngått kan blir endret i siste øyeblikk da sykdommen svinger fort og hvis man presser seg, kan man risikere å bli enda dårligere og bli liggende enda lenger. 

Man klamholder seg fast i små fine øyeblikk, vil at de skal forlenges så lenge som mulig.
Plasserer dem godt inni minneboka i hjertet og tar dem frem når du trenger det som mest.
Bruker dem til å komme gjennom alt det vonde.

 

Hver eneste dag kan by på nye urfordringer og problemer, men likevel må man  kjemper  seg fremover med et håp om at man  en gang våkner opp av dette marerittet.

Sterkere enn dagen før. 

 

 

tusentankeriord

 

 

Følg meg gjerne på FACEBOOK  ♡  eller INSTAGRAM

 

#myalgiskencefalopati  #kroniskelidelser #sykdom #smerte #sykdom  #livetmedME  #helse #kroniskesmerter #håp 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

    1. <3 <3 <3
      Jeg pleier å si at fordelen med å ha vært tur retur helvete, er at man vet at man kan komme tilbake. Og etter noen ganger kan man veien. ;)

    2. Kjære deg, så gjenkjennelig. Og grusomt. Man må virkelig ha vært i dypet av ME for å forstå det du sier uten å tro det er overdrevet. Men vi er mange som kan bevitne at akkurat sånn er det.
      Jeg er glad jeg ikke har sånne tilbakefall lenger, og jeg må passe meg så de ikke skjer. Men akkurat som deg, er stigespillet livet. Når man tror man vinner,- rutsjer man tilbake. Selv om mitt dyp ikke er så dypt lenger, er det helt forferdelig med disse smellene man får. Redselen for å bli liggende lenge er intens.
      Så takk for ditt innlegg. Jeg måtte finne mot til å lese det…. Hold ut, hvem du enn er. Klem fra Vigdis. (Fru Fryd på ME-for voksne.)

    3. Vigdis: Helt sant… man må ha kjent på det selv på en eller annen måte, hatt det tett innpå seg for å skjønner hvilke krefter som herjer. Det er vanskelig å fatte.

      Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og kommentere. Gode tanker sendes din vei.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg