Det er natt igjen. Huset er stille.
Jeg er inne i en periode hvor søvnen er trøblete og kroppen jobber på høygir fordi alle symptomer blir forsterket etter hvert som dagene går.
Mer kvalme, mer smerter, mer utmattelse. Mer av alt.
Jeg merker at jeg tåler mindre og mindre, må ha lengre tid for meg selv og at det ikke skal mye til før jeg kjenner at jeg ikke tåler verken lyder eller bevegelser rundt meg.
Jeg kan ta fort til tårene, smertene tar alt fokuset og tålmodigheten er ikke akkurat veldig stor om dagen. Jeg kjenner at jeg ikke er meg selv….og jeg hater denne utgaven.
I går satt mannen og holdt meg i hendene, jeg gråt som et lite barn, klarte ikke holde det tilbake.
Hvorfor kan jeg ikke ringe noen å få hjelp nå? Hvorfor kan ikke noen hjelpe meg?
Fordi jeg er så uheldig å ha fått ME, så er jeg ikke verdt hjelpen? Er det slik det er?
Jeg bor rett vedsiden av legevakten, men jeg benytter meg ikke av den. Ikke en gang når jeg har de verste anfallene som får meg til å kaste opp og besvime av smerter.
Det er til ingen nytte.
Jeg må sjule for barna mine, så godt det lar seg gjøre når anfallene kommer. Jeg vil ikke at de skal se mammaen sin slik. Vuggeende, I fosterstilling og oppløst i tårer.
De blir redd. Til og med jeg blir redd noen ganger.
Det føles tungt å trekke pusten inn og noen ganger er det nesten enda tyngre å prøvde å dytte den ut.
Den evige klagesang tenker noen av dere kanskje nå, men nei.
Nei, nei nei!
Jeg klager ikke. Jeg forteller, jeg må få det ut et sted. Jeg blir svakere og svakere i kroppen og vet snart ikke hva jeg skal gjøre og jeg kunne trengt litt hjelp.
For 4 gang i kveld har beina mine blitt massert for vonde leggkramper som kommer helt ut av intet og varer lenge om gangen.
Jeg skulle helst sovet nå, vært uten smerter, for i morgen starter atter en dag. Da kommer alt dette i tillegg til hva denne natten fører med seg.
Å sånn fortsetter det…
tusentankeriord
#smerter #myalgiskencefalopati #livetmedME
Hmm, sitter her og prøver å komme på noe smart nå, noe som ikke høres ut som en forbanna klisje og noe som samtidig ikke er en stor selvfølge.. Det eneste jeg kommer på å skrive akkurat nå uten at jeg tenker det vil høres alt for dumt ut i det minste er at jeg skulle ønske du slapp ha det sånn som du har det nå, og at jeg kunne gjort et eller annet sånn at MEen forsvant og ble borte for alltid..
Forresten, hvorfor benytter du deg ikke av legevakten?
Aylar Von Kuklinski: Takk for fine ord. Det er tøft innimellom og jeg fikk heldigvis sove 1,5 time til slutt.
Grunnen til at jeg ikke benytter meg av legevakten er at det av erfaring ikke er noe hjelp å få der. De gangene jeg har prøvd får jeg beskjed om at det ikke er noe de kan gjøre og at jeg må ta kontakt med fastlegen når de er åpen. Utrolig frustrerende og ikke minst, så mener jeg det til tider er helt uforsvarlig.
Både ovenfor meg og familien min
Aha, da skjønner jeg det litt bedre. Veldig trasig at det er sånn, skulle absolutt ikke vært slik i hele tatt.. :/
Aylar Von Kuklinski: <3
Ønsker at du får det bedre snart !
Klem 🙂
Huff, det er ikke noe godt å ha det sånn ❤️. Jeg tror ikke jeg har noen tips du ikke vet om. Eneste som jeg vet hjelper er hvile, hvile og atter hvile. Også når du begynner å kjenne deg bedre. For meg hjelper det også å kutte gluten, melk, svin og sukker i kostholdet, men jeg tror det er helt individuelt (og det hjelper jo ikke helt umiddelbart uansett). Men mulig at magnesiumspray eller magnesiumsalve kan hjelpe på leggkrampene i det minste? Ønsker deg all mulig god bedring, og håper det snur for deg nå så formen begynner å stige og du får bedre dager igjen 💕.
Dessverre forstår jeg deg så altfor godt, med en vanvittig absurd logikk skjønner jeg at å henvende seg til legevakt, sykehus eller lege, trolig bare vil gjøre vondt verre.
Min kjære har vært flere ganger i samme situasjon. Det er skammelig at vårt ofte oppskrytte helsevesen ikke kan takle lidelser og sykdommer som de ikke nødvendigvis forstår – men som de likevel burde kunne møte med forståelse, vennlighet og respekt.
Min erfaring med ME-syke er at de er blant dem som klager MINST, i forhold til lidelsen de er utsatt for.
Jeg kan bare gi en (virtuell) klem, og et inderlig ønske og håp om bedring så snart som mulig!
Sender deg bare en stor varm klem ❤️ Hold ut ! De finner nok ut av våres me gåte til slutt …