Tiden settes stadig på pause

 

 

 

 

Man kjenner det så godt. 
Kroppen blir tyngre og tyngre, bevegelsene vanskeligere og vanskeligere, og selv den minste lille ting blir en smerte å utføre. 
Kreftene renner sakte men sikkert ut og til slutt føles det som den siste dråpen er skviset ut av sitronen. 
Det er ikke mer å hente. 

I dag våknet jeg opp og kjente meg bedre enn på lenge. 
Når jeg sier bedre enn på lenge, så er det nok ganske sikkert langt fra det som faktisk er bedre, men likevel slik at jeg kan kjenne at jeg føler at i dag, i dag kan jeg kanskje få til noe. 
En dusj, hårvask, en middag?
Problemet er bare at man aldri kan stole på hvordan det utvikler seg videre og den lille følelsen av bedring kan være over før man rekker å finne ut hvilke aktivitet man bestemmer seg for at man skal gå for. 

I det ene øyeblikket kan du kjenne gleden over å føle det litt bedre, i det neste øyeblikk kan du ha store problemer med å sette en strikk i håret.
Det var akkurat det som skjedde i dag og jeg kom ikke lenger før jeg måtte kaste inn håndkledet.
Det kan være veldig frustrerende. 

Tiden settes stadig på pause, alt man gjør må settes på frys.
Stopp!

Nå var det ikke mer igjen til overs, beklager. 

Uansett hvor langt man har kommet, hvor lite man har fått gjort eller  har igjen. 
Det spiller ingen rolle når kroppen stopper å virke.
Man kommer bare ikke videre. 


Man får ikke kjørt bilen videre uten bensin heller, uansett hvor få meter man har igjen og uansett hvor positivt man ser på det eller hvor inderlig lyst man har til å få det til.
Er tanken tom, så er den tom.
Slik er det her også.


Når kroppen er tom må den « fylles» eller lades i dette tilfellet. 
Forskjellen er bare at det ofte tar mye lengre tid å få fylt opp tanken og at den sjelden eller aldri blir full.

Det blir på en måte litt som om at man har veldig dårlig råd og at man bare har mulighet til å fylle for en hundrelapp hver gang.
Da sier det seg selv at man ikke  kommer  så langt om gangen og at  man til stadighet må fylle på med nytt for å komme seg  videre.

Pause, pause, pause!

Man kommer ikke noe lenger uten bensin og man kommer heller ikke noe lenger uten at kroppen har krefter og energi til å  virke som den skal.

Tenk om man kunne spart opp slik at man hadde hatt råd til å investert mer enn en hundrelapp om gangen, slik at man ikke måtte sette på pause hele tiden. 
Slik at man ikke til stadighet følte seg på etterskudd av alt? 
Tenk om den følelsen fra i morges kunne vart lengre enn ned trappen til badet og til armene skulle løftes for å sette i det strikket? 
Da var tanken allerede tom og jeg måtte begynne å spare til en ny hundrelapp. 

Jeg kunne gjerne tenkt meg å spart opp til 500 som jeg kunne fylt på tanken, kommet meg litt lenger i prosessen, gjort litt mer før jeg blir stoppet, men vi vet jo alle hvor vanskelig det er å spare når det ikke er noe å spare av og når man allerede snur og vender på hver eneste krone for å få ting til å strekke til i hverdagen. 


Slik kan du sammenligne det med PEM også. 

Man har ikke “kroner” eller krefter/energi til å legge til side så man kommer seg aldri over kneika.
Man går på en evig reservetank som stadig kjennes ut som blir mer og mer tynnslitt etterhvert som årene går. 

Man må fylle litt og litt, forsiktig jobbe seg små skritt videre innenfor det man har “råd” til, sin egen tålegrense. 
Det er dyrt å stadig skulle betale tilbake gjeld med renter. Det er dyrt å havne bakpå og det koster å hente seg inn igjen. 
Det vet vi alle. 
Som regel så går det på bekostning av noe annet.
 


Nå, noen timer etter sitter jeg her, føler meg ganske revet i fillebiter og så kraftløs  at kaffekoppen må løftes med begge hender. 
Jeg tror ikke det blir noe hundrelapp i dag,  kanskje ikke i morgen heller, men jeg slutter aldri å spare.

Plutselig er det nok til å komme akkurat dit jeg skal og dit jeg vil, da må jeg være klar. 
 

 

 

tusentankeriord 

 

 

 

Følg tusentankeriord på INSTAGRAM

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg