Fordi det er verdt det

 

Fordi det er verdt det 

 

Jeg griper etter veska, leter etter pakken med smertestillende.
Hvor er de?
Hvilken lomme ligger de i? 

Stemmene rundt begynner å skjere i ørene, gjør vondt, bevegelser i rommet gjør det vanskelig å feste blikket, å fokusere. 

Jeg henger ikke med i samtaler, men smiler og prøver å hekte meg på hele tiden.
Alt går rundt. 

Der, der var de.
Jeg fisker ut to, hiver de i munnen og strekker meg etter glasset med vann.
Jeg skjelver på hånden og må støtte opp med den andre for at det ikke skal bli så synlig for de andre  rundt hvor svak jeg er nå.

– Går det bra? Er det en som spør? 

Jada, sier jeg. Har bare en liten hodepine på vei.
Jeg vet at jeg lyver når jeg sier det.
Jeg burde avsluttet og gått hjem for lenge siden.
Hvorfor gjorde jeg ikke det? 

Jeg kommer hjem og klarer ikke ta av meg skoene før jeg jeg har havnet i liggende på sofaen. Hele kroppen verker og det regelrett koker innvendig. 
Hele kroppen dirrer, kroppen føles som gele, men likevel som bly. 

Jeg vet hva som venter meg de neste dagene og jeg lukker meg inn i mørket.
Vekk fra verden.

Usynlig. 

 

 

 

Slike kræsjer utsatte jeg meg for alt for ofte tidligere.
Jeg holdt ut, kjempet meg igjennom og adopterte fort utrykket “det er verdt det”. 

Alle sa det. Venner og bekjente til og med ukjente som ikke visste noe om meg og min situasjon. 

” Litt er det vel ikke farlig å presse seg, det er utrolig hva man tåler av smerte når man sitter igjen med en god opplevelse.” 
” Jeg fikk en skikkelig kræsj etterpå, men det er så verdt det!” 

Jeg trodde på det.
Jeg lurte kroppen min til å tro på det og jeg levde etter det…. Alt for lenge. 

Hadde jeg hatt den kunnskapen og erfaringen jeg sitter på i dag, så hadde jeg stolt på min egen magefølelse og på mannen min som hele tiden var et skritt foran meg, som prøvde å si at kroppen kanskje ikke hadde godt av dette og som var redd for meg når jeg gikk på smell etter smell. 

Han så noe som jeg fortrengte, men som jeg innerst inne kjente på likevel.
Det jeg ikke ville se og høre om. 

Imens jeg presset meg sykere, planla han fremtiden mer tilrettelagt, forberedte seg på hva som skulle komme. Han visste det hele tiden. 

Jeg var stabilt syk i mange år, kunne presse meg, gå på smeller og hvile meg opp igjen.
De dagene jeg hadde litt til overs ble det brukt og vel så det. 

Slik holdt jeg det gående.
Helt til en dag smellen ble så stor og noe  veldig annerledes skjedde i kroppen. 

Jeg kjente med en gang at dette ville ta lenger tid å komme seg fra.
At mørket ble om mulig enda mørkere.  
Det er to år siden og jeg har fremdeles ikke kommet meg på beina enda. 

Det har vært to år med infeksjoner, operasjoner, næringsproblemer, mage/tarm, vektnedgang, smerter… Listen er lang. 

Selv å pusse tennene er en aktivitet som krever enormt mye krefter. 

Hvorfor lyttet jeg ikke på kroppen min?
Var det virkelig verdt det?

NEI! 

Livet mitt har vært forandret i mange år og jeg har vært alvorlig syk lenge, men ingenting kan sammenlignes med hvordan det har vært de to siste årene. 

Det kan nesten ikke beskrives. 

Jeg skriver ikke dette for å skremme, jeg skriver det fordi jeg syns det er så viktig.
Fordi jeg ikke unner noen å gå igjennom en brøkdel av det jeg og vi som familie har gjort. 

Jeg vil at alle skal huske på at ME er ingen lek og  selv om man har vært stabil i  mange år,  kan det plutselig snu og det kan snu veldig fort.
Man har ingen kontroll. 

Presser man en allerede syk kropp for langt, kan det få alvorlige konsekvenser og de konsekvensene er utrolig tøffe å leve med. 

