Slutt å be meg tenke positivt

Det er nok!

Det holder virkelig.

Dette positivitetstyranniet som man ser over alt, det har faktisk begynt å virke mot sin hensikt og begynner rett og slett å gjøre meg både oppgitt og lei.

« Det viktigste av alt er å snu det negative om til det det positive »

Hvem sier det?

Hvem har bestemt at det er fasiten?

Hvem har bestemt at mennesker bare skal gå rundt å være glad og fornøyd hele tiden?

At dette er den riktige måten å gjøre det på?

For hos meg så fungerer undertrykking av følelser svært dårlig.

Hos meg er det å holde seg til realiteten noe av det viktigste jeg kan gjøre og alle vet vi at livet, det kommer ikke i glansbilder.

Tvert i mot.

Jeg må ta i mot både positive og negative situasjoner og følelser – håndtere, bearbeide og prøve å gå videre… og vet dere: heller det enn å undertrykke hver eneste vonde situasjon man havner i for å late som at verden og livet er så mye bedre enn det faktisk er.

Å late som minner meg bare enda mer på hvordan det egentlig skulle vært, eller hvordan andre mener det egentlig skulle vært.

Alle har vi forskjellige utgangspunkt og situasjoner, det er slik verden er. Ikke bare rosenrødt.

Handler det ikke om å prøve å vende seg til og godta hverdagen slik den er på godt og vondt? At alt ikke er perfekt og at det må være lov til å si at livet suger innimellom. Vi må tåle å høre det, for det er sant.

Stå sammen gjennom det vonde og triste og glede seg over de små viktige tingene.

Senke kravene, tørke tårer og ha latterkramper til det gjør magevondt. En god blanding.

Når man har begrenset sine aktiviteter og gjøremål ned til det minimale, at selv stell og toalettbesøk ligger i den kategorien som ikke lenger tilhører noe selvfølgelighet, så blir det kanskje lettere for andre utenfor å slenge fra seg en kommentar om det å holde seg positiv enn å faktisk våge å forstå realiteten.

Den virkelige verden.

Her hjemme for eksempel så gleder vi oss over svært lite.

Ikke fordi vi er så unike, men fordi at vi vet at visst ikke det skjer et mirakel over natten eller de første ukene, så må vi senke kravene og glede oss helt andre ting. Bittesmå.

Øyeblikk, et stearinlys, en kopp te – små ting hvor man er til stedet i øyeblikket akkurat da.

Men vi opplever også mange tøffe situasjoner. Mye smerte, isolasjon fra omverden, savn , ensomhet.

Skal vi da gå rundt å late som at ting er bedre og finere enn det er? Mer enn vi allerede gjør?

Det vil ikke gjøre situasjonen noe bedre her hjemme.

Der i mot , har det at vi har innsett hva vi står i, tatt tak og bearbeidet så godt det lar seg gjøre også gjort at brikkene har falt mer på plass og vi føler oss mer rustet til å takle livet som det virkelig er og ikke pakket inn i glanspapir.

Man må gi rom til sorg, sinne og tristhet også. Dette er helt normale følelser som man til stadighet blir bedt om å undertrykke fordi det blir sett på som et svakhetstegn.

Innimellom er livet skikkelig dritt.

Pyton faktisk.

La meg få lov å si det hvis jeg trenger det.

Det betyr ikke at jeg tar synd i meg selv.

Det betyr ikke at jeg hater livet mitt hver dag eller at jeg ikke vet at det finnes noen i verden som har det verre enn meg.

Det betyr bare at ikke har det bra akkurat nå, at jeg trenger å få det ut og jobbe med det.

I morgen kan det være annerledes.

Hver dag er ulik, akkurat som vi mennesker er ulik, med tanker og følelser som hører med.

Slutt å be meg tenke positivt…

Jeg foretrekker realiteten og flere trenger å tåle å høre den.

 

 

 

tusentankeriord

9 kommentarer
    1. Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver, etter 12 år som ME syk selv, og 4 år med 2 barn med ME. Jeg tenkte også som deg, drittlei alle positive vinklinger og beskjeder fra de rundt om å fokusere på det positive. Det var dager da jeg ikke fant noe positivit, dager jeg helst ville dø. Men jeg vet nå at det var dette som opprettholdt min ME både hos meg og mine barn. Realiteten der og da var verkekropp, tåkehode, en vanvittig tretthet og utmattelse. Jeg anerkjente disse følelsene, og det som skjer over tid er at hjernen overbelastes med disse signalene, husker de og veien til ME symptomene blir kortere og kortere. Dette er enkel nevrologi når man lærer det og forstår det. For vår del ble det å lage nye tankebaner og mønstre reddningen. Når alle symptomene kom lot vi andre tanker ta over, og etterhvert positive gjøremål. På 2 mnd har jeg gått fra å ikke orke noe til å jobbe 3 dager i uka og trene. Min datter var så syk for 2 mnd siden at hun ikke kunne berøres eller hadde språk, sondemat og mørkt rom i 1 år. Nå har hun hjemmeskole, er ute på slalåm og tar livet sakte tilbake. Jeg forstår din frustrasjon over dette positive «presset» andre kan påføre, men ved å finne en annen vei kan den også gi deg livet tilbake. Det er skummelt å la MEen overta livet, selv om det kan virke håpløst. Det er håp, jeg snakker nå med hundrevis av mennesker som er på vei tilbake til livet. Positivitet er faktisk nøkkelen, lære hjernen nye spor. Det er ikke gjort på 1-2-3, men det er mulig. Håper du finner din vei tilbake til livet-)

      1. Ærlig talt. Hvordan går det an å være så ufølsom som deg Maria? Hvis du har deltatt på LP-kurs, så vet du at alle blir tvunget til å si at de er friske. Hvordan kan en da vite at det er sant når andre sier at de er blitt friske av positiv tenkning?

    2. Maria: Først av alt, fantastisk at dere har funnet noe som fungerer i hverdagen for dere og som har hjulpet dere. Ingenting er bedre enn det, men det er likevel et par ting du sier som jeg ser meg nødt til å kommentere og som jeg over hodet IKKE kjenner meg igjen i verken som ME syk selv eller som pårørende.

      * For det første: Her hjemme har ME’n på ingen måte overtatt livet. Vi lever så friskt så mulig hvis jeg kan si det på den måten. Likevel kommer jeg ALDRI til å lære mine barn at undertrykkelse av følelser er en bra ting.
      Det har vi prøvd på alt for mange ganger og har bare gjort vondt verre.

      For å si det enkelt: vi klarer ikke late som problemet ikke er der uansett hvor positiv vi er. Da må vi heller ta tak i det, bearbeide og løse på andre måter. Rett og slett lære oss å leve med det.

      Vi er mer positiv enn de fleste, men det tar ikke vekk det faktum at vi er to stk som lever med alvorlig sykdom her i huset.

      Det krever at vi tar nødvendige grep, realistiske grep og ikke overser!

      Du snakker om hundrevis av mennesker som er tilbake til livet? Hvordan ?
      Av en eller annen grunn så kjenner jeg at dette lukter litt lighting prosess..
      både med tanke på fremgangsmåte og måten du uttaler deg på. Stemmer det?

    3. Det er så fullstendig mulig å ikke ligge under for presset om å tenke positivt om alt, til ikke å være negativ. Det er virkelig et tyranni! Da mannen min fikk to typer kreft på fem måneder, fikk jeg også høre at jeg “ikke måtte tenke slik”,- når jeg uttrykte helt legitim og logisk bekymring. For eksempel var jeg redd for å miste ham. Og for ikke å greie å være til stede i begravelsen til min egen mann….
      Du må ikke tenke slik….? Mitt svar var: Det er for sent! Tanken er allerede tenkt. Og prosessert. Og sørget.
      Ikke fortell meg at jeg skal la være å tenke over de forskjellige scenarioer. F.eks kunne ingen fått meg til å tro at jeg elleve år inn i ME-sykdommen skulle være så plaget, så lenge. Jeg har tenkt positivt så det holder!
      Men her er jeg. Flott innlegg du har. Takk for at du setter ord på det jeg selv tenker.
      At man kan opprettholde sin ME ved måten man tenker på…. det er litt provoserende. Just saying….
      Takk for fint innlegg!

    4. Vigdis: Tusen takk for kommentaren din! Er så enig med deg. Jeg kan overhodet ikke kjenne meg igjen i det at man opprettholder ME’n ved måten man tenker på.

      Det er ikke slik for meg, så enkelt!

      Her hjemme er vi positiv, ler masse, finner løsninger på ting. Vi graver oss ikke ned i elendighet.

      Det betyr ikke at vi ikke åpner øyene og ser hvilken situasjon vi står i. Det er helt nødvendig og riktig for at vi skal komme videre.

    5. Jeg føler ofte at jeg har hatt utfordringer nok til minst et par liv og pleier å si det samme som er skrevet på det siste bildet ditt. Jeg er sterk nok nå. Samtidig er det et utrolig provoserende uttrykk i utgangspunktet. Egnet kun for dem med småutfordringer. Men si det til dem som har opplevd traumer som har merket dem for livet! Jeg freser ved tanken.
      Jeg må også face, bearbeide og kjempe meg gjennom uten å late som. Fortrenging får bare ting til å koke under overflaten. Og så bruker jeg humor som overlevelsemiddel. Noe du evt kan lese et eksempel på i “På tur med frøken Svingstang”(virus på balansenerven) fra juni.
      Men for meg er fokus på det positive grunnleggende viktig. Utfordringene er der helt uinnvitert og noen ganger føler jeg de er altoppslukende. Da hjelper det meg å tenke over hva som har gledet meg den dagen, hva jeg er takknemlig for og hvilke fantastiske personer jeg har i livet mitt. Og noen ganger er det bittesmå ting, som i dag… den vakre vintersolen som jeg snart skal ut en tur i igjen. <3
      Erkjennelse av fakta/ fokus på det positive..... det er som Ole Brum sier.....ja takk, begge deler. 😉
      Og det er vel egentlig det du gjør også? Du formulerer det bare anneledes?
      Ha en flott dag med utfordringer og det hele. Oppmuntringsklemmmmm på vei :)))

    6. Ei_heks: Det er litt som jeg skriver, man må få bearbeide det negative som kommer også. Hvis man lever med alvorlig sykdom så er det et faktum at man mister en del som andre ser på som normalen. Det blir en slags sorgprosess. Det er ikke snakk om å la det negative overstyre , men prøve å bearbeide det som møter en, finne andre løsninger og gå videre .
      Man må ha plass til hele følelsesspekteret.

      Jeg har null tro på at positiv tenkning kan gjøre en frisk, da hadde jeg vært frisk for lenge siden. Sønnen min på 12 hadde vært frisk – jeg kjenner ikke en gladere og mer positiv gutt en han.

      Det jeg blir provosert av er at det liksom ikke er tillatt lenger å ha en dårlig dag uten at man skal få pekefinger og « det er ikke rart dere ikke blir friske» holdninger. Hadde det bare vært så enkelt.

    7. Helt enig med deg! Tro og positivitet gjør deg ikke frisk. Jeg har tro på at det letter prosessen, både tilfriskningen og hvordan man har det underveis, men det er ikke noe tryllemiddel. Og noe blir man bare ikke frisk av. Uansett.
      Alt er lettere med en positiv innstilling, men jeg tror en sunn positiv holdning kommer med en god dose realisme. Litt sånn…. dette er et helvete som jeg må møte og bearbeide og ikke minst jobbe meg gjennom for å overvinne eller gjøre det beste ut av. Det kan ikke fortrenges, smiles bort eller forandres av platte, såkalte sannheter. Det er realiteter og må møtes som nettopp det. Helst fulgt av masse humor og selvironi.
      Men de som ikke er heldige nok/ sterke nok til å være realistiske og positive, skal ikke druknes av skyldfølelse i tillegg fordi de får høre at det er deres skyld. “Du er jo så negativ, så det er ikke noe rart du ikke blir frisk!” Tenk det i tillegg til utfordringene ved selve sykdommen!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg