Noen gangen må man bare nullstille for å egentlig klare å sette brikkene på plass i puslespillet.

En etter en legger jeg brikkene bort og etter hvert skal de sorteres og finne plassen sin igjen.

Hvem skulle tro at det å be om hjelp skulle bli det vanskeligste man noen gang hadde gjort?

Jeg tror det er umulig for andre å sette seg inn hvordan det er å kjempe for hver minste lille ting og dessverre tror jeg alt for mange tror at det står et sikkerhetsnett klart og tar i mot en hvis livet ikke går akkurat som det skal.

Et sikkerhetsnett av leger, kommune, NAV og andre hjelpeinstanser. Alt for mange tror de står der klar med armene strak ut at og alle disse som « skriker og klager» på at systemet ikke fungerer som det skal, egentlig bare er misfornøyd med alt de ikke får «servert i fanget.»

Vel…

Jeg er glad de aller fleste slipper å kjenne på hvordan det føles å være utelatt fra ordninger vi har og som kunne gjort hverdagen og livet så mye bedre fordi du har blitt rammet av en sykdom som alt for få kan nok om. Fordi de rett og slett ikke skjønner.

For det kan jeg bare si, det er ingen god følelse.

Jeg har vært syk i mange år og aldri har jeg følt meg så liten og lite betydningsfull som da jeg endelig våget å strekke ut hånden etter hjelp!

Mitt liv og livskvalitet telles i kroner og øre.

Det er ikke penger i kassen til å hjelpe.

Trekk en ny lapp, still deg bakerst i køen og prøv igjen neste gang.

tusentankeriord