Jeg vet det er vanskelig, tro meg. Jeg lever i dette hver eneste dag, 24/7.

Jeg er mamma, kone, og venn.
Jeg VET det er tøft og vondt, men det er enda tøffere og vondere å presse seg over egen tålegrense gang på gangs og til slutt risikere å bli enda sykere.
Det kan jeg love dere! 

Har man litt ekstra energi en dag, prøv å hold igjen litt. Ikke bruk opp alt på en gang.
For bruker du opp alt, bruker du som regel litt ekstra også. 

Bare 5 minutter til, som blir til 15 og som igjen blir til en halvtime – time. Høres det kjent ut? 

Spar heller litt. La det være litt igjen til neste dag, og dagen etter der.

 

Dropp Cafe, inviter heller venninner hjem til deg, shopp på nettet, finn løsninger som er bedre for deg og som ikke krever like mye. 

Skaff deg hjelpemidler som gjør hverdagen lettere. Dusjkrakk, rullestol, støydempende øreklokker, ørepropper, solbriller. (dette er selvfølgelig bare eksempel og du må finne hjelpemidler som er nyttig for deg) og BRUK DEM! 

 

Jeg lover deg, DET er verdt det.

Og  i lengden er det kanskje det viktigste du gjør for deg selv.  

Lytt til kroppen din! 

 

tusentankeriord 

 

 

#myalgiskencefalopati #livetmedME #PEM #aktivitetsavpasning #energiøkonomisering #lytt #kroppen #syk #presse #kronisksyk #smerter #smertekamp #millionsmissing 

 

 

22 kommentarer
    1. Kjære deg! Hjertet mitt blør for deg! Jeg skal høre på deg! Du skal tenke at der var det iallfall en som tok advarselen alvorlig. I det siste har jeg vært utsatt for fryktelig mye psykisk og mentalt stress,- har hatt ansvar for mange kompliserte ting som ligger over mitt ME-hode. Nå ligger jeg her, og kjenner på symptomer jeg hadde glemt fantes. Derfor var innlegget ditt uvurderlig. Nå håper jeg for deg at du blir bedre. Takk for arbeidet du gjorde med dette. Klem!

    2. Du skriver så bra ❤ Viktig å lese for oss som er syke også..man vil så mye…og det er da lett å presse seg….fort å presse seg for mye….
      Forståelse av de nærmeste er gull verdt -at det er sykdommen -ikke viljen det står på…
      go klem til deg 😘

    3. Takk. Trengte disse ordene i dag. Påminnelse om at det tar lenger tid for hver kræsj å komme seg igjen.

    4. Det er skremmende. Jeg er syk, og jeg presser meg alt for langt selv, men jeg merker det er virkelig ikke verdt det da fremmede mennesker gir meg vann fordi de ser jeg ikke er tilstedet. Det er ikke verdt det når folk spør om jeg går på amfetamin fordi jeg ikke er tilstedet. Ikke verdt det når man besvimer, eller glemmer sitt eget navn. Alt dette Pga ME, og at jeg hører på andre om at “du er ikke Såå syk, å presse seg er bare bra det”

    5. Er en lang vei å gå for å stole på seg sjøl! At bare JEG vet…. og så gjøre det! “Synes du det er greit å bare gi opp?” sa saksbehandleren på NAV. Vi kjemper i motvind😢 Du er en racer til å beskrive, heier på deg- veldig langsomt ❤

    6. Aiaiai…den traff hardt😢
      Men nok det som måtte til😇
      -Var det verdt det…NEI…
      TAKK ❤❤❤

    7. Du er så god til å sette ord på det! Tusen takk for at du deler og gir av deg selv slik at vi kan få noe å tenke over💕.

    8. Amen!:) Og alle kreftene som har blitt brukt på å forvare seg og det man gjør. Når man ligger i mørket med enorme smerter så føles det helt meningsløst ut at jeg en gang hadde dårlig samvittighet for en kafétur. Lei meg for at jeg ikke levde mer for meg selv, den gangen jeg fremdeles levde.

    9. Så enig 💕
      Og så viktig 👍
      Bare synd jeg allerede har gått samme vei som deg , og er på samme sted nå 😔
      Jeg begynte å grine , når du skrev om mannen din – for det var også samme som min mann 💕
      Han forstod alt lenge før meg … 💑
      Du skriver veldig bra 👏

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg